DO Cebreros, Sierra de Gredos, Castilla y Léon
Det er ca 1000 flasker i landet og derfor noenlunde god tilgjengelighet.
Sierra de Gredos har fått mye velfortjent oppmerksomhet i de senere årene som følge av flere utviklingstrekk som har skjedd samtidig i spansk vin. Dels handler det om klima, som det meste annet for tiden, men det dreier seg også om endringer i vinstil, om ny stedegen forståelse, og ikke minst handler det om en generasjon som ønsker å sette sin signatur på vinproduksjonen. Garnacha var ingen stjerne i spansk vinindustri for 15-20 år siden, og var gjerne forbundet med høy alkohol og syltet frukt. Den globale oppvarmingen gjorde ikke utsiktene for garnacha lysere.
Men det fantes en annen versjon av garnacha i Sierra de Gredos som langt på vei var glemt, og som en ny generasjon vinmakere gjenoppdaget i de høyt beliggende vinmarkene på 800-1200 meter over havet. Her fantes det et territorium med gamle vinstokker som produserte ganske annerledes frukt, og det begynte å dukke opp garnacha med lyst og transparent aromabilde. Det endret raskt selve ideen om hva druen kunne gjøre når yngre produsenter begynte å spille på kombinasjonen av høyt beliggende vinmarker, stor forskjell på dag- og nattetemperaturer, gamle vinstokker og et næringsfattig granitt- og skiferbasert jordsmonn. Så fra knapt å være beskrevet i vinlitteraturen har Sierra de Gredos seilt opp som den mest interessante regionen i Spania. Går vi noe tilbake i tid, hadde utviklingen av Priorat mange av trekkene som i ser i Sierra de Gredos.
Sierra de Gredos er en historie som handler om hvordan høy beliggenhet og næringsfattig jordsmonn endrer det tradisjonelle bildet av hva garnacha kan levere når det kommer til stil og kvalitet. Historien om garnacha i Sierra del Gredos har mye til felles med nokså tilsvarende historier fra andre områder, som eksempel encruzado fra høyt beliggende vinmark i Dao kontra et varmt og lavere beliggende område som i Alentejo, eller carricante og nerello mascalese fra høyt oppe på Etna nord, og slik de samme druene oppfører seg lavere nede i det sicilianske kulturlandskapet, rett innenfor kyststripen. Det handler om fraflyttet høyt beliggende vinmark med gamle vinstokker og anstrengelsene for å ta territoriet tilbake fra glemselen og til den samtidige vinkulturen. Så er det også en annen interessant historie her, den at fraflyttende vinmarker i høyden har fått en helt annerledes attraksjon nå som den globale oppvarmingen herjer rundt i de europeiske vinregionene og endrer stiler og kvalitet. Høyt beliggende vinmark har kvaliteter som i stadig sterkere grad etterspørres av forbrukerne i årene som kommer: rød frukt, god friskhet og lavere alkohol, og antall høydemeter er avgjørende for slike egenskaper. Nok en historie hører med, den at dagens kvalitet, kvaliteten som produsentene leverer i dag, er en ukjent kvalitet i den forstand at de gamle vinmarkene aldri har vært brukt til å produsere topp kvalitet. På Etna ble de til generisk bulkkvalitet, og i Sierra de Gredos ble druematerialet blandet sammen og solgt billig i og omkring Madrid for å tilfredsstille behovet for hverdagsviner. Så det handler kanskje mindre om en gjenoppdagelse, men om å anvende gamle vinmarker på ny og annerledes måte, og derved realisere en kvalitet som kanskje ikke har vært laget før i regionen?
Comando G startet i 2008 som samarbeidsprosjekt mellom Fernando García og Daniel Gómez Jiménez-Landi. Tanken var at det lå et uforløst potensiale i de høyt beliggende, bratte og lite tilgjengelige vinmarkene og parsellene i Sierra de Gredos i Castillo y Léon. Ideen var å gjenreise området som viktig kilde til kvalitetsvin basert på det svært gamle plantematerialet som stadig fantes der oppe i høyden i hovedsakelig granitt- og skiferbaserte jordsmonn. De startet med en kombinasjon av eide og leide vinmarker plantet med gamle vinstokker. Fra den spede starten har de ekspandert kraftig til en virksomhet som i dag omfatter mer enn 15 hektar vinmark i Rozas de Puerto Real i Tiétar-dalen i tillegg til enkelte parseller nordvestover i de kjøligere delene av Alto Alberche-dalen. Plantematerialet på 50-80 år består av frittstående bush wines (av mangel på et norsk ord for det samme). Da jeg smakte vinene første gang for i underkant av 15 år siden, slo det meg at det var garnacha i en ny og annen stil og kvalitet enn jeg tidligere var kjent med. Vinene var lyse, friske, presise og detaljerte med høy konsentrasjon og ikke minst hadde de tiltalende lav alkohol. Vinene er således typiske for hva gamle vinstokker i et høyt beliggende næringsfattig og marginalt mesoklima kan levere av kvalitet når det legges til rette i form av kvalitetsarbeid i vinmarkene og i kjellerne. Vinmarkene dyrkes etter biodynamiske prinsipper basert på lave avlinger. All frukten spontanfermenteres i helklaser med lang maserasjonstid, for enkeltvinmarksvinene opp til 50-60 dager. Videre oppbevaring og modning skjer i store, brukte franske eikefat og dels også i betong. Vinene verken filtreres eller klares før tapping. Stilen er lys og delikat, og har ikke overraskende tiltrukket seg mange konsumenter med preferanse for røde burgundere. Stilmessig har de endel til felles med vinene fra Ch. Rayas i Châteauneuf-du-Pape, som også sies å være et viktig forbilde for stilen og uttrykket vinene fra Comando G har i dag. Vinene har periodevis vært sjenerende reduktive, men det har også endret seg til det bedre. Vinmakingen er lavt intervenerende, naturlig uten å henfalle til vinfeil. Vinene er sunne og gode.
I en tid der den globale oppvarmingen i stadig sterke grad endrer stil og kvalitet i områder som ikke er favorisert i form av høy beliggenhet eller er kjølige av andre årsaker, leter folk i økende grad etter vinmark med et kjølig mesoklima. Historisk ble Sierra del Gredos dyrket på annen måte enn hva tilfellet er nå. Da handlet det om hardt arbeid, lave lønninger, lite utbytte og og høye produksjonskostnader førte til fraflytting. Dagens utnyttelse speiler stadig dette ved at det dyrkede arealet i dag ligger på kun 1/10 av den tidligere utbredelsen. Det vil gradvis endre seg i årene som kommer. Det er lett å se for seg en utvikling lik den på Etna eller i Priorat. Det er en positiv utvikling, som vil bidra til at vi må se på det spanske og europeiske vinkartet med nytt blikk. I den tidligere litteraturen over vinproduksjon i Spania er Sierra de Gredos knapt nevnt.
La Bruja er å betrakte som innstegsvin hos produsenten. Druematerialet kommer fra så mye som 40 ulike parseller rundt i Sierra del Gredos, og selv om den er mindre stedsspesifikk enn de mye dyrere enkeltvinmarksvinene, har Bruja mye av samme uttrykket: en klar og presis aromaprofil. Druematerialet kommer hovedsakelig fra parseller i området Rozas de Puerto Real, som regnes som blant de mest kjølige delene av DO Cebreros, og fikk først DO-status så sent som i 2017.
Fargen gjør meg så oppstemt, lys, blank, fargetoner fra et territorium i høyden, lyserød som påfugløyne og rødtonene kommer i mange aromatiske fasetter og nyanser, rips og bringebær, selvsagt, den typen aromatikk som 800-1200 meter i høyden gjerne liker å briske seg med, og kan bli i slankeste laget, som en fuglehund, rastløs, elegant og luftig som en kårde, men så finnes det en intrigant basstone her som forstyrrer den pirrende rødfrukteksersisen, og mens all den friske frukten gir vinen energi, fart og uskyld, gir den raffinerte duften av lys tobakk et matt vellystig preg og monden skjødesløs eleganse, en dekadent doven Marlene Dietrich på barene i Berlin. Det er der vinens henførelse ligger, høydemeterne rister av seg garnachas hang til det for varmt sødmefulle, tvinger den motvillig til å bevege seg i et aromatisk territorium der den ikke er komfortabel. Så den føler seg frem, tar med tobakk opp fra lavlandet og pynter den med rødt. En atmosfærisk vin som ikke har glemt opprinnelsen lavere nede der solen herjer stygt med frukten. Jeg er mannen for høydeviner, eier ikke høydeskrekk, og liker å se ned hvor tobakken trives. La Bruja er også en skulpturell vin, rødfrukten blafrer oppe i høyden samtidig som den på tannisk vis forteller meg at det er vel og bra med atmosfærisk frukt, men vinen skal også ha ben å stå på. Litt belærende får jeg være, stort tulipanglass, Zalto her, 14-15 grader og et ubekymret sinn.