Listrac, Médoc
960
Det er noe avvæpnende ved Bordeaux, kanskje til og med betryggende. Vinfolk har alltid ansett Bordeaux for å være en trygg havn mot alskens nymotens vinaffeksjoner. Regionen har vært en merkevare til å stole på, og som de har forvaltet med høy grad av ansvar og forutsigbarhet. Hvis du liker at gårsdagen ligner veldig på morgendagen, har du funnet deg et trygt og godt hjem i Bordeaux. De har satset på langsiktighet og troverdighet i godt over 100 år og de har gjort det med stil og høy grad av respekt for merkevaren de har brukt generasjoner på å skape. Så da er alt som før? Ingenting har endret seg i Bordeaux siden vinen første gang ble tappet på en håndblåst og senere industrielt fremstilt flaske med en stopper av naturkork? Absolutt ikke. Det har skjedd en hel masse i Bordeaux, noe annet skulle da også bare mangle. ALT har endret seg: vitikultur, vinifikasjon, tekniske nyvinninger er blitt introdusert og er tatt i bruk, markedet har endret seg og i de senere årene har klimaet endret seg så mye at også vinstilene er i endring.
Likevel, sett fra en posisjon langt borte fra grusen i Médoc, leiren i Pomerol og kalken i St.-Emilion, kan det se ut til at Bordeaux er uforanderlig, alt er som før, slottene ligger der de ligger og etikettene er, med noen mindre kosmetiske endringer; og sjelden mer, de samme som før. De fleste av oss liker å tro at vi liker forandringer, at vi svinger oss rundt og tar alt nytt på hælen, at vi er tilpasningssmarte og takler alt nytt som skjer rundt oss med avslappet selvfølgelighet. Vi liker å tro at det er sånn vi møter morgendagen og fremtiden. Men sånn er det ikke. Kontinuitet, trygghet, forutsigbarhet må være på plass for at vi skal være mobilisert for fremtiden. Hvordan ser hverdagene for langt de fleste av oss ut? Så godt som 100 % er repetisjon og autopilot. Alle trenger en bauta av forutsigbarhet, vi trenger å vite hva som skjer før det skjer. Trygghet kalles dette. Langt de fleste av oss lever konvensjonelle og lite risikable liv, vi tenker bare ikke på det.
Er Bordeaux del av dette forutsigbarhetsregimet? For det pågår vel ingen revolusjoner her, gjør det vel? Bak alle slottene, de kjente navnene, og de enda mer kjente og ikoniske etikettene, skjer det en hel del i Bordeaux, men vi fanger det ikke opp på radaren, forandringene går oss rett hus forbi. Hvorfor? Det er ulike grunner til det. Dels liker Bordeaux at vi skal tror at alt er som før, og de er preget av en diskresjonskultur. De liker at bildet av Bordeaux er preget av forutsigbarhet, og uforanderligheten og kontinuiteten har tjent dem vel, markedet liker ikke store forandringer. De liker at Bordeaux er det regionen og vinene alltid har vært, de liker at stilen og kvaliteten er til å stole på. De vil ikke tukle med en merkevare som er selve identiteten i det de har holdt på med.
Denne trygghetsstrategien har litt ulike konsekvenser. Mange liker tanken på at alt er som før i Bordeaux, at vinene og kvaliteten er til å stole på. Men det er også en farlig posisjon å være i. Jeg hører stadig stemmer som forteller meg, når de hører at jeg stadig kjøper Bordeaux, at det er fordi jeg er en pensonist, rundet 70 år, og er å betrakte som døende, med litt tålmodighet. De forteller meg, uten ringste idé om hva de snakker om, at i Bordeaux skjer det ikke en jævla dritt, underforstått, det er bare folk uten en fremtid som legger pengene sine i en geriatrisk produkt. Så sier jeg, nei, det er motsatt. Jeg kjøper Bordeaux fordi regionen har klart å bevare og endre seg samtidig, de har klart det store mesterstykket å vedlikeholde stil og kvalitet og forandre seg. Det er grunnen til at jeg stadig kjøper Bordeaux, regionen er en av de mest innovative regionene i vinverdenen i dag. Når jeg forteller dem det, skjønner de ingenting. Hvis det skjer så mye der, hvorfor hører de ikke om det? Nei, si det. Der har de faktisk et poeng. Kanskje har ikke regionen kommunisert det godt nok? Kommunikasjonssvikt, altså? Nei, det stikker endel dypere enn det. Det er diskresjonshensynet som slår inn, de har vært i overkant forsiktige. De vet hva de har, en region som har borget for kvalitet siden 1700-tallet, så hvorfor spolere bildet ved å påpeke at det skjer store endringer her? For da kunne noen komme til å tro at den gamle merkevaren endres?
Men hør nå her, da: et varmere klima gir regionen langt flere solmodne årganger enn tidligere. Økologisk landbruk og biodynamikk er i økende blitt grad utbredt i regionen. Vi ser langt høyere presisjon i vinmarksarbeidet, på et helt annet detaljeringsnivå enn for et par tiår siden, og mye mer nøyaktig plukketidspunkt fra parsell til parsell i vinmarkene for å oppnå mest mulig jevn modning av frukten. Frukten sorteres i flere omganger, og et bedre utstyrt cuverie behandler frukten mer presist. I tillegg kommer høyere kompetansenivå blant ansatte og det beste tekniske utstyret som er tilgjengelig i markedet. Og det arbeides mot de varme årgangene, de plukker ikke lenger på optimal modning for å få met mulig solmoden og ekspressiv frukt, men ønsker en lettere, mer delikat vinstil med friskere frukt, høyere friskhet og lavere alkohol. Dette er bare en del av alt de har foretatt seg. For en så vidt konservativ region som Bordeaux, er det å betrakte som palassrevolusjon. Hva er resultatet, så langt? De beste eiendommene lager sine sterkeste viner noensinne. Og de største fremskrittene har skjedd raskt, hovedsakelig i perioden 2010 og frem til i dag. Da jeg begynte å reise regelmessig i regionen rundt 2010, skjedde ikke stort her.
Ch. Fourcas Dupré speiler de store kvalitetsforbedringene som har funnet sted i Médoc i de senere årene. Det er en kombinasjon av et eierskifte og tekniske forbedringer som slår inn. Da Gérhard og Sophie Jicquel tok over eiendommen i 2019, satte de straks i gang et omfattende arbeid ved eiendommen, og resultatene lot ikke vente på seg. Det interessante ved eiendommen for kjøperne har trolig vært det de har vurdert som et uforløst potensialet, noe som tidligere ikke har vært forløst i tilstrekkelig grad, og som i stor grad har handlet om å utnytte jordsmonnet bedre. Eiendommen ligger på det såkalte Fourcas-plattået i kommunen, og har en uvanlig miks av godt drenerte pyreneiske grusganger kombinert med leire- og kalkholdige partier. De nye eierne har sørget for å dedikere cabernet sauvignon til grusen, som er regelen i Médoc, og bruker leire og kalt til merlot og petit verdot. Det er bedre utnyttelse av den lokale geologien. Eierne har lagt ned mye arbeid i å kartlegge de ulike geologiske forekomstene og parsellene. På den måten har de fått utnyttet potensialet i vinmarkene bedre ved å plante korrekt drue i riktig jordsmonn. Kartleggingen har også hatt mye å si for bedre å kunne planlegge plukkingen. Hver parsell plukkes på ønsket modning istedenfor å plukke hele vinmarken med ujevn modning som resultat. Det har ikke bare endret stilen på vinen, det har i høy grad også endret kvaliteten på frukten, og derved muligheten til å komponere vinen på grunnlag av langt høyere frukt- og tanninkvalitet enn tidligere. Jeg kjenner eiendommen fra tidligere. Stilen var så godt som alltid mørk og jordlig i frukten, strukturert, fast og tannisk, og slik holdt den seg i en evighet. Det var i beste fall en god, robust og holdbar vin, men selv ikke varme årganger klarte å bli noe annet.
I dag befinner eiendommen seg et helt annet sted. Arbeidet i vinmarken er mye mer presist, plukketidspunktet følger modningen i hver enkelt parsell, og vinen får adskillig mer nennsom vinifikasjon ved at hver parsell vinifiseres for seg og behandles isolert fra de andre parsellene. For en eiendom som ligger relativt høyt i appllasjonen og et godt stykke inn i landet for Gironde, har effekten av den globale oppvarmingen en svært positiv effekt. Modningen av druene er høyere enn tidligere og slottet kan arbeide med et fruktmateriale som de aldri før har hatt til rådighet. Den typiske rustisiteten, den mørke jordlige frukten og de tøffe tanninene, tilhører fortiden. Frukten er nå rødere, vinen fyller bedre ut i midten, og tanninkvaliteten er langt bedre. I realiteten har vi en kraftig oppgradert vin kvalitetsmessig, som like fullt koster moderate 315 kr. Du får en fullblods Listrac av svært høy kvalitet til en nydelig pris. Er det så mye å lure på da?
Jeg han love at jeg har hatt min andel tørrre, fast, rustikke og tanniske Listrac-monstre opp gjennom årene. Det var DNA-et her, noen kilometer inne i landet for de mye mer aristokratiske eiendommene langs Gironde. Listrac (og også nabokommunen Moulis) pleide å være rimelige, pålitelige og forutsigbare viner i en krevende stil. I blant tenkte jeg at det bare var å lagre dem, og så kom det langt om lenge en slentrende skjønnhet ut av all den rustikke karakterfullheten. Det gjorde det ikke, de beveget seg aldri, verken på den ene eller den andre måten. De forble sterke, harde, uforsonelige og umedgjørlige. Det var viner du måtte lære deg å elske, de inviterte ikke noen. Men det gjør 2023, det er en velopplagt og åpenhjertig fruktighet som gir meg udelt drikkeglede, og jeg trenger ikke lirke den frem heller, den kommer meg i møte som det mest selvfølgelige i verden med herlig solmoden frukt som plasserer seg uanstrengt og selvsikkert i den glatte overgangen til det lett dunkelt røde, en sprakende høstkveld pyntet med mørk rouge. Jeg liker druemiksen, 55 % cabernet sauvignon, 44 % merlot og én % petit verdot. Den økende andelen cabernet sauvignon i de senere årene samler vinen, gir den faste og organiserte rammer for den mer opulente og ekspansive merlot, som ikke tillates å flyte ut og rote til fokus i vinen. De spiller hverandre gode, men det er cabernet sauvignon som setter premissene og styrer showet. Strukturen speiler druefordelingen, struktur, orden og et herlig overskudd av sødmefull metning, stålkantet silkefløyel, disiplin og hengivelse, og det er her jeg lokaliserer balansepunktet i vinen. 315 kr for dette gjør den til et knallkjøp, og den kan drikkes allerede nå eller behold den 10-15 år.