Nebbiolo sliter for tiden i de varme åssidene i Langhe. Det er det liten tvil om, og krever et nytt tankesett. Som de fleste klassiske områder i Europa for tiden, har også nebbiolo fått sin tøffe andel av problemer med den globale oppvarmingen, og det har nebbiolo fikset heller dårlig.
Historisk sett har nebbiolo modnet sent, ofte langt ute i oktober i det som den gangen var en kjølig klimasone. Det rullende åssidelandskapet i Langhe modnet nebbiolo sent og langsomt og det førte til at den underlig tynnskallede druen med den beskjedne frukten og de markante tanninene, fant den riktige og avgjørende balansen mellom frukt, den balanserende sødmen i midtpartiet og lang, tørr og fast utgang. Det var alltid den kritiske balansen i en god nebbiolo.
Druen har ikke vært enkel å samarbeide med, enten klimaet var kjølig, eller som i dag, avgjort i varmeste laget. Jeg har levd, reist, smakt og vurdert gjennom begge disse periodene, også i overgangstiden, mellom da og nå, og det har aldri vært enkelt å lykkes med nebbiolo. Den har strittet imponerende imot, og det har vært krevende å knekke utfordringene med en syrlig fruktsvak drue med tanninstruktur fra helvete. Det var utbredt med tanninmonstre, og det var nok av dem i de første årene av mitt liv med nebbiolo, og selv om de var imponerende i sin egenartede kompromissløshet, klarte jeg aldri helt å mobilisere den store og ultraortodokse interessen for druen. Det var en vin for sin tid, og vil på godt og vondt aldri dukke opp igjen.
Jeg har fulgt nebbiolo siden midten på 1980-tallet og sett utviklingen i Langhe i perioden. Fra å ha et greit forhold, kjølnet interessen, inntil vi slo opp midt på 2000-tallet da jeg så hvor nebbiolo i Langhe var på vei; dit ville jeg ikke bli med. Ingen av oss har savnet hverandre og sånn sett var skilsmissen dannet. I de 15 årene jeg produktutviklet spesialutvalget hadde jeg orkesterplass til det som skjedde i Langhe. Jeg så en hel del jeg ikke var så begeistret for, men fikk også øye på utviklingstrekk som fikk meg til å snuse på nebbiolo igjen. Ikke nok med det, jeg har nølt meg til å begynne og like og kjøpe nebbiolo igjen, både for konsum og et mellomlangt opphold i kjelleren. Jeg har overrasket meg selv, og det er ikke godt å vite hvem som ble mest overrasket, jeg eller nebbiolo? Sånn noenlunde jevnt fordelt, tror jeg. Ingen av oss hadde sett at det skulle komme.
Så hva har jeg sett i Langhe som har gitt meg troen på at nebbiolo stadig har fremtid i Langhe i min verden? Først og fremst har jeg sett gode krefter i regionen ta innover seg to svært viktige forhold: de må arbeide med nebbiolo med vissheten om de tradisjonelle arbeidsmåtene ute og inne, i vinmarkene og i kjellerne, ikke er tilstrekkelig under de rådende metrologiske forholdene, og at denne bevisstheten har fått kloke hoder til å legge om produksjonen på avgjørende måter. Kriseforståelse og praktisk handling altså, og det er ingen dårlig kombinasjon for å komme seg videre. Hva er utfordringen med nebbiolo i Langhe? Hva trengs å gjøre med nebbiolo her og nå?
I grove trekk handler det om å beskytte frukten ute i vinmarkene og å konservere den på best mulig måte i kjelleren. Så enkelt, men ikke nødvendigvis banalt i praksis. Hva kan gjøres lokalt? De kan ta grepen i vinmarkene for å beskytte frukten bedre med høyere bladverk og utvise mer forsiktighet med å blottlegge druer for direkte bestråling. De kan også plukke tidligere enn før, gitt tilstrekkelig fenolisk modning og kan behandle druene i kjelleren med tanke på å beholde mest mulig av den sparsomme frukten typisk for en tynnskallet drue som nebbiolo. Derfor er klassisk oksidativ vinmaking i tradisjonelle eikeliggere en risikabel måte å behandle nebbiolo på i den globale oppvarmingens tidsalder, og spesielt i varmere årganger, de er det mange nok av nå.
Utfallet av slike tilnærminger blir ikke tradisjonell nebbiolo fra 1980-tallet og tidligere. Den blir en modernisert versjon der frukten er mer robust enn tidligere i langt de fleste årganger, men det er ikke til sjenanse så lenge den plasserer seg på den sunne og røde siden og med god sødme. Det er viktig å plukke frukt på fenolisk modning for ikke å få skrinne og harde tanniner. Med dagens høye modning på nebbiolo kan det være fristende å plukke på sukkeroppbyggingen i druene og potensiell høy alkohol, men det er utilstrekkelig for å sikre god balanse i vinene. Det å treffe på frukten; ikke for skrinn og ikke for høy modning, få den riktige fruktbufferen i midten og pene og modne tanniner, er ingen enkel kombinasjon å få til i dagens varmere klima i Langhe. Det er mye å skru på for å få disse elementene til å passe godt sammen, få dem til å spille med og ikke i mot.
Ukens vin er et samarbeidsprosjekt mellom Cantina Erbaluna med brødrene Andrea og Severino Oberto i spissen og Jørgen Ljøstad i Non Dos. De gutta har laget vin sammen i flere år nå og samhandler utmerket å dømme etter resultatene for tiden. Vinifikasjon gjøres i regi av Andrea mens seleksjon av materiale og blenden; hvilket materiale som skal brukes, henger på Jørgen. Progetto-prosjektet i Langhe handler det om to viner, en Langhe Nebbiolo og Barolo La Morra. Jeg har fulgt prosjektet over tid. Resultatet har vært variabelt, ustabilt og uforutsigbart, og lite i min gate. Fra og med 2011 inngikk Jørgen så en avtale med Erbaluna om å få leie en parsell i Rocche dell’Annunziata i La Morra i Barolo-sonen. Første årgang var 2012, og vinen ble lagret i nøytrale beholdere, glassfiber og sement, og tappet tidlig. Jeg klarte ikke å mobilisere den store interessen. Men så i 2019 skjer det en interessant dreining på prosjektet ved at Jørgen beslutter seg for å lage en mer tradisjonell Barolo fra samme parsellen med utvidet lagring i store, gamle fat, og i tråd med DOCG-reglene. Det ble et helt annet utfall, og vinen ble ytterligere forbedret i årgang 2020, og med 2021 tas den til et ganske annerledes høyt nivå. I dag er det blitt en veldig flott La Morra-Barolo fra én parsell i Rocche dell’Annunziata med rød fruktkjerne, et sødmefullt midtparti og store og modne tanniner. Den vinifiseres i digre slavonske eikeliggere i 24 måneder, deretter 12 måneder på ståltank før tapping på flaske. Resultatet har blitt en supertradisjonell Barolo i åpen La Morra-stil og til en ualminnelig god pris for denne høye kvaliteten. Det smaker lett Barolo-cru-nivå til prisen av 400 kroner, som det vitterlig også er. Så hvorfor står det ikke Rocche dell’Annunziata på etikett? Årsaken er at det inngår frukt fra to vinmarker i vinen, 90 % Rocche dell’Annunziata og 10% Arborina. Dette er sensasjonelt mye god nebbiolo for pengene.
2021 er en sterk årgang i Barolo for moderne nebbiolo. Stilmessig er årgangen interessant ved at den plasserer seg på et fint sted mellom den noe mer strikte 2019-årgangen og den varmere og bløtere 2020. Det er viktig å ha det klart for seg at 2021 ikke er en klassisk nebbioloårgang etter målestokken for hva en stor Barolo-årgang var for 30-40 år siden. 2021 er en særdeles vellykket moderne Barolo-årgang, og det betyr høyere fenolisk modning enn tidligere, mindre aggressive tanniner, men med en svært tiltalende og typisk nebbiolofruktkarakter med en korrekt buffer av sødmefull rødbærfruktighet. 2021 er en fruktekspressiv årgang og vil gi stor drikkeglede tidlig, og jeg ser heller ingen grunn til at holdbarhet og lagring ikke vil være solid, minst et godt tiår +.
Jeg husker den gangen barolo kom som tradisjonell barolo. Men den gangen kalte vi det ikke tradisjonell, det kom først i bruk i ettertid. Jeg mener at den første nebbioloen på polet med adresse Piemonte var Fontanafredda Barolo 1975. Det var drøy ernæring, ekstremt syrlig, så godt som null frukt og med en tanninstruktur så voldsom at vinen vanskelig lot seg førdøye. I ettertid var kanskje tradisjonell en godt skjult metafor for en svært krevende vintype i det som heller ikke var en stor årgang i regionen. Når jeg sitter og snurrer på ukens vin, er jeg glad for at tiden har løpt fra slike monstre. Det er en annen og mer medgjørlig himmel her. Eksessene i alle retninger, syrligheten, den manglende frukten og det tanniske raseriet har takket for seg, og likevel er det tilstrekkelig regional hukommelse og erindring her til at de to vinene kan hilse på hverandre, og vandre hver sin vei inn i historien, bakover og fremover, til det vi ønsker av en Barolo i dag: en presis medium sødmefull nebbiolofruktighet med en aromatisk røyktone, den tilstrekkelige varme fruktbufferen til å bygge vinen ut i bredden og dybden og en solid fasthet i utgangen som følger frukten helt ut, uten å vike en tomme, uten å bli bløt og karakterløs varm. 2021 er blitt en flott og raffinert rødlugget Barolo uten karakterbrist av noe slag, krevende nok til ikke å oppleves glatt og varm, men ekspressiv nok til at du ikke trenger å krige med den. Den er ganske enkelt en vin med karakter, som er utfordrende nok for dem som vil tilfredstilles av det sømløse. La Morra river litt i deg, men den er godt harmoniserende snarere enn ekskluderende. Kort oppsummert: en komplett barolo på høyt nivå til en sympatisk lav pris, og som du kan sette opp mot kraftige pastaretter i versjon ragu, og rødt kjøtt med rikt tilbehør på typisk italiensk vis. Glassadvarsel: Her må dere ganske hente frem et rent og pent glass med stor og sjenerøs kolbe. Det er en vin som trenger stort rom å tumle rundt i, vinen vil ikke hilse på uten å gi plass til den.