Albarino Leirana 2024 Forjas del Salnés

Fra naturens side er Spania begunstiget på mange områder når det kommer til produksjon av hvitvin. Galicia er en kjølig klimasone med varierende atlantisk påvirkning i områder som Rías Baixas, Ribeiro, Valdeorras og Ribeira Sacra. Det gir gjerne høy luftfuktighet, forholdsvis kjølige temperaturer, tilstrekkelig nedbør og store forskjeller på temperaturen dag og natt. Resultatet blir da viner med god friskhet i en markant maritim stil. Områder som Valdeorras og Bierzo er riktignok mindre atlantisk influert all den stund de ligger lenger inne i landet, men drar fordel av stor variasjon i temperatur natt og dag som følge av en miks av atlantisk og kontinentalt klima. En slik vinstil er et klart konkurransefortrinn i en tid der den globale oppvarmingen gjør seg stadig sterkere gjeldende. Ser vi på andre interessante hvitvinsområder i Spania, et godt eksempel er Castilla y Léon, finner vi her mye høyt beliggende og til dels nordvendt vinmark på kalkholdig jordsmonn, som gir en opplevelse av friskhet i vinene, som i økende grad er det folk ser etter.

Hvitvinsrevolusjonen i Spania har vært formidabel, og har utviklet seg i etapper, fra den spede begynnelsen sent på 1970-tallet og overgangen til 1980-årene. Som i Italia startet utviklingen med introduksjonen av rustfrie temperaturregulerte ståltanker for gjæring og oppbevaring. Det kombinert med moderne presser for å få en mest mulig presis og delikat druemost å arbeide videre med forandret vinstilen nærmest over natten. Fra å være det forbrukerne anså som et typisk rødvinsland, dukket det plutselig opp hvite viner fra kjølige klimasoner som Rías Baixas, Valdeorras og Bierzo dyrket på lokale spanske druesorter som albarino og godello. Jeg husker godt den første generasjonen hvitvin fra disse områdene. De var friske, aromatiske og oftest sitrusdrevne viner i en slank, syrlig, tiltalende og oftest nøytral stil, gjerne forglemmelige og mer preget av moderne hvitvinsfilosofi og teknologi enn stedegen karakter. Det var viner jeg likte, men også en vinstil jeg raskt gikk lei av å drikke. Sent på 1990-tallet og fremover begynte det å skje endringer, i blant til det bedre og også til det verre. Det var en typisk mellomfase for utviklingen av spansk hvitvin, der ofte yngre produsenter ville utvikle produktet videre fra det teknisk korrekte og ofte nøytrale og kjedelige til noe mer interessant og karakterfullt. Grepene ble tatt, og i vinmarkene startet det med bedre presisjon i vitikulturen og avlingsreduksjoner, eksperimentering med høyere temperatur i vinifikasjonen, eikebruk og opphold på bunnfallet.

Utfallet ble mye forskjellig. Riktignok ble vinene mer karakterfulle, uten at det hjalp all verden. Aromatikken gikk fra det sitrusdominerte til modne epler, pærer og i blant hvit fersken samtidig som eikebruk oftest var påtrengende og klønte og bunnfallskarakteren markant utmattende. I ettertid er det lett å se for seg at den perioden kanskje også var nødvendig for å prøve ut flere posisjoner for å komme videre, og selv om resultatene ikke var all verdens gode, dro de lærdom av utfallet. Folk fant ut hva som virket og hva som fungerte mindre godt. Egentlig er vi her ennå, med den avgjørende forskjellen at produsentene har lært mye av erfaringene. De vet bedre i hvilken retning de skal arbeide, og det handler om mer presis vitikultur, seleksjon, vinifikasjon og en mer bevisst holdning til opphold på ulike former for beholdere, stål og små og større eikefat. Resultatet er på det beste dypere, mer konsentrerte viner med bedre balanse mellom dybde og friskhet. Frukten fremstår mer avdempet til fordel for sterkt fokus på terroir, stedegen karakter.

Rías Baixas ligger i Galicia nordvest i Spania og er stort sett hvitvinsområde med hoveddruen albariño. DO-en ble etablert allerede i 1988, og er delt inn i fem underregioner, der Forjas del Salnés, nyhetsbrevets produsent, holder til i det som regnes som det historiske kjerneområdet i Rias Baixas, Val do Salnés. Klimatisk befinner vi oss i et kjølig atlantisk og maritimt klima med høy luftfuktighet, rikelig med nedbør og etter forholdene lave temperaturer gjennom store deler av vekstsesongen. Det gir i sin tur syrlige viner med moderat alkohol og et typisk saltaktig preg. Når jeg ser tilbake på vinene som ble produsert i området rundt tusenårsskiftet, er endringene markante. Fra å være tiltalende enkle, nøytrale og sitrusdrevet, er de mest interessante vinene nå langt dypere med mer stofflighet og mer avdempet og nyansert raffinert fruktig karakter. Det er resultatet av en rekke viktige valg: bedre seleksjon i vinmarkene, eldre vinstokker, mer presis vitikultur, pressing og vinifikasjon og bunnfallskontakt for å bygge vinene i bredden og for å øke aromatisk kompleksitet. Det hjelper på med et granittbasert jordsmonn, en typisk næringsfattig geologi, som bidrar til å holde avlingene naturlig lave og gir vinen mineralitet og tydelig saltpreg.

Forjas del Salnés regnes som en av de mest kvalitetsorienterte produsentene i Rías Baixas for tiden og trekkes ofte frem når vi ser på utviklingen fra enkle, friske og tiltalende fruktviner til dagens mer substansielle versjoner preget av mer dybde og terroirfokus. Selskapet ble startet opp av Rodrigo Méndez, i samarbeid med den mer kjente Raúl Pérez. De holder nå til i Val do Salnés, det historiske sentrum i appellasjonen og det kjøligste, mest atlantisk pregede området i Rías Baixas. Forjas del Salnés skiller seg fra de fleste produsentene i området ved å anvende en høy andel gamle vinstokker i vinmarkene og arbeide med pergola-systemer og ved å praktisere lav intervenering i kjelleren. Vinene er spontanfermentert og har mer struktur og stofflighet enn det som ellers er vanlig i Rías Baixas. De er også mer aromatisk avdempet og oppleves som mer seriøse, stofflige, faste, salte og lange og bryter også derved ved den enklere albariño-profilen.

Som en mann som er oppdratt med Rías Baixas 1.0 i en enkel, nøytral og sitrusdominert stil, er det herlig beroligende å se hva flinke folk i regionen steller med i dag. Dette er mer 3.0, noe helt ganske annerledes dypt og interessant, og har beveget seg via ståltank, via alskens unoter, til en vin der all energien kommer innenfra, fra territoriet. Den starter sympatisk avdempet og salt mer enn floral, eller som en tredje vei, et sted midt mellom i en fascinerende duft av kapersblomst og fjære sjø, eller vinden som blåser inn fra havet og bringer med seg duft av sjøvann, tang og tare. Det er en bitende frisk vin, og 2024 er det kjølige budbringeren, her som ellers i Europa, men det er ikke noe skrint her, for den er bygget smart i bredden med hjelp av kontakten med bunnfallet. Det er en viss fare ved å bygge en vin i bredden på den måten, og i blant tar det overhånd, og da er er kjedelig og trist. Her er det gjort med bevisst omhu, vinen lever pent i spennet salt og floral, og det er ingen sjenerende tørrhet i utgangen. Det er vin med roen over seg, noe selvbevisst, en vintype som har vært på vei noen tiår og som endelig har funnet et uttrykk som den hviler rolig i. Etterhvert som vinen får luft, får den en tiltalende rå sitruskarakter som bygger energien i vinen. For de som trenger sånt, det er en deilig fedme i midten av vinen som øker matanvendeligheten. Jeg har skrevet om noen spanske og portugisiske hvitviner den senere tiden, og i begge land er det intet mindre enn en hvitvinsrevolusjon på gang. Det synes jeg dere skal følge med på.