Malagousia Single Vineyard 2025 Gerovassiliou

Gresk vin har gjennomgått ulike faser siden de begynte å gjøre seg gjeldende internasjonalt. Første fase startet i slutten av 1970-tallet og strakk seg til et stykke ut på 1980-tallet. Perioden var preget av vinutdanning i Frankrike med den tekniske ekspertisen og produksjonsutstyret som fantes da for å erstatte det som var den tidens middelalderske greske metoder. Selvfølelsen i første perioden der gresk vin utprøvende og forsiktig beveget seg utenfor Hellas, var ikke all verden, spesielt de lokale druesortene med “umulige” navn ble regnet som vanskelige å selge.

En gresk vinbutikk i London som jeg besøkte på begynnelsen av 1980-tallet, utmerket seg ved å snakke ned lokale druesorter med den største selvfølgelighet til fordel for druer som cabernet sauvignon, merlot, syrah, chardonnay og sauvignon blanc. Det var selvsagt ikke bare i Hellas at lokale druesorter ble stemoderlig behandlet, det var tidens trend at franske druesorter hadde hegemoniet. Det var også perioden for Super Tuscans, såkalte ikonviner som helt eller delvis brukte franske druer i miksen. Gamle vinland hadde for dårlig selvtillit til at de turte å sende lokale druer ut i det store og ukjente vinmarkedet. Det føltes umulig, risikabelt, kunne ikke gå godt. I ettertid kan vi si at det var forståelig. Det var ikke det enkleste tidspunktet å gjøre seg gjeldende i det internasjonale markedet. Frankrike og Italia, og særlig førstnevnte, dominerte. Den nye verden hadde så vidt begynt å røre på seg og Spania nyorienterte seg etter å ha vært stengt land frem til Francos død. Det var ikke plass til gresk vin, særlig ikke vin basert på lokale druer. Selvfølelsen befant seg under frysepunktet. Når utdanningen var gjort i Frankrike, druene var franske og forbrukerne ønsket å drikke vin basert på franske druer, måtte vel det gå bedre?

I dag er situasjonen et stykke på vei den samme i den forstand at det er mye franske druer og drueblandinger å finne. Men det er i ferd med å skje en endring i favør av interessen for lokale druer og økt bevissthet om regionalt særpreg og lokale voksesteder. Det er nysgjerrighet knyttet til det regionale avtrykket for bedre å forstå samhandlingen mellom drue og vokseplass ned på vinmarksnivå og parsell. Småskalaproduksjon seiler opp som et nytt og interessant anliggende. En ny generasjonen vender seg mot økologisk landbruk og biodynamikk for å få et best mulig plantemateriale å jobbe med. Det er veien for gresk vin. Dagens forbrukere ser etter vin med adresse og identitet. Det letes etter en ny vinmessig identitet. Bildet av gresk vin vil være mye endret om 10 år, det går fort nå. Det vil påvirke kvaliteten til det bedre og føre til høyere priser.

Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Hellas har over 300 lokale druesorter; stadig kommer flere til. Det gjør Hellas til et av de mest interessante vinlandene i Europa og verden. Det er også en annen, mer offensiv holdning blant greske produsenter. De er godt utdannet, har moderne produksjonsutstyr og oppdatert vitikulturell tilnærming. De har fått et voksende internasjonalt marked å betjene, og har startet på den klassereisen som handler om å presse priser oppover. Foreløpig er det få viner i Hellas som har bikker tusenlappen, men noen prøver ut segmentet i markedet for å se om de klarer å etablere seg her. Jeg mener det er en positiv utvikling, ikke nødvendigvis for at vinene blir dyrere, men Hellas trenger produkter som tar lokal vin utenfor landets grenser og lykkes med å få den internasjonale journalistikken interessert i produktene.

Gresk vin i Norge har levd et stemoderlig liv i Norge inntil ganske nylig. Vi er over den kneika. Gresk vin får regelmessig oppmerksomhet av allmennkringkasterne i vår lokale andedam. De største avisene koster i blant på seg en ukens vin av gresk opprinnelse. Det såkalte vinmiljøet holder seg stadig for nesen og inkluderer ikke gresk vin som noe de finner det bryet verdt å dvele med. Men så er da også det miljøet stokk konservativt, de heiser stadig Sassicaiaflagget. Interessen for gresk vin kommer fra et lavere punkt i næringskjeden, fra folk som tåler migrasjon fra komfortsonen, som synes det er interessant å prøve ut noe annet hvitt enn kun chardonnay, riesling og sauvignon blanc. Malagousia er en drue som snegler seg langsomt frem i miljøene

Så er det ikke bare enkelt å hete malagousia eller assyrtiko, xinomavro og hva med limniona? Situasjonen har gradvis endret seg, men ikke mer enn at da jeg reiste rundt i Attika-området i 2025, var det stadig mye franske druesorter og drueblandinger å se, men jeg registrerte at den lokale interessen for dem nå var sånn passe entusiastisk, og selv om franske druesorter ikke kommer til å forsvinne fra vinmarkene i Hellas, tikker de gradvis ut til fordel for greske druer. Det er en positiv utvikling som gjør Hellas til et mer interessant og egenartet vinland og bidrar til å styrke nasjonal vinidentitet, som Hellas i utgangspunktet burde ha mer en nok av. Viktig i denne sammenhengen, og verdt å merke seg, er at lokale druer ser ut til å klare seg bedre i et varmere klima enn de franske. De lokale har vært der lenge og har tilpasset seg forholdene over tiden. I Attika fortalte de at lokale savatiano klokker inn på 12-12,5% alkohol med sunn avdempet frukt i kjølig stil uansett hva den hadde vært utsatt for av temperatur i vinmarkene. Langt på vei er det slik med malagousia også. Den trives i varme og tørre områder og gir best resultater der det i tillegg er kjølige nattetemperaturer. I dag er malagousia knapt plantet andre steder enn i Hellas og i begynnende grad på Kreta, der den nok vil gi tilfredsstillende resultater fra høytliggende vinmarker med tilstrekkelig forskjell på dag- og nattetemperaturer. Frukten er presis og klar på den aromatiske siden uten å bli utmattende og nærme seg det slitsomme tropiske stemmeleiet.

Malagousia var på det nærmeste forsvunnet på 1970-tallet og ble gjenoppdaget og reddet av Evangelos Gerovassiliou, som plantet den i vinmarker i Epanomi sørøst for Thessaloniki nord i Hellas i 1983 for å se om den kunne egne seg for kommersiell produksjon. Trolig har malagousia genetisk opprinnelse i Makedonia-området vest i Hellas, men plantes på fastlandet fra nord til sør og også ute på øyene. Etter assyrtiko er den blitt Hellas’ mest omtalte grønne drue og er i ferd å slite overrasket på seg internasjonal anerkjennelse. I Norge har vinfolk knapt hørt om malagousia. Det synes jeg det er verdt å gjøre noe med, t.o.m vinmiljøene snuser ørlite nå. Litt angst er det stadig å spore, og leken finn-fem-feil-i-vin-du-har-bestemt-deg-for ikke-å-like er en vinvoksenlek med upåklagelig stolte aner i miljøer som ikke vil drikke noe annet enn brands. Malagousia Single Vineyard får en kort kaldmaserasjon med forsiktig skallkontakt før den går i gjæringstankene og vinifiseres på 18 grader. En mindre andel vinifiseres i små franske eikefat. Vinen ligger på bunnfallet i seks måneder for å gi struktur og fedme før den tappes på flaske.

Det er mye som skjer, et rørlig overskudd av hengivelse og disiplin, og det slår meg at det er en vin som vil så mye, som sender meg hit og dit, og det føles som om jeg jages rundt for å finne informasjon jeg kan sette meg ned og samle til én beretning. Den starter ekstrovert med varm hvit lakrisfrukt, nei, det er en hel eksotisk basar full av rike lakristoner her, før den disiplineres med kjølig havbris og sjøvannsmineralitet. Det er noe dekadent skjødesløst og samtidig strikt organisert her, noe intrikat tiltalende, henslengt og disiplinert, tungt duftende blomsterprakt og noe gnistrende kaldt og sølvblankt. En sanselig bevegelig vin i vidt vingespenn, både kald og fullblods villstyrlig. Jeg tenker på min venn Erland og hestene, noen villere, mer varmblods enn de andre, de kaldblodige, rolige, og mer stabile. Det er en vin å fortape seg i, overskridende og organisert. Inntrykkene fordeler seg i begge retningene, jeg klarer liksom ikke å få skrudd den sammen til kysk disiplinert snusfornuft. Den er som en kvinne som har samlet håret i en stram knute før hun plutselig løsner det og lar håret flomme villstyrlig nedover skuldrene. Tenk det når dere sitter der med vinen, bruk tid, se om dere klarer å fange bildet av overskridelse og disiplin: sanselig lang og dyp, livlig og frisk. Gi den en time eller to i vid karaffel, rist godt på den for å bli kvitt CO2, det binder aromatikken. Glasset skal ikke være trangt, det skremmer bort vinen, og ikke vidt og sprikende. Jeg ber ikke om å få mer ut av en hvitvin enn denne, en dyp utringning.