Opprinnelse: DOC Riviera Ligure di Ponente Pigato
Importør: Grappolo
Varenummer: 1622601
Pris: kr 310
Tilgjengelig nå på et titalls pol i Oslo-området. Vinen kan bestilles via bestillingsutvalget (BU). Tilgjengeligheten er akseptabel, det vil være 900 flasker i landet og ytterligere flasker er på vei.
Ukens vin fra Vinguru.no har vært publisert siden sommeren 2025, altså ca. et halvt år. Antallet abonnenter har rukket å bli i underkant av 5000 og øker på hele tiden og for første gang skriver jeg om en vin jeg har skrevet om tidligere, men i en ny årgang. Det vil bli flere årgangsskifter, og i dette tilfellet er det 2024-årgangen av Pigato Riviera Ligure di Ponente 2024 La Ginestraia det handler om. Den føyer seg inn i en håndfull italienske hvitviner jeg har skrevet om så langt. Jeg er ganske sikkert vinstemmen i Norge som har skrevet mest applauderende om italienske hvitviner.
Grunnen til det? Det foregår intet mindre enn en kvalitetsrevolusjon for hvitvin i Italia, og etter å ha skrevet om det ved mange anledninger og i siste boken min, Viner og steder. En guide til å drikke bedre vin, går salgstallene i været og interessen er økende. Det er en flott utvikling, men forhindrer ikke at italiensk hvitvin på høyt nivå stadig er undervurdert og underkjent blant mange norske forbrukere. Men det går seg gradvis til, og jeg hører fra abonnenter og andre at kundene konverterer forbruket til en høyere andel italiensk hvitt. Det går tydeligvis an å drikke annet enn hvitvin fra Tyskland og Frankrike. Kvalitetshevingen på italiensk hvitvin har ikke kommet av seg selv. Det har vært gjort en jobb og har tatt sin tid. Ikke minst har det tatt tid å få med markedet.
Hva har skjedd i Italia de siste årene som har endret hvitvinskvaliteten i positiv retning? Selv om Italia historisk sett er et rødvinsland, betyr ikke det at det ikke ble produsert hvitvin fra nord til sør i støvellandet. Den ble drukket lokalt og eksporten var begrenset. Matkulturen trengte mye hvitvin. Kvaliteten var så som så av flere grunner. Ambisjonene var begrenset, avlingene for store til å produsere kvalitetsfrukt, vitikulturen mangelfull og slurvete og vineriene manglet teknologi for kvalitetshvitvinsproduksjon. Det skjedde først da temperaturregulerbare ståltanker kom i bruk i industriell målestokk på slutten av 1980-tallet uten at resultatet over natten ble all verden av den grunn. Det skyldes i høy grad størrelsen på avlingene og en begrenset innsikt i å bruke teknologien riktig. Den første perioden med ståltanker gikk dårlig. Vinmarksarbeidet holdt ikke mål og gjæringstemperaturene var så lave at selv om vinen var sunn, var den intetsigende, nøytral. Med moderne vitikultur, markante avlingsbegrensninger, bedre druemodning og gjæring ved høyere temperaturer, ofte i kombinasjon med opphold på bunnfallet før tapping, begynte ferden frem til der de beste befinner seg i dag. For høyereliggende regioner i Alpelandskapet handlet det i noen grad også om gevinsten av global oppvarming. Et siste, avgjørende punkt: Vinutdanningen var avgjørende. Endelig stod produsentene rustet til å produsere hvitvin med samme kunnskapsbase og teknologi som ellers i Europa. Med det på plass kom resultater, og med dem kom ambisjonene og den internasjonale anerkjennelsen. Det er historien, så langt.
Det er således ingen grunn til ikke å snu seg i retningen av Italia når det gjelder hvitvin av høy kvalitet. Ta et hvitt avbrekk fra riesling og chardonnay, det vil dere ikke angre på. Mest handler det om omstilling, om å møte kvaliteten med åpenhet og interesse istedenfor å klage over at italiensk hvitvin ikke ligner på fransk og tysk vin. Et stort antall av de mest oppegående og fordomsfrie hodene jeg kjenner i Norge, har adoptert italiensk hvitvin for lenge siden. Glem for all del ikke at italiensk hvitvin også har uvanlig godt inkluderende matanvendelighet. De er friske, aromatisk inviterende og stort sett aldri tunge eller fete. Det er det store bildet så sett i gang.
Ukens vin har hatt en flott salgsutvikling siden jeg skrev om 2023 sent på sommeren i 2025, forteller importøren. Den er nå i sortimentet til langt flere utsalg enn tidligere og selger godt. Det er imponerende når det handler om en hvitvin laget på en drue som nordmenn knapt har hørt om, pigato, og fra et område som de aller fleste neppe kjenner som vinområde, Liguria. Pigato er en lokal ligurisk drue som dyrkes i den vestlige delen av regionen, nærmere bestemt DOC Riviera Ligure de Ponente, som strekker seg fra Savona til grensen av Frankrike. Inntil ganske nylig har pigato levd en nokså ukjent lokal tilværelse og har fartet begrenset på seg utenfor Italia. Først de senere årene har den vært å se i eksportområdet, som delvis også har sammenheng med at produksjonen er begrenset, slik at den massive turistindustrien i Liguria har drukket det meste gjennom de varme sommermånedene. Azienda Agricola Ginestraia startet opp i 2007 av de to kameratene Marco Brangero og Marco Lupi. Målet da var å lage en hvitvin basert på pigato og vermentino etter forbilde fra Tomasso Lupi og måten han produserte pigato i Pieve di Teco i Liguria på 1960- og 1970-tallet. Vinmarkene er de samme. De ligger i Ortavero, et lite tettsted mellom Albenga og Pieve di Teco, er vest/sydvestlig eksponert og er anlagt i terrasser fra bunn til topp, som er vanlig i området. De ligger i kjerneområdene der pigato historisk har vært dyrket. Ukens vin har en ukomplisert produksjon, druene presses og fermenteres i ståltank. Deretter får den 6-8 måneder på bunnfallet før tappingen på flaske. Den tappes i runder, den første etter 6 måneder, den siste to måneder senere. Det var vært en kraftig kvalitetsheving her i de senere årene, der mye skal tilskrives nytt og moderne vineri, mer nøyaktig vitikultur og bedre pressing.
Jeg slår fast først som sist: 2022 og 2023 var kjempegode viner, 2024 cruiser på langt høyere nivå. Det er overlegent den beste Pigatoen La Ginestraia jeg har smakt, og den føyer seg inn i rekken av fremragende hvitviner fra store deler av Italia i årgang 2024. Det er en friskhet og sylskarp kvalitet på frukten som uanstrengt løfter Pigato i årgang 2024 til et høyere nivå. Mer energi, bedre friskhet og presis fruktighet er den avgjørende forskjellen med 2024. Den starter rundhåndet med avdempet hvit fersken, fenikkelblomst, anis og sjømineralitet, sømløst pakket inn i en raffinert energisk stil samtidig som den fyller ut midtpartiet med tiltalende kledelig fedme. Alt treffer rent, på millimeteren, aromatikken og den kalde hermelinfedmen. 2024 er en uimotståelig vakker vin, en demokratisk tiltalende modell, en som appellerer til alle. Den var god da den kom, og er blitt enda bedre og mer nyansert i den korte perioden 2024 har vært å få kjøpt. Hvis noen lurer på hvorfor jeg bruker mye energi på å snakke opp italiensk hvitvin på det beste, skal du gå til anskaffelse av denne her. Får du det ikke med deg nå, finner du aldri ut av det. Pigato 2024 har i grunnen alt det jeg leter etter i en hvitvin, sylskarp presis frukt og en liten vedvarende sjarmerende fedme i midtpartiet som gir 100 % i matanvendelighet. Sett deg ned med den, i fred, og ikke med et altfor trangt avvisende glass, og heller ikke en for diger tulipan. Personlig synes jeg det er hvitvin i verdensklasse, uten at dere trenger å henge dere opp i det. Den stiller i klassen for lettvekt, og skal vurderes der, ikke i mellomvekt og oppover i klassene. Sylskarp frukt, raffinert aromatikk, god friskhet og mye energi og en overlegen anvendelighet. Særlig mye mer krever jeg ikke av en vin, et opplagt kjøp og en pris de fleste kan leve fint med.