Opprinnelse: POD Epanomi (Makedonia)
Importør: Hartmann Fine Wines
Varenummer: 5393701
Pris: kr 350
Det er lite å finne rundt om i butikkene i Norge. Den kan bestilles gjennom bestillingsutvalget og det finnes vin på lager i Norge. Det står årgang 2022 på nett, men korrekt årgang er altså 2023.
Gresk vin i Norge har levd et stemoderlig liv i Norge inntil ganske nylig. Spesialbutikkene lanserer årlig en hel del varelinjer og har gjort det i noen år, men bortsett fra toppvinene fra Santorini basert på assyrtiko, er det meste ellers fra Hellas vanskelig å få forbrukerne interessert i. Gresk vin får helt enkelt ikke nok oppmerksomhet i det norske markedet. Det skal jeg gjøre noe med.
Det er kjedelig og unødvendig, for Hellas et av de mest interessante vinlandene i Europa når det kommer til druemangfold, med mer enn 300 lokale druesorter og flere kommer til hvert år. Hellas har en vinkulturarv som strekker seg tilbake til antikken. Det er kultur i hver eneste dråpe vin.
Da Hellas meldte seg på i eksportmarkedet på 1980-tallet, var det stort sett med internasjonale druesorter, hvorav de fleste hadde opprinnelse i Frankrike. Greske vinprodusenter hadde så dårlig selvtillit på vegne av lokale druer at de plantet franske snarere enn å bruke sine egne.
Situasjonen har gradvis endret seg, men ikke mer enn at da jeg reiste rundt i Attika-området nylig, var det stadig mye franske druesorter og drueblandinger å se, men jeg registrerte også at den lokale interessen for dem var sånn passe entusiastisk, og selv om franske druesorter ikke kommer til å forsvinne fra vinmarkene i Hellas, tikker de gradvis ut til fordel for greske druer.
Det er en positiv utvikling som gjør Hellas til et mer interessant og egenartet vinland og bidrar til å styrke den nasjonale vinidentiteten, som Hellas i utgangspunktet burde ha hatt mer en nok av.
Et viktig forhold i den sammenhengen, som er verdt å merke seg, er at de lokale druesortene ser ut til å klare seg bedre i et gradvis varmere klima enn de franske. De lokale druene har vært her i en evighet, mange av dem tilbake til antikken, og har bedre tilpasset seg de rådende forholdene.
I Attika fortalte produsenter meg at den lokale savatiano klokker inn på 12-12,5 % alkohol med sunn avdempet frukt i kjølig stil uansett hva den utsettes for av temperaturer i vinmarkene. Det er verdt å reflektere over.
Langt på vei er det også slik med malagousia. Den trives best i varme og tørre områder og gir de beste resultatene der det i tillegg er kjølige nattetemperaturer. Pr i dag er den knapt plantet andre steder enn i Hellas og i begynnende grad på Kreta, der den trolig vil gi tilfredsstillende resultater fra høytliggende vinmarker med tilstrekkelig forskjell på dag- og nattetemperaturer. Jeg har til gode å se en malagousia med alkohol over 13,5 %. Frukten er presis og klar på den aromatiske siden uten å bli utmattende ved å nærme seg det høyrøstede tropiske stemmeleiet.
Malagousia var på det nærmeste utdødd på 1970-tallet. Den ble gjenoppdaget og reddet av Evangelos Gerovassiliou, som plantet den i vinmarkene i Epanomi sørøst for Thessaloniki nord i Hellas i 1983 for å se om den kunne egne seg for kommersiell produksjon. Og det gjorde den.
Trolig har malagousia genetisk opprinnelse i Makedonia-området vest i Hellas, men plantes over fastlandet fra nord til sør og også ute på øyene. Etter assyrtiko er den blitt Hellas’ mest omtalte grønne drue og er i ferd å slite seg til motstrebende internasjonal anerkjennelse. I Norge har vinfolk knapt hørt om malagousia, stil og kvalitet, og det synes jeg det er verdt å gjøre noe med.
Ukens vin er originalen og – synes jeg – stadig den beste utgaven i markedet. Gerovassilious Malagousia Single Vineyard får en kort kaldmaserasjon med forsiktig skallkontakt før den går i gjæringstanker og vinifiseres på 18 grader. En mindre andel vinifiseres i små franske eikefat. Vinen ligger på bunnfallet i seks måneder for å gi struktur og fedme før den tappes på flaske.
Frisk, raffinert, sjenerøs og intrikat duft av grønn og gul melon ledsaget av villfenikkel, anis og salvie og et tiltalende innslag av saltvann og sjøgress. Medium aromatisk og komplett vin med konsentrasjon og kledelig fedme som gjør den anvendelig til omtrent hva det skal være av fisk på grillen, skalldyr og ikke minst blekksprut og mye annet av rikere innganger i måltidet. Vinen er ingen medrivende forglemmelig sommerflørt med datomerking ut august, men helårsvin med kraft, intensitet, kompleksitet og utgang der saltpreget fra duften melder seg igjen. En ganske ublyg fortolkning av malagousia, og det slår meg at i forhold til de fleste andre tolkninger, ligger det en hel del ugresk selvsikkerhet i å tørre å tolke malagousia så ubeskjedent karakterfull. Men hvorfor ikke? Hvorfor feige ut og lage noe karakterløst når malagousia har det som trengs?
Jeg liker å lagre vinen et år eller to og synes den legger på seg interesse og kompleksitet. I det norske markedet er det 2023 som gjelder for tiden. Årgangen gir betydelig drikkeglede i dag. Ta sjansen og prøv høy vinkvalitet utenfor de oppkjørte hovedveiene. Det finnes større sjanser å ta i livet tidlig på tirsdag? Er du godt organisert; noen er jo det, kan den gjerne få to timer i karaffel.