Blaufränkisch Rust Rusterberg Trocken NV Ernst Triebaumer

Jeg har lyst til å slå et slag for østerriksk rødvin i ukens nyhetsbrev, som fortjener langt mer oppmerksomhet, eller kanskje mer korrekt, fortjener oppmerksomhet. Østerriksk rødvin er en seig materie og en taus aktør i det norske vinmarkedet. Selv erfarne vinfolk har begrenset kunnskap om og erfaring med østerriksk rødvin. I min vidtrekkende vinomkrets er østerriksk rødvin omtrent så langt utenfor folkeskikken som det lar seg gjøre å komme. Jeg kan ikke huske siste gangen det ble satt en flaske østerriksk rødvin på bordet i en smaking eller under en middag. Det er faktisk ingen som driver med østerriksk rødvin i Norge, inkludert meg selv. Hva kan grunnen være til at jeg, og så godt som alle andre, ikke har fattet interessen for østerriksk rødvin? Det er det flere grunner til og er en sammensatt problemstilling, en miks av historikk, østerriksk vinhistorie, det lokale vinmarkedet i Østerrike og ikke minst handler det om druene.

La meg starte med det historiske perspektivet. I det store bildet i dag betraktes Østerrike først og fremst som et land kjent for produksjon av tørre hvitviner. Etter den fatale vinskandalen som rystet Østerrike i 1985, og som handlet om at enkelte østerrikske vinprodusenter hadde tilsatt dietylenglykol i enkelte viner for å gi dem et søtere og fyldigere uttrykk, tok det mange år før østerriksk vinindustri kom tilbake til eksportmarkedet med tilstrekkelig troverdighet til å klare å selge vin. Skandalen fikk kolossale konsekvenser for østerriksk vinindustri, og enden på visa ble at Østerrike innførte det som er en av verdens strengeste vinlover. Da landets vinindustri våknet til live igjen tidlig på 1990-tallet, var mye endret i Østerrike. Landet var hvitvinsland for tørre viner, hovedsakelig laget på riesling og grüner veltliner. Det var druene og vintypen som bygget ny anerkjennelse. De søte vinene ble stadig betraktet som suspekte etter skandalen i 1985 i tillegg til å være i ferd med falle i popularitet som følge av sviktende etterspørsel, som for søte viner ellers i verden, og de røde druknet i oppmerksomheten rundt de tørre hvite vinene.

Stadig er det slik at østerriksk vin forbindes med en tørr hvit vintype. Vi har i begrenset grad fått øynene opp for at Østerrike også produserer rødvin av svært høy kvalitet. Et annet forhold som spiller inn, og som er beslektet med det første, er at østerrikerne konsumerer en betydelig andel av det som lages av høy rødvinskvalitet. Produsentene har derfor i liten grad vært avhengige av eksportmarkedet, det har holdt godt å betjene det lokale markedet. Det har i sin tur skapt en utilsiktet selvforsterkende effekt. Den lave produksjon har gjort vinene lite kjent og følgelig også lite etterspurt. Det hjelper vel heller ikke på den internasjonale interessen at den kvalitativt mest interessante blå druen i Østerrike har søkt tilflukt i det lite inviterende navnet blaufränkisch, og stort bedre er det ikke med andre lokale blå druer som zweigelt og sankt laurent. Stilen på en representativ blaufränkisch fra Rust, hvor dagens produsent Triebaumer holder til, er heller ikke den mest opplagt forlokkende for mange av dagens rødvinsdrikkere som er avlet opp på en rik og sødmefull vinstil. Blaufränkisch fra Rust er syrlige, slanke og klassiske viner mer enn opulent fruktige, aromatiske og ekstroverte. Ikke nok med det, de beste er ikke spesielt rimelige heller, selv om ukens vin er et unntak, og de mangler tydelig og godt kommunisert druetypisk identitet, rett og slett fordi svært få har kjennskap til og drikker blaufränkisch. Markedet vet helt enkelt ikke hva de kan forvente av en slik drue. Så det ikke det minste rart at blaufränkisch lever blygt og tilbaketrukket i markedet. Slik burde det faktisk ikke være når vi oversvømmes at rike og for sødmefulle røde viner med gradvis høyere alkohol. Blaufränkisch skulle vel passe godt inn i et marked som i økende grad ser etter viner i en slank, elegant, frisk stil og ofte med lavere alkohol? Men for å finne ut at den slags produseres i Rust i Burgenland, må vi starte med å få øye på dem i tillegg til å drikke å dem, selvsagt. Da må noen begynne om å skrive om dem. Her er ett bidrag.

Rust i Burgenland i Østerrike har historisk sett vært mest kjent for søte viner basert på druer preget av edelråte. Rust ligger på vestbredden av Neusiedlersee, og nærheten til innsjøen har skapt perfekte forhold for edelråde takket være høy luftfuktighet. Da min vininteresse startet for mer enn 50 år siden var Rust mer enn noe annet et område kjent for søte predikater med svært høye restsukkerverdier med ikke altfor god friskhet, ihvertfall sammenliknet med tilsvarende predikater i tyske vinregioner. Gradvis har regionen utviklet produksjonen mer i retning av tørre hvite og røde viner, og mens interessen for intenst søte dessertviner fortsetter å falle i Østerrike og i verdensmarkedet som helhet, er interessen for å produsere tørre hvite og røde viner sterkt voksende. Blaufränkisch er den viktigste blå druen i Burgenland og i Rust får den sitt klart mest elegante uttrykk. Vinene er luftige, friske, middels fyldige med pen rød frukt og moderat alkohol.

Tribaumerfamilien har holdt til i Rust siden 1600-tallet og har vært en viktig bidragsyter til å sette regionen på kartet på nytt etter at østerriksk vin meldte seg på i det internasjonale vinmarkedet etter skandalen som snudde opp ned på østerriksk vinproduksjon. Tribaumer dyrker nå ca. 20 hektar vinmark og er sertifisert biodynamisk og produksjonen er lavintervenerende, mest mulig naturlig. Produksjonen er totalt på ca. 60 000 flasker omfatter blaufränkisch, noe vin basert på franske druesorter og den søte Ruster Ausbruch. Ukens vin ble fermentert med stedegen gjær i ståltank og ble lagret videre i eldre eikefat på 300 til 500 liter i 12 måneder før den ble tappet på flaske etter at 2023-årgangen ble blandet med en andel 2017 i forholdet 2/3 2023 og 1/3 2017. Ideen med blandingsforholdet er at druematerialet fra vinmarken Rusterberg i utgangspunktet er strukturert og fast, og at 1/3 vin fra 2017 gir den ferdige vinen et mer delikat og harmonisk preg. Tribaumerfamilien kaller vinen et visittkort, den skal være et tydelig bilde på hva de driver med.

Det er noe befriende tiltalende med behersket rød, sunn og krystallinsk frukt, og det slår meg at er du blant dem som lengter tilbake til tiden da 13 % alkohol smykket nedre del av etiketten på høyre eller venstre side, og det ikke er tegn til noe grønt eller undermodent i aromabildet, blir du henrykt over dette. Frukten er sval, presis, kledelig usminket, ikke tegn til noe moderne teatralsk upassende og påtrengende. Vinen har en slentrende kvalitet, en fortrolig selvsikkerhet, svalende pyntet for å geleide gjennom et måltid som ser etter den seremonielle kvaliteten i en tradisjon som høyakter aromatisk raffinement, luftighet, lettbente kvaliteter og en subtil taktil kvalitet, og får meg til å reflektere over den overlegne glattheten ved tekstiler som brokade, sateng og silke. Det er en behersket forfinet tekstur i overflaten, noe velopplagt underspilt og subtilt. Kanskje er det i møtet mellom frukten fra to årganger, 2023 og 2017, som skaper den særegne kvaliteten av noe modent, reflektert og dempet? Det er vin som gir en opplevelse av ro og selvbevissthet, og er et glass du kan sitte med i timevis og svinge, og aromakomponenter defilerer utvunget forbi, det kjøttaktige i retning perlehøne og fasan og før du fanger det opp, er det salvie og rosmarin, og slik kan du holde på hele kvelden. Den slipper deg ikke med det første, og når den endelig gjør det, hilser tanninene på deg dannet avstemt, et fast delikat håndtrykk for at du skal huske. God natt, sier den, og jeg kan ikke komme på noe mer passende å si enn å takke pent for følget.