Opprinnelse: Bordeaux, Bordeaux Superieur
Importør: Taste of Symphony AS
Varenummer: 19453501
Pris: kr 189,90
Vinen har brukbar tilgjengelighet og kan bestilles i BU.
La meg først som sist gjøre kjent at jeg er glad i Bordeaux, i byen, menneskene og vinen. Jeg har vært der mye, er godt kjent der og har mange venner og kontakter. De av dere som har kjøpt og lest den siste boken min, vet det. Det er mange myter om Bordeaux, én av dem er at vinene er kjempedyre og at det bare er middelaldrende til gamle menn som er interessert i dem. Det så ikke sånn ute ut for noen uker siden da det var nyhetsslipp i spesialbutikkene med tema 2022 bordeaux. Da var det stort sett bare yngre folk som slet med de massive trekassene typisk for Bordeaux. Er rød bordeaux dyrt? Både ja og nei, det avhenger mye av appellasjon og anseelse. Men det produseres en masse vin i Bordeaux av svært høy kvalitet til ekstremt hyggelige priser. Ukens vin koster – hold dere fast – kr. 189,90 og har usannsynlig høy kvalitet til den prisen. Tro meg, det er faktisk sant. Hvorfor er vinen så rimelig gitt den kvaliteten? Les så finner du svaret.
Det er ikke lystige økonomiske tider i Bordeaux for tiden, og det blir det neppe på en god stund heller. Økonomisk tøffe og uforutsigbare tider globalt, sviktende markeder og lite lukrative en primeur-kampanjer; problemene står i kø og ingen ser slutten på elendigheten heller. Og lokalt ryktes det om store og berømte eiendommer som sliter med å betale regningene sine og møter med finansinstitusjoner for å forsøke å holde hodet over vannet til markedet bedrer seg, selv om utsiktene ikke akkurat er de beste for det kommende året, snarere det motsatte - og vel så det.
Dagens krise er ikke utløst av nylige rystelser i markedet. Det er markedsutviklingen over tid som har ført oss dit de er nå. Det er mange som hevder at Bordeaux står foran de verste økonomiske problemene siden 1930-tallet, og i motsetning til tidligere år, var det heller ingen som benektet problemene da jeg var der i september. Hva handler problemet om? Det det alltid har handler om, misforhold mellom tilbud og etterspørsel, kort sagt om å selge vin. Det er for mye vin i markedet og den er priset for høyt. Spesielt det siste problemet sliter på. Elendigheten startet i 2009, en årgang – den siste Robert Parker markedsførte – som solgte over forventningene og satte eiendommer på den feilaktige tanken at de var blitt luxury brands og derved kunne prise seg så høyt som helst. De så ikke problemene med å distansere seg fra tidligere gamle og gode kunder, som heller fikk kjøpe seg noe rimeligere dersom de manglet økonomiske ressurser til følge prisene oppover. Markedsfordelingen mellom slottene og negosiantene gikk inn i en ny, svært uheldig spiral. Slottene solgte vinen sin til negosiantene, som i sin tur kjøpte til langt over skorsteinen, dels fordi 2009 var en stor årgang og fordi de var engstelige for å bli avspist med små kvoter dersom de ikke tok allokasjonen. Gradvis begynte lagrene å fylles av årganger som var adskillig vanskeligere å selge enn 2009, og for i det hele tatt å flytte på noe av det, måtte de senke provisjonene i en slik grad at mange solgte med for lav margin til å være bærekraftige i det lange løp, og i endel tilfeller solgte de med tap for i det hele tatt å kunne ha omsetning. I dag står det enda verre til. Markedet er dødt, folk har fulle kjellere, og negosiantene føler ikke lenger noen forpliktelse eller lojalitet overfor slottene for å hente ut tilbudte allokasjoner. Det er triste tider nå.
Slike tider gir muligheter, for det som er dårlige tider for noen er bedre tider for andre. Alle vet at Bordeaux er et digert vinproduserende område, og at det utenfor de fasjonable kommunene og de store og kjente eiendommene produseres masse vin av høy kvalitet til lave priser. Selv om det er vanskelige tider også for de eiendommene som selger på kjente navn og anseelse, er det enda verre stilt for små og lite ukjente eiendommer, som det kryr av på begge sidene av Gironde. Det paradoksale er at mens prisene er lave og fallende, har mange av dem aldri laget bedre vin enn nå. Ta for eksempel ukens vin, Ch. Chapelle d’Aliénor par La Gaffelière 2020, som er klassifisert Bordeaux Superiore. Pris 5 Euro. Tenk på det og la det synke inn mens jeg fyrer opp interessen.
Ch. Chapelle d’Aliénor en eiendom på 52 hektar på kalk-og leirebaserte jordsmonn og med en druemiks på 80 % merlot og 20 % cabernet franc i den gode og varme årgangen 2020. Det er en veldrevet eiendom fra vinmarksarbeidet til arbeidet i kjelleren, og vinen produseres der av det kompetente teamet til Ch. la Gaffelière i Saint-Emilion, en kort kjøretur til Libourne, 15 minutter unna, som i likhet med ukens vin eies av Domaines Comte de Malet Roquefort. Vinen gjæres på tanker for den overføres til franske eikefat for en periode på 10 måneder før tapping på flaske.
Jeg føler meg rimelig trygg på at knapt noen av dere, og det kan være at noen synes jeg tar munnen for full; det er tross alt tett opp mot 4500 abonnenter av dere nå etterhvert, har vært i nærheten av den kvaliteten til kr. 189,90 pr flaske. Det er veldig mye vin for pengene. Til en sånn pris i Norge med nasjonale norske avgifter, kan du ikke håpe på å få stort annet enn i beste fall anstendig kommersiell kvalitet. Men det er ingen svakhet her, ingen svak frukt, skrinn i munnen, eller stygge tanniner osv. Det er en fullblods østsidebordeaux i god årgang, kvalitetsfrukt på den røde siden, dyp, tett og lang, som presterer på et annet nivå enn pris indikerer. Server den blind til en som kan smake. Du vil trolig hygge deg over utfallet. Sett den på bordet til ribba, det takler den som bare det. Jeg tviler på om du finner høyere kvalitet i Norge til denne sjenerøse prisen.
Hva er grunnen til at du får den kvaliteten til en tier under 200 kr? Det er mye som slår inn, en miks av flere ulike forhold: lav appellasjon, Bordeaux Superior, vanskelige tider i Bordeaux, en svært veldrevet eiendom og kompetent team som vet hva de holder på med. Mange av dere tenker sikker, og ikke uten grunn, at rød bordeaux er dyrt, utenfor økonomisk rekkevidde. Men det gjelder de dyreste kommunene og de mest berømte eiendommene, og selv her er prisene under press for tiden. Det er ingen Médoc, men en frodig tiltalende østsidevin av flott kvalitet.
Starter rødt sunn med krisp rød lakrispreget fruktighet. Får gradvis mer dybde og spiller fint og kompetent med balansen mellom det inntagende i merlot, som trekker frukten flott i bredden, som en god, rød og varm kåpe, og cabernet franc, som har luftigere oppgaver, tar kåpen på og gir vinen behersket balansert sanselighet i spennet sødmefullt og atletisk. Alt handler om at den tiltalende dekorative sødmen med de tiltalende dekadente lakristonene finner en partner, og konverserer utvunget dannet og korrekt disiplinert med noe pikant luftig og lekent friskt. Det er komposisjonen, en kjødelig ekteskapspakt mellom skjødesløshet og disiplin. I en vin som er så krevende skrudd sammen at det er uvisst hvem av ektefellene som vinner, om de velger hvert sitt soverom eller deler sengen og kropper. Et stykke nede i flasken slår jeg fast at på tross av stor ståhei og 80 % teatralsk sanselig merlot og resterende deler disiplinert cabernet franc, får vinen og derved ektefellene en god natt sammen i samme seng. De ikke bare holder ut hverandre, men representerer hver sin målestokk for vinestetisk dannelse, og tåler godt balansen ved å hengi seg til disiplinert sanselighet. Kunne alle leve like storslagent henført og også forsonet? Om det er en god vin? Veldig, og på tross av alle de krevende verbale krumspringene, bare et røverkjøp.