Jeg har skrevet om utviklingen av spansk hvitvin ved flere anledninger på Vinguru. Landet står midt oppe i en rivende utvikling, og ikke overraskende er det de kjølige klimasonene som viser seg frem. Galicia har fem DO-er som alle produserer hvitvin av høy kvalitet, der særlig tre peker seg ut når det kommer til utvikling og kvalitet: Rías Baixas, Ribeiro og Valdeorras. Galicia er en kjølig klimasone med varierende atlantisk påvirkning alt avhengig av beliggenheten. Det gir høy luftfuktighet, forholdsvis kjølige temperaturer, tilstrekkelig nedbør og forskjeller på temperatur dag og natt. Overordnet gir det viner med god friskhet i en tydelig maritim stil. Valdeorras, der ukens Vinguru-vin kommer fra, er mindre atlantisk influert all den stund området ligger lenger inne i landet, mot Castilla y León og får derved en klart mer kontinental påvirkning. Det gir en vinstil som kombinerer sjenerøs og moden frukt med balanserende friskhet, det beste av to verdener. Det er ikke uten god grunn at Valdeorras regnes som referanseområdet for godello.
Godello var nær ved å forsvinne i Valdeorras på 1970-tallet. En redningsaksjon fra Instituto Galego da Calidade Alimentaria og lokale krefter blant produsentene i området holdt godello i live. Da gjenstod få hektar. Det løsnet ikke for godello over natten, men druen var reddet, inntil hvitvinsrevolusjonen i regionen og i Spania omsider kom i gang og godello fikk sin renessanse.
Hvitvinsrevolusjonen i Spania har vært formidabel, og har utviklet seg i etapper, fra den spede begynnelsen sent på 1970-tallet og overgangen til 1980-årene. Som i Italia startet utviklingen med introduksjonen av rustfrie temperaturregulerte ståltanker for gjæring og oppbevaring. Det kombinert med moderne presser for å få en mest mulig presis og delikat druemost å arbeide videre med forandret vinstilen nærmest over natten. Fra å være det forbrukerne anså som et typisk rødvinsland, dukket det plutselig opp hvite viner fra kjølige klimasoner som Rías Baixas, Valdeorras og Bierzo dyrket på lokale spanske druesorter som albarino og godello. Jeg husker godt den første generasjonen hvitvin fra disse områdene. De var friske, aromatiske og oftest sitrusdrevne viner i en slank, syrlig, tiltalende og oftest nøytral stil, gjerne forglemmelige og mer preget av moderne hvitvinsfilosofi og teknologi enn stedegen karakter. Det var viner jeg likte, men også en vinstil jeg raskt gikk lei av å drikke. Sent på 1990-tallet og fremover begynte det å skje endringer, i blant til det bedre og også til det verre. Det var en typisk mellomfase for utviklingen av spansk hvitvin, der ofte yngre produsenter ville utvikle produktet videre fra det teknisk korrekte og ofte nøytrale og kjedelige til noe mer interessant og karakterfullt. Grepene ble tatt, og i vinmarkene startet det med bedre presisjon i vitikulturen og avlingsreduksjoner, eksperimentering med høyere temperatur i vinifikasjonen, eikebruk og opphold på bunnfallet. Utfallet ble mye forskjellig. Riktignok ble vinene mer karakterfulle, uten at det hjalp all verden. Aromatikken gikk fra det sitrusdominerte til modne epler, pærer og i blant hvit fersken samtidig som eikebruk oftest var påtrengende og klønte og bunnfallskarakteren markant utmattende. I ettertid er det lett å se for seg at den perioden kanskje også var nødvendig for å prøve ut flere posisjoner for å komme videre, og selv om resultatene ikke var all verdens gode, dro de lærdom av utfallet. Folk fant ut hva som virket og hva som fungerte mindre godt. Egentlig er vi her ennå, med den avgjørende forskjellen at produsentene har lært mye av erfaringene. De vet bedre i hvilken retning de skal arbeide, og det handler om mer presis vitikultur, seleksjon, vinifikasjon og en mer bevisst holdning til opphold på ulike former for beholdere, stål og små og større eikefat. Resultatet er på det beste dypere, mer konsentrerte viner med bedre balanse mellom dybde og friskhet. Frukten fremstår mer avdempet til fordel for sterkt fokus på terroir, stedegen karakter.
Hodet bak ukens vin er Alberto Orte, som tilhører en gammel vinmakerfamilie i Madrid. Han har utviklet en særskilt interesse for lokale druesorter som på det nærmeste er utryddet, og bruker mye av tiden sin på å lokalisere gammelt plantemateriale og redde det for fremtiden ved ulike prosjekter i forskjellige deler av Spania. Han er involvert i en flere prosjekter med ulik geografisk forankring, men har særlig forkjærliget for Jerez, Valdeorras og Rioja. Alberto er en slags miks av historiker, vinbonde og produsent. Han samhandler ofte med små lokale produsenter som eier parseller av utrydningstruede druesorter, der avlingene gjerne er ørsmå og produksjonen også tilsvarende begrenset. Parsellene ligger typisk utenfor allfarvei, i øde områder. Han er på utkikk etter historiske vinmarker med gamle vinstokker, som dyrkes økologisk og til dels biodynamisk, og er opptatt av hva som opprinnelig stod i de gamle vinmarkene før vinlusen visket ut det hele.
Orte har en historisk tilnærming til det han driver med. Han er kanskje mest kjent for arbeidet i Jerezområdet, der han iakttar området på annen måte enn gjennom sherrytradisjonen. Han er opptatt av å vende blikket bakover mot Cádiz i perioden før phylloxera, og palominodruen endte med å dominere regionen med sherryproduksjon. Det gjør han ved å hente tilbake lokale druer som gikk tapt under vinlusens herjinger. Orte vil vise hva gamle druer kan få til i den kalkrike albarizojorden, og han har hentet tilbake intet mindre enn 26 originale druesorter som på det nærmeste ble utryddet i regionen under vinlusens herjinger og den massive replantingen til palomini etterpå. Jeg kommer tilbake til dette fascinerende prosjektet i et senere nyhetsbrev.
Prosjektet hans med godello i Valdeorras har mye av den samme historiske tilnærmingen. Her i regionen har han søkt etter hva det går an å få til med godello i en kontinental klimasone med atlantisk påvirkning. Det interessante for Orte med godello i Valdeorras er at regionen gjør det mulig å arbeide med gamle vinstokker i et område som kombinerer høy friskhet og dybde og struktur. Vinmarkene for ukens vin ligger på ca. 500 meter, og stokkene er plantet i perioden 1976-1990. Jordsmonnet består av en miks av skifer, granitt og leire. Det gir god drenering og bidrar til å holde avlingene naturlig lave. Druene, som kommer fra områder rundt Laroucco, en kjølig fjellby, gir vin med god friskhet. Vinen vinifiseres med stedegen gjær og oppbevares i 14 måneder i ståltank på 2000 liter og små, eldre franske eikefat, og gjennomgår ikke malolaktisk gjæring, for å styrke friskheten i vinen. Vinen ligger deretter på bunnfallet for å bygge seg ut før den blendes før tapping. Produksjonen er begrenset, totalt produseres 580 kasser A Portela.
Jeg tilstår mer enn gjerne at jeg ikke er spesielt glad i hvite viner som er for primærfruktige. De er fort å bli lei av, de makter ikke å mobilisere interesse utover det kortsiktige, og så er det over, glemt. Det trenger du ikke bekymre deg for her, for denne oser av behersket fruktaromatikk, og sender deg umiddelbart i retningen av jod, tang og tare og subtilt avdempet sjøvannsmineralitet. Det er vin som puster utvunget, omstreifende et sted i det aromatiske rommet mellom saltbakt sitron og Altanterhavet som blåser inn fra kyststripen langt i vest, fraktet inn med vind og regn. Den har en glassklar autoritet som blodfansen i gamle dager forelsket seg bunnløst i og kalte chablis, en vin som var gjerrig på frukt, men desto mer sjenerøs på funklende sjøsalt hav. Den næringsfattige skiferen og granitten gir lite annet enn herlig uanstrengt hvit sjømineralitet, og jeg blir sittende med vinen, en klype grå himmel, noen gram salt, og havluften som kommer og går, og forundrer meg over hvor mye avdempet raffinement det lar seg hente ut av en vin med hjerte av stein, en farkost som feier inn fra havet, dryppende av saltvann og mineralitet. Sett alt hva du kan finne av godsaker på bordet, rå fisk, skjell i alle slag, helstekt fisk og blekksprut på grillen, og slå deg til stor ro med at denne krabaten fikser alt det du kaster etter den. Den har ubegrenset apetitt; en anvendelighet som kun avdempede mineralske viner med friskhet har kapasiteten til.