Opprinnelse: DOCG Campania
Importør: Moswines AS
Varenummer: 8314901
Pris: kr 337,70
Vinen har god tilgjengelighet og er å få tak i gjennom Bestillingsutvalget (BU).
Italia har historisk vært et rødvinsland, men bildet er i ferd med å endre seg. De av dere som har lest min siste bok Viner og steder. En guide til å drikke bedre vin, lansert på Kagge i midten av september, har fått det med dere at jeg synes italiensk hvitvin på høyt nivå er undervurdert og dårlig forstått i Norge. Mens vinfolk applauderer gode hvite viner fra Frankrike og Tyskland som den mest naturlige ting i verden, er det samme miljøet reservert, usikre, ignorante, forvirrede og lite interessert når det gjelder å forstå og anerkjenne italiensk hvitvinskultur og kvalitet. Vinene oppfattes som enkle, beste fall som sjarmerende ferietidsfordriv, men uten den interessen som fransk og tysk vin blir til del og det til tross for sterkt forbedret hvitvinskvalitet over hele Italia.
Hva har skjedd i Italia de siste årene som har påvirket hvitvinskvaliteten positivt? Her er et tilbakeblikk. Selv om Italia historisk var et rødvinsland, betyr ikke det at det ikke ble produsert hvitvin fra nord til sør. Den ble stort sett drukket lokalt. Måltidskulturen trengte store mengder hvitvin. Kvaliteten var så som så og det var grunner til det. Ambisjonene var lave, avlingene for store til å produsere frukt av kvalitet, vitikulturen slurvete og vineriene manglet teknologi for kvalitetshvitvinsproduksjon. Det skjedde først da temperaturregulerbare ståltanker kom i bruk. Det begynte i utvidet målestokk på slutten av 1980-tallet, uten at resultatet den førte tiden ble godt av den grunn. Tilkortkommenhet knyttet til størrelsen på avlingene og manglende innsikt i å bruke teknologien riktig gjorde at det ennå skulle gå tid før kvaliteten på vinene ble bedre.
Endelig kunne de kontrollere gjæringstemperaturene, men med det resultat at mange fermenterte på så lave temperaturer at vinene ble meningsløst intetsigende og nøytrale. Det var først med moderne vitikultur, avlingsreduksjoner og bedre druemodning og gjæring ved høyere temperaturer i kombinasjon med opphold på bunnfall før tapping på flaske at hvitvinene begynte på ferden frem til der de beste befinner seg nå. For høyereliggende regioner i Alpelandskapet handlet det også om gevinsten av den globale oppvarmingen, tenk på Alto-Adige. Et siste og viktig punkt må med. Vinutdanning og vinskoler lærte en ny generasjon å produsere hvitvin av langt høyere kvalitet enn før. Endelig stod de rustet til å produsere hvitvin med samme kunnskapsbase og teknologi som et land som Frankrike. Med det på plass kom resultatene, og med dem kom større ambisjoner og begynnende internasjonal anerkjennelse. Det er der vi er nå, det er historien. Det er ingen grunn til ikke å snu seg i retning av Italia når det gjelder hvitvin av høy kvalitet. Mest av alt handler det om omstilling, om å møte kvaliteten fra en posisjon på nøytral grunn – kall det gjerne åpenhet og interesse – istedenfor å bebreide italiensk hvitvin for ikke å ligne fransk og tysk hvitvin av høy kvalitet. Mange av de mest forutseende og fordomsfrie vinfolkene jeg kjenner har annektert italiensk hvitvin på høyt nivå for lenge siden. Og ikke glem en annen viktig ting, italiensk hvitvin har sjeldent god inkluderende matanvendelighet. De er friske, aromatisk presise og kommunikative og de er så godt som aldri tunge og fete. Det finnes unntak, men det er bildet, det kan du forholde deg til.
Ser vi på kartet over Italia, er det vanskelig å komme unna det faktum at Napoli ligger langt sør. Det kan forlede noen til å tro at vinstilen rundt Napoli er på den varme, rike og tunge siden. Nei, det er den ikke. Egentlig er det paradoksalt at Campania produserer vin i en kjølig stil, beliggenheten tatt i betraktning. Da jeg startet å orientere meg mot Italia på 1980-tallet, klarte jeg ikke å forstå kombinasjonen sydlig beliggenhet og kjølige viner. Det var en gåte. Her er forklaringen.
Store deler av Campania ligger på vulkansk jordsmonn fra Vesuv og det såkalte Campi Flegrei, en enorm undersjøisk kaldera nordvest for Napoli, en rund forsenkning eller basseng dannet i vulkanske områder ved at taket over et område med flytende masse bryter sammen og skaper en forsenkning som gradvis fylles av erosjonsprodukter og vulkanske bergarter. Campania ligger i en slik forsenkning og jordsmonnet er rikt på mineraler og porøse bergarter og drenerer godt. Det gir igjen reduserte avlinger og ofte hvite viner med en karakteristisk saltaktig karakter. Andre forhold som påvirker vinstilen, er kombinasjonen vind fra havet og kjølig innlandsklima grunnet høy beliggenhet. Spesielt nettene kan være kalde. Det gir stor variasjon i temperatur fra dag til natt og konserverer friskheten i vinene, som er typisk for de beste områdene av Campania.
Et tredje forhold som bidrar til friskheten i vinene, er forekomsten av lokale druer som over lang tid har tilpasset seg de lokale forholdene i vekstsonene. De er bedre genetisk tilpasset lokalt klima og geologi, som gjør at de bedre beholder friskheten og energien enn importerte druer.
Ukens nyhetsbrev er viet Benito Ferraras Fiano di Avellino Sequenzha 2024. Fiano er trolig av gresk opprinnelse, selv om det er uklarhet om den geografiske opprinnelsen. Historisk er den dokumentert dyrket i Campania siden 1200-tallet, og trolig først i og omkring landsbyen Lapio, øst i Avellino på ca 600 meters høyde, som stadig regnes som det beste dyrkingsområdet for fiano. Jeg er blant den som mener fiano står for mange av Italias beste hvitviner. Sterke navn i Avellino er Quintodecimo, Ferrara, Villa Diamante og i Paestum Maffini. Fiano var nær utdødd rundt 1970. Mastroberardino holdt liv i fiano inntil den begynnende lokale anerkjennelsen på 1980-tallet. Det er generell oppfatning at fiano trenger vulkansk jordsmonn for å levere best kvalitet. Fiano kommer i alle mulige versjoner, fra det enkle og fruktige, ofte fra sandholdige jordsmonn, til tyngre fruktige viner fra leirebaserte jordsmonn. For meg er en stor fiano en klar, lys, kjølig vintype med friskhet, tiltalende fedme og saltaktig mineralitet. Det er det jeg ser etter.
Ferrera holder til i Avellino: Gabriella og hennes mann er fjerde generasjons vinmakere og en ny generasjon er i ferd med å ta over driften. Hovedvekten av produksjonen er greco di tufo, mens ca 2 hektar vinmark er viet fiano. Vinifikasjonen er uten hokuspokus, håndplukket frukt, gjæring på 18-20 grader, varighet på 15-20 dager og 5-7 måneder på bunnfallet før tapping på flaske.
Starter inviterende og glassklar med hvit fersken, castelvetranooliven og raffinert innslag av fenikkelblomst. Preget av sjømineralitet fra det vulkanske jordsmonnet gir appetittvekkende friskhet og opplevelse av pålandsvind slik jeg husker formiddag til tidlig kveld i Napolibukten. Fascinerende, skimrende lys og frisk i munnen. En elegant hvit katt med grønne øyne. Under den katteaktige elegansen finnes balansert vektede fiol, lakris- og anistoner. Vinen treffer separate lag i den sensoriske bevisstheten, først frisk, salt og energisk og så noe underliggende parfymert og dekadent. Den er finurlig skrudd sammen for å rekke over begge uten at den ene eller andre dimensjonen dominerer. Vinen står i det sensoriske rommet gjennom hele smakskurven, før den ender frisk, salt og lang.