Det høres kanskje en tanke respektløst ut, men etter min mening ville vinene fra Lazio vært mye bedre hadde det ikke vært for Roma. Det er det langt fra bare jeg som mener. Tvert i mot er det en svært utbredt oppfatning. Hva er det med Roma som har gjort at vinkvaliteten i Lazio har vært frustrerende lite å glede seg over? I likhet med mange andre tilreisende har jeg prøvd å lokalisere gode lokale hvitviner i Roma og oftest har jeg måttet søke frustrert tilflukt i andre regioner, gjerne fra nærliggende Campania, eller Trentino Alto-Adige eller Friuli. Det liker jeg dårlig, for jeg drikker svært ugjerne annet enn lokalt. De få gangene jeg har vært innom Lazio i embetets medfør, for Vinmonopolet, har jeg gravd for å finne gull blant all gråsteinen, men har stort sett reist tilbake med nokså uforrettet sak. Selv om jeg i blant klarte å finne noe; en hederlig Frascati eller to, ble aldri resultatet udiskutabelt godt, og vinene viste seg å være vanskelige å selge. Kundene hadde liksom ingen tiltro til at det kunne komme noe bemerkelsesverdig fra Lazio. Roma har mange åpenbare kvaliteter, men å slukke tørsten med en god flaske hvitvin fra Lazio hører ikke til blant byens mest åpenbare attraksjoner. Hvorfor er det sånn? Her verserer det ulike forklaringer. Én av dem er at Lazio, fra naturens side, mangler de viktigste naturgitte forutsetningene, klimaet og geologi, for å produsere gode hvite og røde viner. Den forklaringen tror jeg ikke på et øyeblikk.
Verken beliggenheten i Lazio, eller klimatiske eller geologiske forutsetninger, er utfordringen, men produsentene er del av problemet. Ikke fordi de er inkompetente, de har bare hatt det for lett. De har aldri måttet anstrenge seg for å produsere kvalitet, og det blir du selvsagt sløv av. Det er et grunnleggende menneskelig karaktertrekk for et stort flertall av oss at dersom vi ikke blir presset eller tvunget til å anstrenge oss så gjør vi ikke det. Kanskje er det sånn hjernen er programmert fra tidenes morgen? Vi bruker ikke mer energi enn det vi trenger, det gjelder å økonomisere bruken av ressursene til det virkelig er bruk for dem. Det er en måte å overleve på. Kanskje er det slik at vi fysisk og intellektuelt er programmert til å være late for å spare energi?Tja, en besnærende tanke, og god unnskyldning for å sette seg ned på en fortausrestaurant i Roma for å slappe av, økonomisere med kreftene før neste severdighet, og hygge seg med en god flaske lokal hvitvin. Men så var det det med “god” da. Hvorfor er en god hvitvin fra Lazio vanskelig å finne? Trolig ikke fordi produsentene er programmert for latskap, spare krefter. Det kryr tross alt av gode hvitvinprodusenter i Italia for tiden, fra Alpelandskapet til sør på Sicilia, så jeg tror jeg dumper hypotesen. Så dypt stikker ikke problemet med å finne god hvitvin i Lazio.
Det handler om dette. Årlig besøker 35-40 millioner mennesker Roma i egenskap av turister, og i høysesongenen øker byens befolkning med 100 000 mennesker, hver dag. Romersk kjøkken er forholdsvis enkelt, mange av de meste kjente romerske pastaene kommer fra det som blir kalt cucina povera, fattigmannskjøkkenet; tenk pastaer som cacio a pepe, carbonara, amatriciana eller gricia. For å fortære dette trengs i min verden en lett, frisk hvitvin, og historisk har også produsentene i Lazio uten å anstrenge seg levert den typen såvidt akseptabel vinkvalitet. Hva trengs vel på en fortausrestaurant i Trastevere midt på dagen med 30 grader i gatene? Noen gode antipasti og en av de lokale pastaene og en beskjeden, lettdrikkelig hvitvin med moderat alkohol og beskjeden aromatikk for å roe hjernen etter anstrengende timer i Romas historiske sentrum eller ute på Via Appia i katakombene. Vinen skal bare gjøre jobben, få deg til å slappe av, uten å gjøre så mye ut av seg. Det er turistmarkedet produsentene rundt Roma historisk har livnært seg av. Relativt enkle viner, oftest basert på nøytrale druer av typen malvasia bianca di candida og trebbiano toscano og så høye avlinger at det har vært umulig å produsere kvalitet. Men det har aldri spilt noen rolle. Det har ikke vært nødvendig å produsere annet en enkel til anstendig kvalitet fra Lazio. Roma har slukt omsetningen, uansett. Når du har vokst opp midt i matfatet, er sult og ambisjoner i beste fall en intellektuell syssel, aldri en overlevelsesstrategi. Lazio-produsentene har hatt markedet rett utenfor dørstokken, bokstavelig talt. De har ikke måttet anstrenge seg for noe som helst. Det har klart påvirket kvaliteten negativt. Når så jeg sist en god hvitvin fra Lazio på et vinkart utenfor regionen? I farten kan jeg ikke huske å ha sett det. Jeg har blitt fortalt at til og med de stedegne romerne synes de lokale hvitvinene kunne vært bedre. Når applauderte jeg en Frascati sist? I notatene mine kan jeg knapt ikke se jeg har gjort det. Men det er nye tider, italiensk hvitvin har hatt et betydelig kvalitetsløft, og Lazio har del i denne positive utviklingen. De av dere som leser nyhetsbrevene har vel en klar idé om hvorfor utviklingen kommer nå og hvorfor det har tatt lang tid for italiensk hvitvin å etablere seg på et høyere nivå? Betyr det at det kryr av interessante hvite Lazio-viner på vinkartene i Trastevere? Nei, det er stadig slik at turistmagneten Roma ikke først og fremst sorterer på høy vinkvalitet. Men kvaliteten begynner gradvis å gå seg til. Det går ikke fort, men det er en tydelig utvikling.
Som bringer meg til dagens vin, Marco Carpenitis Collesanti Bellone 2024. Adressen er Cori i provinsen Latina sør for Roma. Den mest kjente DOC i det området er Frascati DOC, men vinen er ingen Frascati, og av to grunner. For det første har Frascati detaljerte regler for hvilke druer som kan benyttes, og selv om bellone er tillatt som en andel i druemiksen, skal storparten av miksen bestå av ulike mengder malvasia del lazio, malvasia di candia, trebbiano toacano og andre lokale druer. I og med at produsenten har laget en vin på 100% bellone, blir vinen Lazio IGP. En annen grunn er at Cori ligger i Lepini-åsene sørøst for Roma, en liten time med bil, og utenfor Frascati-sonen. Fordelen med Lazio IGP er at produsentene står mye friere til å bruke lokale druer om de vil det i mengder de ønsker. Bellone er dessuten en lokal drue så godt som noe, den har vært dyrket i området rundt Roma tilbake til antikken under navnet uva pantastica. Bellone er begrenset dyrket i dag, det er uvanlig å finne den med 100%, som denne ukens vin.
Marco Carpeneti regnes for å være den fremste spesialisten på bellone i Lazio, og derfor i Italia (og i verden). Ukens vin er intet mindre enn selve referansekvaliteten for bellone, laget av den fremste eksperten på druen. Bellone har kommet mer i vinden i de senere årene, og selv om den også dyrkes i Castello Romani og kan inngå med en mindre prosentmessig andel i en vin som Frascati, er det først og fremst Cori-området som viser hva slags kvalitetspotensiale druen har. Marco Carpeneti holder til i Cori, der han startet opp i 1986. Han driver vinmarkene økologisk, og er særlig opptatt av å gjenopplive gamle lokale druesorter. Vinmarkene er anlagt 250-400 meter over havet i Lepini-fjellene, og nyter godt av middelhavsklima med nedkjølende vind fra fjellene. Jordsmonnet er hovedsakelig kalkholdig, som ifølge produsenten er foretrukket jordsmonn for bellone. Produksjonen er enkel. Vinen gjæres i temperaturregulerte ståltanker og lagres videre i stål. Vinen får en periode på bunnfallet for å bygge den ut i bredden med mer struktur og fedme.
100% bellone starter med tiltalende miks av grønn og hvit melon, før den lynraskt endrer kurs i retning saltsyltet sitron og kapers, og det slår meg at noe sånt har jeg aldri smakt fra Lazio før. Skrinne jordsmonn gir ofte dempet fruktighet, og jeg gjør brede assosiative avstikkere hit og dit, til Etna og en dempet fruktig carricante og salt, intens assyrtiko fra Santorini. Det er en vin med hvit delikat hud, kjølig perlemorlys, en skimrende korall som glinser og funkler som krystall, en vin uten avdempede kanter eller banal frukt som fyller ut eller fruktsødme som glatter over. En skulpturell vin som er bygget sterk og karakterfull, og som kommer ikke til deg uten videre. Den er strippet for det en romersk Frascati byr på av enkel aromatisk vennlighet. Jeg er snarere et sted der vannet flyter inn over steinhellene, der saltvannet pisker i ansiktet og du føler at du er blant elementene, det vesentlige, og at det som dominerer er raffinert tilbakeholdt skjønnhet. Langt nede i vinen et sted, i et mineralsk mørke, brer det seg en tilgivende sødme, og det slår meg at vinen, i kompromissløs uransakelighet, kommer til meg intens og imøtekommende. Det er en romersk vin, slik romerske viner burde være, mektige, sterke, uforglemmelige. Bravo Lazio!