Madiran Torus 2022 Brumont

Denne tirsdagen skal vi ut å kjøre på landsbygda i Frankrike, til Madiran. Frankrike er et viktig og selvbevisst vinland, og går vi hierarkisk til verks – og den franske vinkulturen elsker hierarkier – kommer Madiran et stykke ned på listen over såkalt betydningsfulle vinområder. Faktisk så langt ned at jeg tipper at mange av dere; det er omsider blitt 5000 abonnenter, ikke har smakt mye vin fra Madiran, et ganske lite og særegent område i det Sørvest-Frankrike, nær foten av de mektige Pyreneene, og mest kjent for den lokale druen tannat. Og hvis noen synes tannat høres ut om tannin; ordene ligner på hverandre, kan jeg her og nå avkrefte at tannat og tannin er beslektet. Men de har noe til felles likevel, noe som knytter de sammen. For mange tiår siden ble vin på tannat laget uten smålige hensyn til at druen ofte resulterte i vin med en massiv tanninstruktur. Tannat har sin mest berømte adresse i Madiran; det er her originalen kommer fra, men baskiske immigranter tok den med til Uruguay på 1800-tallet og siden har slått rot der og er blitt en viktig lokal drue. Utbredelse har den også i Argentina og i USA, og da hovedsakelig i California. Men de oversjøiske versjonene er bløtere, mer avrundede i uttrykket; det kan man vi ikke si om Madiran.

Tannat er hestespark av en drue, eller - og mer nøyaktig - den pleide å oppføre seg slik. På et tidspunkt for ca. 25 år siden gikk det omsider opp for bøndene i Madiran at skulle de – og tannat – ha en fremtid, måtte de finne måter å temme kreftene i tannat på, få den til å treffe tidsånden som gradvis hadde beveget seg bort fra monstre med struktur og lagringskraft til å holde det gående i 50-100 år. At gamle gubber på de lokale fortausrestaurantene drakk vinen i fredfull fordragelighet, og ikke kunne tenke seg noe annet til de lokale kjøttgrytene, var som det skulle være. Tilbakemeldingene fra andre markeder bekymret produsentene og med god grunn. De skjønte at det ikke gikk an å leve av vin som moderne mennesker ikke ønsker å kjøpe, eie og drikke. Det er dårlig business i en tid der forbrukere vil ha umiddelbar tilfredsstillelse, der fem år regnes som en evighet. Hva kunne gjøres med en slik vinøs antikvitet, et bondemøbel på flaske?

Jeg elsker tradisjonell fransk vin, faktisk mer og mer, og synes ikke om å ødelegge en gammel stil så fransk som Madiran. Men det er stor forskjell på tradisjonell stil og antikvarisk stil, og det er den siste stilen som har gjennomgått en nødvendig og respektfull modernisering. Det er ikke noe stort drama ved det, det samme har skjedd i et område som Bordeaux. Der har de klart å modernisere produktet uten å bevege seg ugjenkjennelig fra utgangspunktet - de endrer og bevarer samtidig, det er det smarte grepet. Det samme har de fått til i Madiran, det vet jeg mye om fordi jeg har drukket mye Madiran opp gjennom årene; det var enkelt å finne eldre flasker i butikkene i Frankrike for noen tiår siden. Flaskene kostet null og niks, folk var ikke interessert. Vinene var beksvarte etter 50 år, utstyrt med tungt bunnfall som lignet mudder. Dekanterte du flasken, fikk du, om du om du var modig og heldig, med deg halvparten av vinen før bunnfallet begynte å ta veien i karaffelen. Den tiden er over, tirsdagens nyhetsbrev portretterer en vin som gjestmildt og inviterende tar tannat inn i samtiden på en måte som det er særdeles lett å like. I denne sammenheng hjelper det også på at 2022 er en fremragende årgang i Madiran, og for en drue som tannat som alltid har endel struktur, er det gunstig med en ekstra fedme i midtpartiet.

Alain Brumont er historisk det store navnet i Madiran. Brumont er kjent for eiendommene Ch. Montus og Ch. Bouscassé, begge er viner av den mer tradisjonelle sorten for området, selv om de lages langt mindre massive enn de gjorde for ganske kort tid siden, men Torus er smidd i et mer moderne og omgjengelig uttrykk, for å treffe dagens konsumenter og tidsåndens behov for tidlig drikkeglede. Samtidig er det fascinerende at den ikke er noe er i nærheten av å svikte sin stolte geografiske opprinnelse og druematerialet, som oftest ligger på en miks av 60% tannat, og cabernet sauvignon og cabernet franc. Druene kommer fra yngre beplantede vinstokker fra eiendommene Ch. Montus og Ch. Bouscassé. Vinen ligger i betong i 24 måneder før tapping på flaske. Torus er helt enkelt blitt den moderne fortolkningen av tannat hos Brumont. Det hører også med til denne historien at et generasjonsskifte kom godt med for å rigge til en moderne stil av tannat. Det er ikke alle generasjonsoverganger som gir så godt resultat. Men her ser det ut til å ha gått fint. I dag er det Antoin Veiry som produserer vinene. Han har fått orden på sakene her.

Torus har matanvendelighet som de fleste røde viner kan gråte av misunnelse over, fikser alt rødt kjøtt du klarer å finne frem til. Den valser ubekymret besluttsomt over okse, lam, vilt med og uten bein og vinger, and, gås, all tenkelige patéer og terriner for ikke å snakke om pølser og langkokte kjøttgryter. Torus er en flaske vin som folk rundt bordet tømmer i full fart. Se prisen, 227 kr! Det er ytterst sjelden en vin til så lav pris leverer på dette nivået. Ja, det er ingen grunn til å gå inn i påskeuken med lammelår uten noen flasker stuet høyt i vinskapet. Denne vil du ikke unnvære.

Inngangen er mørk, dyp og overbevisende, før den raskt skifter til rødere lakrisfrukt, og et underliggende røykpreg får meg til å migrere mot noe mer kjøttfullt i retning syrah, og mye tannatdominant vin med solmoden frukt går den veien, pakket inn i varmt mørke. Det er fast strukturell besluttsomhet her, noe energisk overbevisende. En karaktersterk vin som vet hvor den vil hen, som har et viktig oppdrag, å vise frem en urfransk karakter av sjenerøsitet og fasthet, stolt over opprinnelsen som med overbevisende selvsikker mine peker mot La France. Jeg liker ikke nølende viner, som ikke vet hvor de skal, som ikke har en plan, som håper de vil slippe unna med søt pludring og sjarme. Toros er laget med overbevisning, alt får uttrykke seg åpent bramfritt, men så er det jo Madiran for pokker, den er storartet sterk og karakterfull. Jeg tror den morer seg over meg, og sender meg hit for å forsøke å forstå hvordan de tre druene kommuniserer, tannat (60%), cabernet sauvignon (20%) og cabernet franc (20%). Vågal vin, besluttsom, en vin laget av tre sterke druer, der ingen er der for å være selskapsdame. Den beste Torus jeg har smakt, og lammet venter jo på den, og prisen? Ah, uimotståelig. Jeg liker ikke ubesluttsomhet eller antydninger, jeg liker vin med et fast, dypt og selvsikkert blikk. Den gikk i karaffelen to timer før vi pratet sammen, du gjør klokt i å gjøre det samme.

God påske!