IGP Côtes Catalanes
Jeg skrev om vinen i årgang 2024, nå er den i 2025. Sist var den også i bestillingsutvalget (BU). Det er godt med vin på lager, og også endel i butikkene. Det er også mer vin hos produsenten.
Jeg skal nok en gang slå et slag for Languedoc-Roussillon. Det er et digert område i areal så vel som i produksjon, og strekker seg fra Nimes i øst til spanskegrensen i vest, og inkluderer vakre kystnære postkortlandskaper til den råbarkede skjønnheten i de robuste karrige og vindblåste slettelandskapene på de høytliggende platåene innover og oppover i landskapet fra kyststripen.
Fra å være kooperativenes område fremfor noe i Frankrike; det er stadig ca. 200 igjen av dem, litt avhengig av hvordan man teller, er Languedoc-Roussillon nå i ferd med å endre ansikt og karakter. Kooperativene tilhører en annen tid. De ble etablert for å sikre anstendig vinkvalitet og for å rasjonalisere og sentralisere, men i dag er det andre tider, og den fremste kvaliteten er knyttet til mindre familieeide eiendommer. Languedoc-Roussillon er stadig den minst utviklede vinregionen i Frankrike, men området er i endring og er tilflyttingsområde for folk som vil starte uten for store og krevende investeringskostnader. Det er stadig lett å få kjøpt land med eller uten vinstokker til en brøkdel av prisen du må regne med å punge ut med i mer kjente og etablerte vinregioner. Det tiltrekker seg én type mennesker, folk med entreprenørånd og en god porsjon tålmodighet, og også evne til å planlegge for et uvisst resultat frem i tid. Det passer ikke alle.
Languedoc-Roussillon er overlegent det største vinproduserende området i areal i Frankrike. Arealet omfatter hele 200 000 hektar vinmark, med Bordeaux på andreplass med 110 000 til 120 000 hektar vinmark. Men i motsetning til Bordeaux, er området langt mindre kjent, regulert og oversiktlig. Historisk har Languedoc-Roussillon stått for mer enn 35 % av Frankrikes samlede produksjon av vin, men oftest var kvaliteten ytterst svak, masseprodusert og svært billig, typisk for supermarkedets og de store kjedenes utvalg. Først i de siste 30 årene har det skjedd en endring i kvalitetsprofil, og oftest grunnet i avlingsreduksjoner, bedre vitikultur og tidsmessig vinifikasjon, og også ved at høyere beliggende åssidevinmarker innover i regionene er tatt i bruk snarere enn store kooperativers enorme industrielle produksjon fra vinmarksareal på flatmark.
Languedoc-Roussillon er et stort, geografisk uoversiktlig område med et mangfold knyttet til druetyper og geologisk variasjon, som gjør det fryktinngytende å gi seg i kast med. Hvor skal en stakkar starte for å skaffe seg en god oversikt? Det er ikke akkurat Bordeaux og Burgund dette, hagelignende landskaper der kvalitet og stedegenhet har vært kjent og anerkjent i hundrevis av år. Du får ikke noe gratis her, og litteraturen på området er heller ikke all verden, og ikke veldig informativ heller. Så hvordan gi seg i kast med noe så formidabelt og uinnskrenket digert som Languedoc-Roussillon? Hvor finner vi den beste røde kvaliteten? Vi må innover i landet og opp i høyden for å finne tempererte og ventilerte forhold egnet for produksjon av kvalitet, steder som Pic Saint-Loup, Terrasses du Larzac, Faugères, Saint-Chinian, Collioure og områder i Corbières.
Languedoc-Roussillon er et uoversiktlig område med stor variasjon i stil på vinene. Ja, vi finner digre røde med ubeskjeden fruktighet og munnfølelse, men også lysere og friskere røde fra høytliggende godt ventilerte vinmarker på 400-500 meter et stykke inn fra kyststripen, ca. 30 minutter fra Montpellier, og i økende grad forbausende gode hvite viner, og selvsagt alt midt mellom. Languedoc-Roussillon har dessuten et tørt og varmt Middelhavsklima og er således godt egnet for økologisk landbruk. Det er få plantesykdommer å snakke om og det hjelper godt at lokale vinder med ulike navn tørker opp vinmarkene og holder druematerialet friskt og sunt. Det betyr ikke at regionen ellers er fritatt for andre problemer knyttet til vekstforhold og klima. Jeg har reist endel i området i de senere årene og har et godt bilde av kvalitetsfaktorene. De kystnære lavtliggende områdene er preget av den globale oppvarmingen. Jeg har tråklet meg gjennom større smakinger der så godt som alle røde har hatt 15 % i alkohol, noe som gir en usjarmerende utmattende stil. Det er ikke viner jeg orker drikke, de er best anvendt medisinsk, som anestesi, bedøvelse, men der har vi strengt tatt andre medikamenter til rådighet for tiden.
Languedoc-Roussillon er historisk sett et rødvinsområde og 70 % av produksjonen er stadig rød, resten fordeler seg på 20 % hvitvin og 10 % rosé. I senere år har hvitvinsproduksjonen vært raskt voksende. Det skyldes at drikkemønsteret lokalt, ellers i Frankrike og i eksportmarkedene, dreier i lettere retning og at kvaliteten er blitt bemerkelsesverdig mye bedre i de senere årene. Ukens vin er hvit, fra IGT Côtes Catalanes nær grensen til Spania, og er laget av Domaine Lafage på grønne druer fra en høy andel 100 år gamle vinstokker. Familien har produsert vin i de solvarme områdene i nærmere 200 år. Eiendommen omfatter 36 hektar i områdene Perpignan, Canet og Maury og strekker seg fra kystnære områder til lavere åser i Pyreneene. Druematerialet for ukens vin dyrkes i Canet en Roussillon og fra vinmarker rett over kystlinjen. Druemiksen i 2025 er 40 % grenache blanc, 40 % grenache gris og 20 % rousanne. Utbyttet her er lavt, ca. 30 hektoliter pr. hektar, som er normalt. 30 % fermenteres i franske eikefat med ukentlig omrøring av bunnfallet mens de øvrige 70 % gjæres i stål med fire måneder på bunnfallet før vinen blandes og tappes.
Jeg har lært meg å sette pris på hvitvinene fra området. Vanligvis anvendes grenache blanc og gris, carignan blanc, rousanne og marsanne og også en rekke andre grønne druer. Felles for de fleste av dem er at de er lite aromatiske, og det bidrar til en underfundig avdempet aromatikk, som krever mer oppmerksomhet når du smaker vinene. Du får ikke tak i dem sånn uten videre. De er som regel syrlige, eller oppleves som det, og ofte har de en tiltalende saltaktig mineralitet. Vinene har som regel en god balanse mellom friskhet og fedme, som gir god matanvendelighet.
Oppstart med ubetalelig miks av hvit fersken og salt sjøbris. Det slår meg hvor tiltalende og interessant jeg synes det er med raffinert avdempet fruktighet der nyansene sender meg hit og dit, der stadig nye lag i vinen uttrykker seg med stor grad av uanstrengt selvbevissthet. Anis, sjømineralitet, tang, tare og pålandsvind utfolder seg sølvblankt klart. Jeg må faktisk le her jeg sitter med en vin som oppleves krevende seriøs, kompleks og overbevisende til en meget lav pris. Det er for en vin som koster fryktelig lite for hva det er som rører seg av kvalitet i glasset. Det påtrengende spørsmålet: Hva er kompleksitet vin? Holder det med et sanselig spill mellom frukten, sylskarp hvit fersken, treffer på millimeteren i modningen, ikke for lite, ikke for mye, og underliggende dekadent sjømineralsk patina som velvillig blåser inn fra havet sent om kvelden? Kvaliteten holder som bare det, den er som å åpne døren til en blank solfylt dag tidlig på våren. Alt er glassklart, luftig, grønn-gul-hvitt i aromatikken, og det er bare å glede seg over alt lyset. Men den har mer å by på, og her topper den med bravur den foregående og utmerkede 2024. Det er tiltalende doven fedme her, komponert ved den ukentlige omrøringen av bunnfallet, og som er smart gjort, for er du uforsiktig tar du bort raffinementet i frukten. Det skjer ikke her. Så er det selvsagt de gamle vinstokkene som også skal få en stor del av æren for intensiteten. Sett det du vil på bordet, fisk, skjell, skalldyr, fugl, kalv, salade nicoise, bare å fylle opp, du vil ikke bli skuffet. Et overskudd av kvalitet som innfrir før bordet krever den, og et siste glass. Ikke dårlig?