Alle har hørt om svartedauden, en ekstremt dødelig pandemi som rammet Europa og deler av Asia i årene mellom 1346 og 1353. I Norge var den særlig aggressiv fra 1349 til 1350. Pesten, som ble spredd til mennesker fra lopper med ulike gnagere som vertsdyr, kom så til Norge via handelsveier og skip. Historikere har beregnet at 50-65% av den norske befolkning døde som følge av svartedauden. Det tilsvarer 175 000 - 200 000 mennesker av en befolkning på totalt 350 000. Pesten fikk enorme konsekvenser, spesielt i tettbebygde strøk, der smitten spredte seg langt raskere og dødligheten ble høy. Alle elever som har gått på norsk skole har hørt om svartedauden, eller i det minste burde ha gjort det. Det svært få har hørt om, men som da det stod på, var en stor for ikke å si kolossal agronomisk katastrofe, var da phylloxeraen stod i fare for å radere ut den europeiske vinstokken. Omfanget av vinlusens herjinger var enormt. Vinlusen kom fra Amerika via amerikansk plantemateriale. Da det ble plantet ut i England som et resultat av victorianernes begynnende interesse for eksotiske planter som de kunne dyrke i drivhusene, som var kommet på moten, men ingen visste hva som fulgte med transporten fra Amerika. Så spredte lusen seg til Frankrike, og etterhvert til alle kriker og kroker i Europa, og på et tidspunkt så det ut til at den europeiske vinstokken skulle bli utryddet, og med det vinproduksjon i Europa, med unntak av noen steder der vinlusen ikke fant fotfeste. Det som løste problemet for godt var å pode europeisk plantemateriale på amerikansk rotstokk, som var resistent mot vinlusen. Slik overlevde vinproduksjonen i Europa. Svartedauden husker vi, den er dokumentert for all tid, og noe annet skulle også bare mangle, mens vinlusen er uteglemt fra den allmenne hukommelsen.
De to katastofale hendelsene er selvsagt ikke kompatible, den menneskelige dimensjonen i form av lidelse og død var fraværende under vinlusens herjinger, og det er én opplagt grunn til at den er så godt som glemt. Den andre grunnen er at det fantes en løsning i form av den amerikanske rotstokken. Det hender jeg snakker om det i foredrag, og overraskende mange har aldri hørt om phylloxera. Når den likevel dukker opp i dette nyhetsbrevet, er det fordi dagens produsent har gjort det til en livsoppgave å bringe et forsvunnet plantemateriale tilbake til der det vokste før vinlusens herjinger. Han finner det forsvunnene plantemateriale på stedene der det har overlevd, og viser hva dette plantematerialet, vinstokkene og druen, kan klare å gi oss av kvalitet mer enn 100 år senere. Slik gir Alberto Orte oss dermed fortiden tilbake, og det nyter vi alle godt av i dag.
Hørt om tintilla de rota? Nei, tenkte det. Det er en blå drue som dyrkes i beskjedne mengder i Andalucía. Ukens vin er produsert i Cádiz i Andalucía i det atlantisk påvirkede området Marco de Jerez. Som mange av dere sikkert vil huske fra nyhetsbrevet for to uker siden, er Alberto Ortes prosjekter i Andalucía et utmerket eksempel på den forøkede interessen for å gjenopplive gamle druesorter som har forsvunnet i sine opprinnelige regioner eller er redusert til lite areal. Orte har gjort det til et gedigent livsprosjekt å revitalisere gamle druesorter og han har særlig vært aktiv i Valdeorras, Rioja og Jerez, men er også til stede i andre regioner, på Kanarieøyene, og Portugal.
Tintilla de rota er en gammel blå drue som tilhører vinhistorien ved Cádiz-kysten. Druen har vært kjent fra Rota og Cádiz, og det har vist seg at den genetisk er identisk med gracianodruen, kjent fra Rioja, men forskjellen i dyrkingsområde og lokalt genetisk materiale har gjort at den oppfører seg forskjellig, den har annerledes egenskaper i Andalucía enn i Rioja, som Orte har utnyttet. Det underlige ved en drue som tintilla de rota er at den passer bemerkelsesvedig godt i varmt klima. Den modner sent, men beholder likevel god friskhet, har mye pigment og fremtredende tanniner. Historisk har tintilla de rota vært brukt til å produsere søte røde viner, men Orte lager tørre viner.
Jeg liker den historiske dimensjonen som ligger til grunn for Ortes revitalisering av gamle druer. Han bruker et gammel plantemateriale for å vise hva et område - her Cádiz - idag kan levere av kvalitet. Etter vinlusens herjinger døde en lang rekke av de opprinnelige druene ut i området, og med plantingen av palamino og sherry-produksjon, som la sin klamme hånd over hele regionen, forsvant en stor del av den lokale druearven i regionen. Et stort og viktig mangfoldet ble borte. Orte tar fortiden tilbake, viser hva det er mulig å få til ved å utnytte gammelt genetisk materiale.
Det er lett og tenke seg at en til dels svært solvarm plass som Cádiz vil være tøff for tørre hvite og røde viner, og en titt på kartet bekrefter avgjort antakelsen, men det er varmemodererende elementer i området som gjør at vinstilen likevel ikke blir fruktkokt alkoholisk. Påvirkningen fra Atlanterhavet har sterk nedkjølende effekt, kjølige og fuktige Poniente-vinder sørger for det. Et annet og særeget forhold som bidrar til å beholde friskheten i vinen og sunn og rød frukt, er albariza-jordsmonnet, det lyse og sterkt kalkholdige jordsmonnet som preger området i sin helhet. Kalken har den særegne evnen at den magasinerer nedbørsmengdene fra vinteren, og gjør at vinstokkene har vann tilgjengelig gjennom den lange og varme sommeren. Uten vannet ville både de hvite og røde vinene i området blitt syresvake, ufriske, kokte og preget av alkohol.
Ortes hvite og røde viner bygges alltid på syrlighet og friskhet, og Cádiz gir ham muligheten til det på grunn av de egenartede meterologiske og geologiske forholdene som preger regionen. Da jeg smakte ukens vin første gangen for et par måneder siden, var det vanskelig å plassere den i de forventningene jeg hadde til en rød vin fra en solvarm plass som Cádiz, sør i Spania. Her var det uventet en vin med friskhet, lav alkohol, moderat fruktsødme og markant tannin. Det var en vin med uventet mye struktur og fasthet snarere en solvarm frukt og heftig intensitet. Jeg har smakt 100 % graciano fra Rioja, og det kan være en ganske annerledes og solvarm vintype. Det interessaante med Ortes prosjekt her i sør er at han leter etter egenskapene i regionens gamle genetiske materiale som kan anvendes for å motvirke effektene av den globale oppvarmingen. En annen målsetting ved prosjektet hans er at han bidrar til å gjenoppdage regionen slik den må ha sett ut før vinlusen raderte ut vinmarkene til fordel for palominodruen og sherryproduksjonen. Jeg applauderer entusiastisk det Orte gjør, for han setter Cádiz i kontakt med en tapt fortidighet.
Oftest er det fint å migere utenfor komfortsonen og gi seg i kast med områder der vi er uten tilstrekkelige regionale referanser. Hmm. Tintilla fra Cádiz er ikke hverdagskost for meg, nei. Men jeg har gjort hjemmeleksene mine og har dessuten smakt vinen ved tre anledninger. Det første som slo meg er fascinasjonen over at det lar seg gjøre å lage en så kjølig, temperert stil fra en plassering i varme Cádiz og Andalucía. Det er en vin i røde tettsittende bukser, en pen, rank og disiplinert personlighet som ser for seg at den skal overbevise meg om sine beherskede kvaliteter, og jeg lar meg forbausende lett overbevise av argumentene. Frukten er sunt rød på den lyse siden, men den våger seg dypere enn det konvensjonelt lyst røde, der pinotfamilien holder hoffet sitt. Jeg sender tankene impresjonistisk hit og dit, litt garnacha fra fjellene rundt Madrid, eller hva med sangiovese fra høyt anlagte vinmarker i Gaiole, Radda eller Lamole? Men denne vinen er mer behersket, har en fastere fruktkjerne, samler seg lekkert i det briskt røde. Tanninene er skåret akkurat som de skal, de følger frukten rett gjennom uten å ta kommandoen. Her får dere et lite mesterverk av en komposisjon, laget av Alberto som virkelig kan faget sitt. Jeg kom til denne vinen som en novise, en førstereisgutt på vei med en klippfiskbåt til Cádiz og synes jeg har stiftet bekjenskap med en av de peneste røde vinene jeg har hatt så langt i 2026. Det er en behersket vin, så ta dere god tid med den, den har masse å by på av kresen kvalitet. Så var det glasset, og hold dere til en litt sjenerøs variant av et bordeauxglass, styr unna stor klokke.