DO Castillo y León
Importør opplyser at 635 flasker er tilgjengelig.
De av dere som har fulgt meg en stund, registrerer nok at samme vin ble portrettert i årgang 2023. Jeg har vært spent på 2024, som er en årgang i en kjøligere stil enn 2023, og da jeg smakte 2024 nyllig, syntes jeg den var av fremragende kvalitet, og fortjente nytt nyhetsbrev.
Spania er midt oppe i en hvitvinsrevolusjon, og det samme kan i høy grad sies om nabolandet Portugal. Det er vanskelig å ikke bli betatt av de gode resultatene. Hvorfor skjer det nå? Det er flere årsaker til det. Her er de viktigste grunnene. De skyldes en sammensatt kombinasjon av klimaendringer, ny teknologi og ikke minst evne til å bruke den, bedre vinutdanning og selvtillit, markante endringer i forbrukerpreferansene og gjenoppdagelsen av gamle, lokale druesorter.
Litt mer detaljert kan vi si at klimaendringene favoriserer kjøligere områder, og for Spanias del handler det særlig om to forhold, nordlige områder med atlantisk påvirkning, kjølig luft og godt med nedbør, og høyt beliggende vinmark som i tillegg ofte har en næringsfattig geologisk base. Nordlige områder som Castillo y Léon, der ukens vin kommer fra, har et typisk atlantisk klima som gir hvite viner med god friskhet og syrlighet, avdempet fruktighet og moderat alkohol. Det er midt i blinken for dagens forbrukere som ser etter den typen egenskaper når de skal drikke hvitt, og som i tillegg er svært matanvendelige. I tillegg produseres vinene på gjenoppdagede lokale druesorter, og som slik sett representerer et deilig befriende alternativ til internasjonale druesorter som chardonnay og sauvignon blanc. Tilbakevendingen til lokale druesorter startet allerede sent på 1970-tallet, men det er først med ny vitikultur, tidsmessig teknologi og moderne vinmaking at druematerialet og vinene får det store løftet, og da handler i korte trekk om bedre seleksjon i vinmarkene, lavere avlinger, mer presist vinmarksarbeid, bruk av stedegen gjærsopp, temperaturregulert gjæring og oppbevaring, lagring på bunnfallet og bruk av eldre og store fat. Alt dette har ikke skjedd over natten, det har vært en lang og møysommelig prosess med en hel del prøving og feiling, som har inkludert nøytrale og karakterløse ståltankviner, overeikede viner og viner preget av svært overdrevet bunnfallskontakt. Kanskje har det vært nødvendig å ha vært gjennom alle disse fasene for en lande på noe mer interessant, men det har tatt i overkant mye tid. Jeg har iakttatt utviklingen litt på avstand, sånn passe entusiastisk, men er nå veldig positiv. Hvorfor har det tatt så lang tid? Det har delvis å gjøre med få gode nasjonale forbilder, det har tatt tid å etablere nasjonale standarder for hva spansk hvitvin kan være i form av stil og kvalitet.
Godello har ikke hatt en enkel vei frem til dagens kvalitet, slik den kommer til uttrykk i ukens vin. Druen var på det nærmeste utryddet i Spania så sent som på 1970-tallet. En rask og effektiv redningsaksjon i Valdeorras fra Instituto Galego da Calidade Alimentaria og interesserte lokale krefter blant vinprodusentene i området, holdt godello i live, så vidt det var. Da gjenstod kun få hektar vinmark. Det løsnet ikke for godello over natten, men druen var i det minste reddet, inntil hvitvinsrevolusjonen i Spania omsider kom i gang og godello fikk sin velfortjente renessanse. Revitaliseringen i Valdeorras fikk følger også i Bierzo, men den kom senere, og dateres gjerne til sent på 1990-tallet og årtusenskiftet. I den grad godello hadde vært i bruk i regionen tidligere var det typisk for kommersiell kvalitet, bulkvin og knapt det, ofte i kombinasjonen med andre grønne druer. Det var først med en ny generasjon vinmakere at det endelig begynte å løsne for godello i Bierzo. Der startet fremtiden med å lokalisere de gamle vinmarkene, redusere avlinger og praktisere en langt mer presis vitikultur og et tilsvarende regime i kjelleren. Det handlet kort oppsummert om den viktige og vanskelige omstillingen fra høyt volum til kvalitetsvinproduksjon.
Kvalitetsfaktorene for godello i Bierzo er høyt beliggende vinmarker, vanligvis i spennet mellom 400-800 meter, som gir store temperaturforskjeller mellom natt og dag. Det konserverer friskhet og gir høy aromatisk presisjon. Vinmarkene ligger ofte i godt drenerte og ventilerte skråninger på næringsfattig jordsmonn av dekomponert skifer; det lokale navnet er pizarra, og rullesteiner. Det er en type jordsmonn som gir naturlig lave avlinger og kombinert med høyt anlagte vinmarker og gamle vinstokker, gir det en opplevelse av friskhet, vitalitet, konsentrasjon, aromatisk dybde og presisjon samt en tydelig forfriskende saltaktig karakter. Det er også et klimatisk aspekt her som spiller en viktig rolle her. Bierzo ligger plassert i en klimasone midt mellom typisk kjølig atlantisk og kontinentalt klima. I praksis betyr det i forhold til det nærliggende Valdeorras mer nedbør som følge at nærheten til Atlanterhavet og også kjøligere netter. Gitt konsekvensene av den globale oppvarmingen, med høyere temperaturer, mindre nedbør og et høyere modningsregime ute i vinmarkene, er høyt anlagte vinmarker, god ventilering, stor forskjell på temperaturene mellom natt og dag og perioder med mye nedbør, et klart konkurransefortrinn for en region som Bierzo.
Bodegas y Vinedos Merayo holder til i Bierzo på eiendommen Finca Miralmonte. Vineriet ble etablert så sent som i 2010 av Pedro Merayo, og tanken fra første stund har vært å konsentrere ressursene om lokale druesorter, med særlig vekt på mencia og godello. Materialet til ukens vin kommer fra enkeltvinmarken Las Gundinas, beplantet med mer enn 100 år gamle vinstokker 675 meter over havet i godt drenert åssidevinmark med dekomponert skifer og rullesteiner. Vinen er gjæret i brukte franske eikefat på 500-600 liter og får en periode på 12 måneder på bunnfallet før tapping på flaske. Produksjonen av Gineta er å regne som mikroskopisk, for 2024-årgangen betyr det en produksjon på 2000 flasker. Den ørlille produksjonen skyldes en kombinasjon av størrelsen på parsellen, liten avling på grunn av gamle stokker og et næringsfattig jordsmonn.
Raffinert inngang med subtile anis- og saltoner, som gradvis slentrer uanstrengt mot tang, tare og sjøvann. I bygone days løp vi til Chablis med den slags, krystallinsk avdempet, og frisk til fingerspissene, så mye vertikal energi får du av nesten 700 meter over havet og et svært skrint jordsmonn. Det er ikke tegn til noe tropisk her, bare skarp frukt, flott intensitet og sjømineralitet og et økende nærvær av saltbakt sitron. Du må lete på den andre siden av alminnelig fruktighet, du søker forgjeves etter primærfruktknaggene der vi har en tendens til å lande med enklere vin. Det er en hav- og steinvin, som ikke gir fra seg sine hemmeligheter uten at du skal arbeide litt. En diskret hengivelse, den har den typen storhet du kan finne i Jærlandskapets ribbede prakt. Jeg liker finurlige viner, de som ikke gir seg hen uten kamp, som krever raus likeverdighet. Det er en meditativ snarere enn teatralsk vin, få sterke og avdempede virkemidler: et skrint landskap, så er det havflaten og endelig horisonten der ute et sted. En vin som har det den trenger, og det jeg ser etter i en stor hvitvin, skarpheten, en avdempet klarhet, en liten fedmesnert. Den er hakket sterkere enn den nydelige årgang 2023, hvassere, klarere og med et høyere energinivå. Det er ganske utrolig hva spansk hvitvin klarer å få til etter mange år i et utprøvende ingenmannsland.