Dão
Importøren opplyser om 800 flasker i Norge.
De av dere som har fulgt ukentlige nyhetsbrev fra Vinguru, har fått med dere at en stor andel av dem er handler om hvite viner, men også at det er langt mellom hver gang det dukker opp vin basert på druene chardonnay / riesling. Det er ingen lumsk diskriminerende plan bak denne prioriteringen, det er bare så himla mye annet som har krav på interessen, og også fortjener oppmerksomhet på grunn av den uimotståelige kombinasjonen kvalitet, stil og pris. Så det har derfor blitt mye Italia, fra ulike regioner, som dere vet, i økende grad har også Spania meldt seg på; de står midt i en hvitvinsrevolusjon, i likhet med Italia, og så er det Portugal, som har gode forutsetninger for å lykkes både når det gjelder hvitt og rødt, og kanskje særlig når det gjelder hvite viner. Portugal er i økende grad i ferd med å bli et viktig hvitvinsland i Norge. Det er ikke tilfeldig at det skjer nå; og det er flere årsaker til det. Den globale oppvarmingen er viktigst, og her har Portugal et konkurransefortrinn på grunn av kjølige klimasoner takket være nærhet til Atlanterhavet samtidig som de har områder med høyt beliggende vinmark, og det gir mulighet for å produsere en vinstil på den klare, friske siden. Samtidig som den tekniske kvaliteten har blitt adskillig bedre, er prisene i Portugal forholdsvis lave. Det er mye super kvalitet å få kjøpt i prissjiktet 200-300 kr, og det er tross alt der de fleste lommebøkene synes at vinen skal ligge.
Statistisk drikker nordmenn store mengder tørr tysk riesling og ikke minst skvalper de i seg chardonnay. Vinfolk burde være adskillig mer ekspansive enn å holde seg til chardonnay og riesling. Det skulle være opplagt at de spredte seg mer all den stund de identifiserer seg som vinfolk; det er det interesse langt på vi burde handle om, er det ikke? Men, nei da, de liker seg best rundt de teltene der det er begrenset med fare for overraskelser, behagelige såvel som ubehagelige. Faktum: det finnes mellom 1000-1500 grønne druesorter i verden som i større eller mindre grad anvendes for vinproduksjon. Det burde ikke være mye forlangt at de kjente til 20? Det gjør de neppe, men skulle de likevel kjenne til 10 grønne druesorter, er encruzado opplagt ikke blant dem. Når kom encruzado innenfor radaren til Norge? Det er i høyden fem år siden nå.
Jeg skrev om ukens vin tidlig i desember 2025, og da i årgang 2024, og den røk ut i raske kliv i løpet av noen korte timer, til importørens overraskelse. Jeg hadde sagt fra at det kan være lurt å ha vin på lager, men jeg tror ikke de hadde sett det for seg at interessen kunne være så stor. Så de hentet mer vin, og den røk ut like raskt, og det samme gjentok seg en tredje gang med 2024. Da var til gjengjeld 2004 tom fra produsenten, men nå er Taboadella Encruzado tilbake i 2025. Jeg synes den er så god og interessant at den fortjener fornyet oppmerksomhet i en ny årgang.
Encruzado regnes ofte som Portugals mest interessante hvitvinsdrue. Den viser spesielt til bra resultater i Dão, en både underpriset og undervurdert vinregion i den nordlige delen av Portugal. Regionen ligger skjermet for fuktigheten fra Atlanterhavet og varmen fra Douro takket være høye fjell som omkranser regionen. Dão har et kontinentalt til kjølig klima med kalde vintre og varme og tørre somre. De beste vinmarkene ligger høyt, ofte mellom 400 og 700 meter. Det gir kjølige netter og en vinstil preget av markant friskhet, tilsvarende avdempet fruktighet og ofte moderat alkoholnivå, som er en attraktiv kvalitet i våre dager. Historisk sett har Dão vært ansett som et rødvinsområde, men i de senere årene har hvitvinene stadig fått større oppmerksomhet, men ikke mer enn at regionens beste grønne drue, encruzado, stadig beveger seg småblygt under radaren for et norsk publikum. Få vinfolk i Norge har en idé om hva en encruzado kan levere på. Jeg har tro på at ukens nyhetsbrev skal få flere av abonnentene interessert i å snuse på druen.
Encruzado kommer i mange variasjoner og kvaliteter, avhengig av vokseplassen, høydemeter, geologi og produksjonsmåte, slik sett på lik linje med alle andre druer. Det som slår meg ved encruzado er at den kommer særlig godt til sin rette fra høyt beliggende vinmarker på granitt, som er en jordsmonnstype som hovedsakelig består av kvarts, feltspat og glimmer. Når granitt brytes ned, frigjør den begrensede mengder kalsium, kalium og magnesium sammenliknet med basiske bergarter som basalt eller kalkstein. Brukt til annet jordbruk enn vinproduksjon regnes granitt ikke som fordelaktig, næringskrevende plantemateriale foretrekker jo kalk og næringsrik jord. Med druer beregnet til vinproduksjon stiller det seg annerledes. Næringsfattig jordsmonn i kombinasjonen med et kjølig klima i kombinasjon med godt ventilerte vinmarker gir sylskarp og subtil kvalitet preget av underspilt, avdempet fruktighet. Encruzado og granitt er en god miks. Sammenliknet med encruzado fra et varmere område som Alentejo, er druen i Dão annerledes. I Alentejo er ofte encruzado ekspressivt fruktig, gjerne med høyere alkohol, her er den avdempet.
Produsenten Taboadella holder til i Silva de Cima i Satao og drives av Amorim-familien, som har hatt økonomiske interesser i vin- og korkindustrien tilbake til 1870. 42 hektar vinmark ligger på et platå mellom Vale do Pereiro og Vale do Sequeiro ved foten av fjellkjeden Serra da Estrela, som har høyeste punkt rett under 2000 meter, der det er skianlegg i bruk på vinteren. Jordsmonnet der Taboadella har vinmarkene er næringsfattig og består hovedsakelig av kvarts og granitt, med hovedvekt på den siste typen. Typisk for hvitvinene på eiendommen er at de er det motsatte av fruktekspressive. De er subtile, kjølige, intense og mineralske uten å oppleves anemiske, slanke og enkle av den grunn. I et varmere klima der fruktekspressivitet og tropisk frukt i stadig større grad utgjør den nye normalen, representer Taboadellas hvitviner noe forlokkende friskt, delikat og annerledes. Det er vinstil med mye tiltalende tilbakeholdt energi og som gjør at jeg stadig vender tilbake. Av samme grunn er den en vintype du ikke går lei av for den er så anvendelig.
Velvillig åpning med hvit fersken overstrøket av søtlig anis i gnistrende klart uttrykk, magien i høyt beliggende vinmarker og næringsfattig jordsmonn, og mens den foregående årgangen 2024 spilte subtilt på årgangens friskere stil, starter 2025 dypere i aromatikken uten å miste klarheten og presisjonen, og forteller samtidig at det er et DNA her som aksepterer årgangens variasjoner, men der reisverk og arkitektur er det samme. Druene får ingen hjelp til å legge på seg aromatisk fedme og tyngde, og det er ingenting fruktekspressivt tydelig eller overtydelig. Vinen har en fascinerende nomadisk karakter, beveger seg varsomt rundt i underspilt kvalitet, fersken, anis; floral variasjon, saltvann, tang og tare, duften av salt som blåser inn fra havet. Mens 2024 hadde klinisk rene kvaliteter, en krevende transparens i uttrykket, deler 2025 en imøtekommende dekorativ prakt, en munnfull av noe hvitt innbydende og samtidig krystallinsk. Det beste i to verdener, den sjenerøse dekoren i 2025 og friskheten fra høyt anlagt vinmark og næringsfattige jordsmonn. I munnen har den disiplinert fedme og herlig konsentrasjon, og den aromatiske kompleksiteten i vinen trives fullkomment i det slentrende og fyldige midtpartiet. I min verden skal det mye til å levere særlig større raffinement og frodig tilstedeværelse enn her; et lite stykke hvitvinsmagi, som gir meg det jeg ser etter av frukt, mineralitet og stille intensitet. Bonus her er en fisk- og skalldyrvin med ustoppelig anvendelighet, og unn deg en flaske alene. Finn frem et litt romslig glass, ikke for beskjedent tulipan, server den på 8 g. Hygg deg med den.