Melon de bourgogne og Muscadet hører til mine tidligste erfaringer med vin. Da jeg begynte å kjøpe hvitvin, tenkt brukt i en måltidssammenheng, var Muscadet alltid et billig og anvendelig alternativ. Det var det klassiske franske valget til sjømat og kanske særlig østers; det var det vi fikk høre og det vi leste i den ellers sparsomme vinlitteraturen fra denne perioden, og da ble Muscadet et lavterskeltilbud med pene priser og god tilgjengelighet i Norge. Følgelig ble det drukket mye Muscadet til blåskjellene, før jeg tok sjansen på å konvertere til østers, etter å ha fått smaken på det i Frankrike i begynnelsen av 1980-tallet. Det var noe med kombinasjonen, en frisk, periodevis svært frisk hvitvin, avhengig av årgangen, med begrenset aromatikk, lav alkohol, som skar gjennom det meste og ikke gjorde så mye ut av seg. Og kanskje viktigst, den ble regnet som det korrekte vinvalget, de var lett tilgjengelige, og ikke minst, de var rimelige, et viktig punkt med begrenset studentøkonomi. Etter hvert ble Muscadet presset ut av bildet til fordel for andre regioner, og det var dessuten heller ingen vinfolk som gikk i bresjen for melon de bourgogne, og den gikk i glemmeboken. Den hørte liksom ikke med når min vininteresse begynte å ta ny form. Vinen ble for enkel, den føltes plutselig veldig uvedkommende, og forsvant sporløst i periferien. Mange har hatt det sånn, de har aldri tenkt tanken at det kunne være en vin å komme tilbake til.
Slik har det vært en stund, inntil jeg fant ut at jeg hadde lyst til å ta en titt på området på nytt. Bakgrunnen for det var opprettelsen av såkalte crus communaux, et cru-system, for å forsøke å vitalisere regionen og få folk til å ta en nærmere titt på melon de bourgogne og Muscadet igjen. Det er blitt 10 cru-er, og det samlede arealet omfatter 200 hektar og et hundretalls produsenter. Cru-systemet er fremtidsrettet og er koplet opp mot avlingsbegrensninger, vinmarksseleksjon og geologisk base i de ulike kommunene, som bidrar til å øke forskjellene og mangfoldet. Så er det selvsagt umulig å ikke se den kvalitative utviklingen som et resultat av et varmere klima, og en bedre modning av druematerialet. I gamle dager var gjerne en Muscadet laget på druer med lavt sukkerinnhold, med moderat alkohol som resultatet, ofte hadde druene også begrenset modning og avlingene var for digre, som også bidro til å forsinke modningen av druene. Området slet også med et høyt sykdomspress fra det fuktige atlanterhavsklimaet. Sånt ble det passe god kvalitet av. I dag er situasjonen veldig annerledes, stort sett til det bedre. Frukten har adskillig høyere og bedre modning, vinene har større konsentrasjon og fylde, friskheten er lavere, mindre aggressiv.
Muscadet fra gode produsenter i dag er en vintype som er ugjenkjennelig i forhold til tidligere. På tross av det er det vanskelig å få konservative og forsiktige vinfolk til å snuse på Muscadet. Det er ingen grunn til ikke å gjøre det, det er en vintype som har utviklet seg positivt på kort tid. Så er det alltid den problemstillingen som handler om at dagens vellykkede Muscadet-versjoner fjerner seg for langt fra tidligere versjoner, og sånn sett truer denne regionale identiteten, men, ærlig talt, akkurat den regionale identiteten kan jeg ikke se det som livstruende å tviholde på. En venn av meg pleier å si “hundene bjeffer, karavanen går videre”. Utledet, de bekymrede for den regionale Muscadet-identiteten får geberde seg som de vil, men jeg synes utviklingen er positiv, på samme måten som jeg òg synes dagens fruktmodne utgaver av cabernet franc i Loire er det.
Litt historikk hører med. Melon de bourgogne har sine gamle slektninger i Burgund. Analyser viser at den er genetisk beslektet med pinot og gouais blanc og tilhører det samme slektstreet som gamay, aligoté og chardonnay. Druen dukket opp i Pays Nantais i overgangen mellom 1600- og 1700-tallet som en følge av den katastrofale frostvinteren 1709, som raderte ut vinstokkene i området. Vinbøndene så seg om etter en druetype som knoppet sent og modnet tidlig, spesielt det siste var avgjørende i et kjølig område innenfor en vekstsesong som var kortere enn vanlig. Melon de bourgogne har vært en drue som har modnet tidlig og var derfor tilpasset kjølig klima. Den opprinnelige begrunnelsen for å plante melon de bourgogne er med andre ord ikke til stede.
Måletallene for perioden 1980-2009 viste at sukkerinnholdet i druene økte med ca 25%, mens syrenivåene holdt pent stand. Så spørs det om perioden 2010-2016 viser tilsvarende pene tall. Når jeg smaker vinene i dag kontra de for ca. 15 år siden, er de både rikere og mindre syrlige, og strengt tatt er vel ikke det spesielt oppsiktsvekkende? Det er trolig også den veien det vil gå. Det hører med til historien at jeg liker moderne Muscadet, jeg trives med det rikere aromabildet, den inviterende fedmen midt i munnen, en pent kremet tilstedeværelse, og friskhet som er god nok. Det avgjørende spørsmålet nå for tiden er derfor om melon de bourgogne klarer å opprettholde sin nødvendige gode syrlighet, eller om endringene i ph-en representerer en kvalitativ utfordring.
Lieubeau holder til i kommunen som heter Château-Thébaud sørøst for Nantes, og sentralt i Muscadet Sèvre et Maine. De har holdt til der siden 1816 og har vært kjent som pådriver for crus communaux og har vist et stort engasjement for utvikle en økende bevissthet om kommunens særegenheter, og som bidrar til større mangfold og kanskje også interesse. De la om til økologisk landbruk i 2015 og er i dag sertifisert økologisk. De viktigste cru-vinene er Clisson, som ligger på granitt, Château-Thébaud, som er plassert på gneiss, og Goulaine, som er på et mer sandholdig jordsmonn. Château-Théhaud regnes allment som produsentens beste og mest velrenommerte vin. Vinstokkene er 70 år gamle, dyrkes økologisk, plukkes manuelt og druene fermenteres med stedegne gjærstammer. Vinen ligger som oftest 36 måneder på bunnfallet i store underjordiske tanker - cuves enterrées - og omrøres regelmessig for å gi mer fylde og aromatisk kompleksitet.
En flaske vin kan oppleves som en tidsheis, og når jeg sitter her med en Muscadet, føles det i tillegg som den heisen har beveget seg oppover i et stadig raskere tempo, men jeg vet bedre. Heisen holder samme farten, men det er som det som skjer mellom etasjene som gir inntrykket. Det er en masse. Så himla mye har skjedd i Muscadet Sèvre et Maine i de siste 10 årene, at det er vanskelig å følge med, spesielt hvis du verken har prøvd eller ønsket å følge med. Fra å være noe raspende enkelt, i blant sjokkerende syrllg avvisende, ugjestmildt, noe jeg drakk fordi jeg var under den sterkere kommandoen av østers; det var Muscadet som gjaldt, står jeg med en åpen, harmonisk og inviterende aromatisk vin, full av avdempede florale elementer, som en solvarm norsk sommereng, vidstrakt grønn i solen, våt etter nattens regn, og med en herlig lakristone som forteller meg at alt på engen er solvarmt modent snarere enn grønt og vegetalt. Jeg har lyst til å legge meg rett ned, nyte den berusende bløte og aromatiske tilstedeværelsen. Tenk at en vin kan tilbakelegge hele avstanden fra kalde Pays Nantais en ugjestmild maimorgen til en solvarm sommereng i løpet av noen få korte år. Skal si den heisen har beveget seg sjokkerende fort. All modningen og imøtekommenheten er, om ikke alkoholfri, plassert på deilig balanserte 12%. Jeg har tenkt mye på Muscadet i de senere årene, tenkt at noen burde holde den opp i lyset, peke og si at det er verdt å ta veien dit, inn i sommerengen, og en vinstil som aldeles har endret karakter. Jeg smakte en del Muscadet mens jeg skrev Viner og klima, og det var da jeg fikk opp øynene. Dere skal smake denne, i all fordomsfrihet, tenke at dette er en vintype som har gått gode veier.