Mantineia Moschofilero A Priori 2025 Novus

Det er befriende å begi seg inn i den greske vinkulturen, det gir en særegen for romfølelse, en opplevelse av noe nytt, ekspansivt, utvidende og ikke minst berikende. Det er som et nytt territorium åpner seg, en kjærkommen utvidelse av en horisont overbefolket av chardonnay, sauvignon blanc, riesling, pinot noir og cabernet sauvignon. Skjønt, du slipper ikke unna den vinkulturen i Hellas heller. Gresk vinkultur har stadig en typisk fransk forankring, og selv om den er mindre dominerende enn den var da gresk vin melde seg på i eksportmarkedet, er det stadig mye kjente franske druesorter i greske vinmarker, alene eller i kombinasjon med greske sorter. Men det bildet er i ferd med å endre seg, utviklingen beveger seg langsomt mot greske druer.

Gresk vin har gjennomgått ulike faser siden de begynte å gjøre seg gjeldende internasjonalt. Første fase startet i slutten av 1970-tallet og strakk seg til et stykke ut på 1980-tallet. Perioden var preget av utdannelse i Frankrike med den tekniske ekspertisen og produksjonsutstyret som skulle til for å erstatte det som da var datidens greske middelalderske metoder. Selvfølelsen i første perioden der gresk vin utprøvende og forsiktig beveget seg utenfor Hellas, var ikke all verden, spesielt de lokale druesortene med “umulige” navn ble regnet som vanskelige å selge utenfor landet. En gresk vinbutikk i London utmerket seg ved å snakke ned lokale druesorter til fordel for franske druer som cabernet sauvignon, merlot, syrah, chardonnay, sauvignon blanc. Det var selvsagt ikke bare i Hellas at lokale druesorter ble stemoderlig behandlet, det var tidens trend at kjente franske druesorter hadde tilnærmet hegemoni i store deler av markedet. Dette var perioden for Super Tuscans, såkalte ikonviner som helt eller delvis brukte franske druer i miksen, og få land anstrengte seg mer enn Hellas for å nulle ut den lokale vin- og druekulturen. Det var heller ikke det enkleste tidspunktet å gjøre seg attraktiv i det internasjonale markedet.

I dag er situasjonen tilsynelatende langt på vei den samme, i den forstand at det er franske drueblandinger å finne. Men det er i ferd med å skje en endring i favør av større interesse for lokale druer og økt bevissthet om regionalt særpreg og de lokale voksestedene. Det er stor nysgjerrighet knyttet til det regionale avtrykket for å forstå samhandlingen mellom drue og vokseplass ned på enkeltvinmarksnivå og parsell. Småskalaproduksjon seiler opp som nytt og interessant. Den yngre generasjonen tenker mer i slike baner og vender seg mot økologisk landbruk og biodynamikk for å få et best mulig druemateriale å jobbe videre med. Det er veien videre for gresk vin. Dagens forbrukere vil ha vin med adresse og lokal identitet. Vi står ved et veiskille i gresk vin, og det letes etter en ny tidsmessig identitet. Dagens bilde av gresk vin vil være mye endret om 10 år. Det vil påvirke kvaliteten til det bedre og også føre til høyere priser. Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Hellas har over 300 lokale druesorter, stadig kommer flere til. Det gjør Hellas et av de mest interessante vinlandene i Europa og verden. Det er også en annen, mer offensiv holdning blant greske produsenter. De er bedre utdannet, har et moderne produksjonsutstyr og en oppdatert vitikulturell tilnærming. De er kort sagt klare for fremtiden.

Hvis du virkelig vil slippe unna franske druesorter i Hellas, er det flere steder å valfarte til, og Arkadia og Mantineia, litt i overkant av to timers kjøring fra Athen er ett av dem. Mantinia er et platå på 600-750 meter i Arkadia, vest på Peloponnes-halvøya. Mantineia fikk PDO i 1971. den krevde 100 % moschofilero og lavt utbytte etter tidens greske forhold. Her er det moschofilero som regjerer området, og selv om de finnes beplantinger av andre druesorter i området, er det moschofilero som er helten og den mest dominerende druesorten ute i vinmarkene. Jeg dro dit i juni, etter å ha snust på druen ved noen anledninger de siste årene, og det ble en opplevelse, og ikke minst en annerledes interessant opplevelse, og en vintype med en fremtid i også i Norge.

Hva er det ved moschofilero og Mantineia som er en vellykket kombinasjon? Som alltid handler det om geografi og klima. Mantineia har et kjøligere klima enn de fleste av oss forbinder med sørlige delen av Hellas. Området er omgitt av fjell på alle sider, det er ofte snørike vintre her med vintersportssteder for folk som liker å ferdes på ski. Somrene kan være kjølige; da jeg var der i juni var det under 20 grader kl. 21 på kvelden, temperaturforskjellen er betydelige mellom natt og dag og vekstsesongen er lang før plukkingen. De kjølige nettene konserverer det friske syrenivået og forsinker sukkeroppbyggingen i druene. Lang hengetid gjør at druene rekker å utvikle en raffinert aromatikk på tross av lav alkohol. Det meste av det jeg smakte i området lå perfekt mellom 12-13 % i alkohol, som er vidunderlig i tider med altfor sjenerøse alkoholnivåer.

Særegent for moschofilero er at den kan komme med ulikt pigment, fra lett til markant rosa til tradisjonell hvitvin med grønnskjær, som også påvirker den aromatiske karakteren i vinen. Det skyldes at druen genetisk tilhører den gamle og uensartede filero-druefamilen på Peloponnes. Den har lett rosa til gråfiolett skall, og avhengig av plukketidspunkt og teknikk ved skallkontakt og pressing, kan resultatet bli en vin med ulik farge og aromauttrykk, litt i samme gaten som vin laget på pinot gris, som tilsvarende kan få ulike uttrykk som følge av valgene tatt i den tekniske produksjonen. Hos enkelte produsenter, som hos Tselepos, en viktig produsent i gjenreisningen av Mantineia som kvalitetsproduksjonsområde, kan farge og aroma skifte fra ett år til det neste, som i 2024 og 2025, der førstnevnte har lett rosa skjær og tilhørende aromatikk, mens 2025 oppfører seg som en konvensjonell hvitvin preget av lett grønnskjær og tilsvarende aromatikk.

Den beste produsenten jeg besøkte i området var Novus, drevet av Leonidas Nassiakos. Han er ingen ny mann i Mantineia, og han har arbeidet med moschofilero i tiår, også en periode som daglig leder for produsenten Seméli, et arbeidsforhold han avsluttet for noen år siden for å starte sitt egen prosjekt, med utgangspunkt i familiens vinmarker. Leonidas er en ytterst kompetent og driftig mann med mange jern i ilden. Alt det jeg smakte holdt imponerende høy kvalitet, hvitt, rosé og rødt, sistnevnte basert på materiale fra nærliggende Nemea. Leonidas lager to blad moschofilero, A Priori og en mer ambisiøs, Optimum. Førstnevnte er innstegsvinen til Leonidas. Druematerialet kommer hovedsakelig fra hans egne vinmarker med varierende alder (16-41 år) i Zevgolatio, 630-660 meter over havet. Druene kjøles ned, får noen timers kald skallkontakt, før de presses og får tre måneder på bunnfallet med regelmessig omrøring, noe som gir en vintype med mer stoff, tekstur og fylde enn det som ellers er vanlig å finne i moschofilero fra Mantineia.

Leonidas’ A Priori har grønt aromatisk uttrykk, det kan være bra for dere å vite at det er en klassisk hvitvin snarere enn en hvitvin med et lett rose skjær som følge av pigmentet i skallet. Vinen opererer aromatisk i et tiltalende rom der grønn melon, plantedeler og fine lakristoner dominerer, og er du i det kreative hjørnet, som er et sted jeg liker å være, er det kapers og en tiltalende kjølig sjømineralsk bris her som jeg i gamle dager kunne finne i en ung chablis eller muscadet. Den er filigransflettet med høyt sensorisk detaljeringsnivå i det grønne området, og med alkoholprosent på svært moderate 12,5 %, mistenker jeg at noen vil tenke at det er noe undermodent her, noe skrint og kjipt. Det skal dere bare glemme, vinen er tvert i mot en liten åpenbaring i våre tider der høyoktan fruktekspressitvitet i økende grad har blitt til normalen. Frukten er fysiologisk moden, på lik linje med friske opplevelser som riktig modnet avocado, melon, grønt eple, kapers, salvie, timian, estragon, lukt av midtsommers rike nyslåtte gress. Skulle du stadig frykte det grønne, på tross av alle mine solide argumenter for det motsatte, glemmer du det umiddelbart når du smaker vinen. Det er en inntagende fedme her, en kremet inngang til midtpartiet, som gir vinen en grenseløs matanvendelighet, før den rapper deg over fingrene med en fin syresnert som får deg til å tenke på en høyt beliggende vinmark på 650 meter. Jeg sitter og svinger på en vin som jeg liker å tro at har sett havet, sjøaktig salt som den er, men så er vi altså høyt oppe på et kjølig platå der den solsvidde kyststripen er to timer unna. Pris? 200 kr, vanskelig å skjønne hvordan at det lar seg gjøre, ikke mye å sette fingeren på her.