L’Esprit de Chevalier blanc 2023 Domaine de Chevalier

Bordeaux er rødvinsområde, såpass får vi slå fast. Det vil det også fortsette å være selv om det internasjonale drikkemønsteret endrer seg i retning av mer hvitt. I dag ligger den prosentmessige andelen tørr hvitvin produsert i Bordeaux på 9-10%, men i de senere årene har vi sett en økning i produksjon av hvitvin i regionen, og så på sikt er det grunn til å anta at prosentandelen vil vokse.

Kjerneområdet for tørr hvitvin i Bordeaux ligger i Pessac-Léognan, og det vil det fortsette å gjøre; det er gode grunner til det, som jeg vil komme tilbake til, men i senere år har vi sett en markant utvikling i retning av å produsere hvitvin også i et område som Médoc. Det skyldes en kombinasjon av forbrukertrender; økonomisk tilpasning til en vintype som konsumenter i økende grad vil drikke, det er en større aksept for hvitvin under den nye betegnelsen Médoc Blanc og det hjelper at flere store og kjente slott har gått foran med å plante grønne druer i vinmarkene. Det er dessuten et faktum at overgangen til produksjon av mer hvitvin reflekterer en retur til tidligere tider da det ble produsert mer hvitvin i Médoc enn hva tilfellet har vært i de senere tiårene. Hva så med kvaliteten på hvitvinen i Médoc? Den er nokså variert, med noen få unntak, og spesielt rimelig er den heller ikke. Det produseres også mye hvitvin av enklere til anstendig kvalitet i Entre-deux-Mers, men vinene mangler kompleksiteten, dybden og intensiteten til Pessac-Léognan. Hva er det området har som andre regioner i Bordeaux ikke klarer matche?

Ulike forhold spiller inn. Pessac-Léognan har de i tillegg til sand og grus, som drenerer bra, små lommer med leire- og kalkholdige jordsmonn. Grusen er viktig for magasinering av varme, og spesielt i kjøligere tider har det vært avgjørende for fruktmodningen, men det er de spredte forekomstene av kalkholdige jordsmonn som utgjør det viktigste kvalitative forskjellen. Kalken bidrar med markant mineralitet, syrlighet og friskhet. I Pessac-Léognan er det få eiendommer som produserer hvitviner av høyeste kvalitet, og produksjonen er begrenset i forhold til det vi ellers er vant til i Bordeaux. Ch. Haut-Brion blanc har årlig produksjon på svært begrensede 4000-6000 flasker grand vin mot 120 000 til 140 000 flasker rødvin, Domaine de Chevalier ligger rundt 15 000 flasker hvitt mot 80 000 til 120 000 flasker rødt. For Ch. Smith Haut-Lafitte sin del handler det om rundt 20 000 flasker hvitt mot 90 000 til 120 000 rødt. Andelen hvitvin kontra rødt i Pessac-Léognan er i favør av rødvin. I dag er mer enn 85% rødvin i kommunen.

Druematerialet brukt for produksjon av hvite viner i Graves og Pessac-Léognan er i hovedsak sauvignon blanc og sémillon, og i blant også mindre andeler muscadelle. Sauvignon blanc og sémillon har komplementære egenskaper, som hver på sin måte er viktige for å få til et godt resultat. I dagens mest vellykkede hvite bordeauxviner er druemiks alltid i prosentmessig favør av sauvignon blanc, alt fra rett over 50% og opp til 90%. De to druene spiller sammen på den måten at sauvignon blanc bidrar med friskhet, syrlighet, sitrusfrukter og grønnere elementer samt mineralitet mens sémillon bygger vinene i bredden med tekstur, fedme og aromatikk i retning av honning, bivoks og nøtter. I en periode, spesielt på 1990-tallet, falt sémillon ut av trendbildet. Flere eiendommer fjernet den fra vinmarkene og plantet sauvignon blanc i stedet. Det viste seg å være et svært dårlig valg og er i dag reversert mange steder. Vinene ble grønne og i overkant syrlige, og ikke minst aromatisk ensartede. De endte opp med manglende dybde. Dagens produsenter har innsett at stor hvit bordeaux trenger begge druene for å lykkes godt, vinene trenger begge druene for å finne korrekt balanse mellom friskhet og aromatisk dybde.

Jeg har siden tidlig på 1980-tallet hatt forkjærlighet for de store hvite bordeauxvinene. På det tidspunktet var det langt mellom de gode hvitvinene i Graves og Pessac-Léognan. Fra slutten av 1970-tallet har jeg stort sett bare hatt gode erfaringer med Haut-Brion-eiendommene. Tidlig på 1980-tallet begynte også Domaine de Chevalier å røre på seg, og jeg husker en strålende 1983. Vendepunktet kom nettopp i denne perioden og temperaturkontroll og nedkjølte kjellere er den avgjørende forskjellen. Den oksidative stilen forsvant gradvis og det ble plantet mer sauvignon blanc i vinmarkene. Vinmakingen ble gradvis mer reduktiv, presis og hygienisk. Utover på 1980-tallet og senere ble vinene gradvis bedre. Lavere avkastning, bedre seleksjon, smartere eikebruk, og omrøring i bunnfallet / lagring på bunnfallet førte til at vinene stadig ble bedre. Likevel, og nå snakker jeg om det norske markedet, var det vanskelig å få vinfolk interessert i hvit bordeaux. Folk ville og vil helst fortsatt drikke chardonnay, aller helst hvite burgundere. Hvit bordeaux på topp nivå hører til blant de beste og mest interessante hvitvinstypene som finnes, men lever ennå et underlig unødvendig stemoderlig liv i den norske vinoffentligheten. Det beste vinene er nå i verdensklasse, men blir stadig stående i hyllene uten at folk skjønner hva de går glipp av. Før trodde jeg det ville løsne, og det tror jeg vel stadig, men er redd for at de må adopteres av andre enn bevisstløse chardonnaydrikkere som aldri slutter å forveksle fedme med høyere vinkvalitet.

Domaine de Chevalier er referansekvalitet for hvitt og rødt i Pessac-Léognan, og har vært eid og drevet av Olivier Bernard siden 1983. Eiendommen er omkranset av skog, som gir et kjøligere mikroklima enn de andre ledende eiendommene i appellasjonen. I praksis betyr det noe mindre solmoden frukt og en friskere og kledelig kjøligere vinstil, som gir seg tydelig positivt utslag i varmere år som 2009, 2015 og 2018. Jeg er svært begeistret for kvaliteten på vinene, og jeg kjøper dem hvert år. Både den hvite og den røde er obligatoriske, de skuffer så godt som aldri. Siden 2004, da kompetente Stéphane Derenoncourt kom inn som konsulent ved eiendommen, fikk det en umiddelbar positiv effekt på de hvite og røde vinene. Stilen her er notorisk på den finessepregete siden med klar, ren og kjølig fruktighet. De er luftige, renskårne og smidige. Hovedvekten av produksjonen er rødvin, ca. 60 hektar er beplantet rødt, kun 7 hektar er hvitt.

L’Esprit de Chevalier er resultat av seleksjon basert på alle fatene for den årlige produksjon av hvitvin på Domaine de Chevalier. De gjør en slik smaking årlig, der hvert enkelt fat vurderes mot den iboende forståelsen av hva som skal i grand vin, og hva som ender opp som L’Esprit. Jeg slår fast først som sist at listen ligger høyt i 2023, for jeg kan knapt huske å ha smakt en bedre L’Esprit til 1/3 del av prisen for hvit grand vin. Det første jeg tenker på her er konstruksjonen, 65 % sauvignon blanc og den resterende mengden med sémillon, og hvordan druene støtter og underbygger hverandre, spiller hverandre gode, Det er ikke alltid at de fungerer sammen som pur unge, men det gjør de her. Sauvignon blancs sedvanlige urtepreg dempes dels av årgang 2023 og av sémillon og forvandler de to løpekameratene til en herlig miks av sjømineralitet og raffinerte florale elementer. Vanligvis starter de to druene i ulik fart og løpebaner. Oftest er det først på oppløpssiden at de hjelper hverandre i mål, spiller hverandre kompetente, gode. 2022 hadde mye av det samme, men totaliteten var rikere, hadde ikke et like samlet utrykk. 2023 har en sjelden sømløs konstruksjon og fyller opp et presist aromatisk rom med modent limeskall, via Atlanterhavssjømineralitet, salt, tang og tare, videre til anis og fennikel, pakket inn i sjenerøs stofflighet, før saltheten strammer til, snurper det hele sammen og får meg til å reflektere over innflytelsen av kalken i jordsmonnet. Den er vinens disiplinerende kraft, den sender troppene sauvignon blanc og sémillon hit og dit for å hjelpe hverandre med å dra lasset helt frem til mål. En praktfull L’Esprit, en hvit bordeaux du skal være hysterisk aromaengstelig for ikke å falle for. Til og med de mest ortodokse chardonnaydrikkerne bør kunne finne en hel del å glede seg over.