Opprinnelse: POD Mantinia (Arkadia, Peloponnes)
Importør: Moestue Grape Selections
Varenummer: 19572801
Pris: kr 229,90
Vinen ble lansert i Vinmonopolets basisutvalg kategori 6 i mai og er distribuert over hele landet. 6000 flasker er tilgjengelig i årgang 2023. Deretter følger årgang 2024.
Gresk vin har gjennomgått ulike faser siden de begynte å gjøre seg gjeldende internasjonalt i markedet. Første fase startet mot slutten av 1970-tallet og strakk seg til et stykke ut på 1980-tallet. Perioden var preget av folk utdannet i Frankrike, som hadde den tekniske ekspertisen og produksjonsutstyret som skulle til for å erstatte datidens middelalderske produksjonsmetoder.
Det var imidlertid ikke et lett tidspunkt å gjøre seg attraktiv i det internasjonale vinmarkedet. Frankrike og Italia, særlig førstnevnte, herjet. Den nye verden hadde begynt å røre på seg og Spania orienterte seg internasjonalt etter å ha vært et stengt land frem til Francos død i 1975. Det var kort sagt ikke så mye plass til gresk vin, og spesielt ikke vin basert på lokale greske druer.
Viktige greske navn i denne perioden var folk som George Skouras og Kir-Yianni, lokalisert til henholdsvis Nemea og Naossa. De lanserte vin basert på agiorgitiko og xinomavro i tillegg til å plante franske druesorter som cabernet sauvignon, cabernet franc, merlot og syrah, og for hvitvin, sauvignon blanc og chardonnay. Gresk vin var preget av lav selvhevdelse på vegne av egne druer. Selv i dag er vinutvalget på taxfree i Athen preget av internasjonale druer. Hei, på tide å våkne, kanskje? 21-århundre, dere har mer enn 300 lokale druer. Hva venter dere på?
I dag er situasjonen tilsynelatende mye den samme i den forstand at det er masse franske drueblandinger å finne. Men det er i ferd med å skje en endring i favør av større interesse for lokale druer og økt bevissthet om regionalt særpreg og de lokale voksestedene. Det er mye nysgjerrighet knyttet til det regionale avtrykket for å forstå samhandlingen mellom drue og vokseplass ned på enkeltvinmarksnivå og parsell. Småskalaproduksjon seiler opp som nytt og interessant. Den yngre generasjonen tenker mer i slike baner og vender seg mot økologisk landbruk og biodynamikk for å ha et mest mulig presist druemateriale å jobbe videre med. Det er veien videre for gresk vin, dagens forbrukere vil ha vin med en adresse, ikke fra incognitoland.
Det har tatt noen år å komme hit. Vi står ved et veiskille i gresk vin, der det letes etter en ny tidsmessig identitet. Dagens bilde av gresk vin vil være endret om 10 år. Det vil påvirke kvalitet og priser. Utviklingen på Santorini de senere årene gir et pekepinn på det som trolig blir utviklingen også i andre regioner. Men antakelig kan vi glede oss over pene priser en stund til.
Det er mye vitalitet i gresk vinproduksjon nå, og det som skjer med moschofilero i Mantinia, et platå på 600-750 meter i Arkadia, vest på Peloponnes-halvøya, tre timers kjøring fra Athen, er et utmerket eksempel på det. Moschofilero finner seg til rette i Mantinia av særlig to grunner, høy beliggenhet, som betyr stor forskjell i temperatur dag og natt og langsom modning av druene, og en stor andel drenerte leire- og kalkholdige og næringsfattige jordsmonn. Mantinia fikk sin PDO i 1971 og den krevde 100 % moschofilero og lavt utbytte etter den tidens greske forhold, i tråd med normalen for å produsere hvitvin av høy kvalitet i land som for eksempel Frankrike og Italia.
Moschofilero er en lokal drue med rosa skall som i varme områder ofte er syresvak og ganske aromatisk. Men takket være beliggenheten i et kjølig klima som i Mantinia, får den et avdempet uttrykk, og det hjelper selvsagt godt på at platået er godt ventilert og vinmarkene lite plaget av sykdommer, som ellers kunne vært problem for en tynnskallet drue som moschofilero. Mantinia knebler moschofilero, gjør det samme som Alpelandskapene med aromatiske druer i Alto-Adige. Det er mye klokt å lære av å uttrykke seg dempet, bare tenk på Miles Davies’ mutede trumpet.
Dagens moderne fortolkninger av moschofilero kommer i ulike versjoner. Jeg foretrekker en dempet aromatisk hvitvinstil uten rødt pigment og tannisk uttrekk. Moschofilero finnes òg med større eller mindre grad av skallkontakt og varierende avtrykk fra farge og tannin, og selvsagt laget som rosé. I det internasjonale vinmarkedet er jeg ikke i tvil om at moschofilero produsert som klassisk tørr hvitvin på den kjølige siden, vil ha størst kommersiell appell i årene fremover.
Dagens vellykkede viner basert på moschofilero – til forskjell fra tidligere – er bedre teknisk laget. Avlingene er lavere enn før, fruktkvaliteten bedre og sunnere og vinene får oftest en nødvendig periode på noen måneder på bunnfallet for å bygge i bredde og dybde. Det kler vinene godt og gjør dem robust matvennlige. Moschofilero tåler mye mer enn en gresk salat.
Semiaromatisk vin preget av gulgrønn melon og grønne oliven, salvie og raffinert innslag av villfennikel. Det er fascinerende hvordan en så vidt aromatisk drue lander uanstrengt i det avdempede og nyanserte. Men sånn er det her, 600-750 meter utgjør all verdens forskjell i et område som tross alt ligger sør i Helles. Ikke mye varme og tropiske unoter å trekke for. Alt er subtilt underspilt mot det grønne på den rause siden av grønt, ikke gress og plantedeler, som ville forringet opplevelsen av kvalitet. Litt tang og tare får du på kjøpet og salt bris av sjøvann forteller om høy andel kalk i jordsmonnet. Det er mye lekker underspilt aromatikk å glede seg over. En ørliten fedme fra noen måneder på bunnfallet gir vinen selvsikkerhet som anvendelig måltidsvin. Den svelger unna det meste på bordet før kjøtt ber om tyngre bistand fra rødt. Jeg applauderer det som foregår vinmarkene i Helles, merker jeg. Det er vidunderlig det som skjer.