Savoie
800
Noen som har inngående kjennskap til mondeuse? Nei, og det er kanskje ikke så rart heller? Savoie har ennå ikke rukket å krype inn i hjernekistene til norske vindrikkere med ekspansiv interesse. Mondeuse er ikke desto mindre den mest kjente av regionens blå druer, og den er absolutt ingen nykommer. Den er en gammel druesort i området og har vært dyrket der i flere hundre år, med varierende resultet, som følge av et historisk kjølig klima. Mondeuse finner seg pent til rette i godt drenerte åssider med bra soleksponering. All den stund druen modner sent, har den vært avhengig av spesialt gunstige beplantningsområder for å modne frukten og ikke minst tanninene, som kan være markante og tøffe når modningen ikke er der. Jeg har smakt en god del mondeuse i kjølige årganger, og da har frukten vært spinkel og tanninmodningen langt fra tilfredsstillende. Men det er nye tider nå, og det jeg nå ser dukker opp er viner med en helt annen fruktkonsentrasjon og fenolisk modning. Slik jeg ser det er mondeuse i ferd med å ta seg opp på et kvalitetsnivå der den tidligere bare unntaksvis har beveget seg tidligere i varmere år.
Den historisk opprinnelsen for druen ligger i områdene sørøst for Chambéry, og i dag regnes Arbin, Saint-Jean-de-la-Porte og Chignin som særlig gunstige. Genetisk undersøkelser har vist at mondeuse er beslektet med syrah, men utgjør et eldre genetisk materiale enn syrah. Likheten er der også, særlig i utgaver av mondeuse der fruktmodningen er god. Jeg ser samme mørke og kjøttfulle frukten, det samme krydrede pepperpreget og tanninstrukturen minner mye om syrah. Det typisk kjøttfulle og mørke, røykte preget som er så typisk for syrah, er likevel mindre til stede i mondeuse, her går aromatikken mer i retning mørke skogssbær og ofte med innslag av lakris. På grunn av sin alpine opprinnelse, er som regel mondeuse adskillig mindre sødmefull enn syrah. Ukens vin er i annen stil enn det muskuløse; den er så forfinet som det går an å få en mondeuse. Jeg hadde egentlig ikke sett for meg at det fantes slike fortolkninger der ute, men det gjør det jo.
Jeg er mer enn alminnelig opptatt av Alpeviner. Med global oppvarming som en stadig sterkere faktor som påvirker stiler og kvalitet i vinproduksjonen, er de lavere delene av Alpeområdet en sone som i økende grad tiltrekker seg interesse og oppmerksomhet. Savoie er et slikt område, et undervurdert, underkjent og geografisk avgrenset territorium øst i Frankrike helt inn mot foten av alpene og med kort avstand til Italia og Sveits. Vinmarkene ligger ofte i bratte skråninger mellom 200-550 meter over havet og nyter godt av et kjølig alpint klima med store temperaturforskjeller mellom natt og dag, og der kalde vinder fra de høyere Alpeområdene kjøler ned vinmarkene om kvelden og natten. Det er samtidig også et område med mye sol, og vinene fra Savoie preges av høy friskhet, aromatisk finesse og beleilig lav alkohol, 10,5-12% er utbredt, og ukens vin er 11%.
Savoie er et område som vinfolk tripper stresset rundt, de vet liksom ikke helt hva de skal mene om det. På den ene side har de ikke lyst på å fremstå som uinformerte; det er ikke spesielt gøy, men de klarer aldri å mobilisere den store interessen heller. Så det blir lunken begeistring, eller oftere ikke begeistring i det hele tatt, mer en slags nølende undring, forvirret ubesluttsomhet. I grunnen er det ikke så underlig at det er blitt slik. Vinene kan være vanskelig å skjønne, ganske enkelt fordi de må forstås annerledes. De har egne kriterier for kvalitet, og skal forstås fra en posisjon som avviker fra målestokkene de langt fleste styrer etter når det gjelder å bedømme kvalitet, enten de har et bevisst forhold til normene eller ikke, og det siste er ofte det vanligste. Det kan forlede mange til å mene at hvorfor i all verden skal de bruke tid og penger i en region som ytterst få vinfolk har et forhold til, og der vinene ofte er slanke til skrinne oftere enn det motsatte, og som ikke har noen store, berømte og anerkjente appellasjoner eller enkeltviner? Hvorfor ikke bare droppe Savoie, det er tross alt mye annet og mer gøy å bruke tid og penger på? I så fall gjør du som de fleste andre og følger strømmen, men så var det å komme seg videre da? Erfare noe nytt, utfordre seg selv, snu de store regionene og merkevarene ryggen en stund.
Det går an å snu argumentasjon, snu tankesettet. Istedenfor å tenke at hvorfor bruke tiden på Savoie når området mest av alt mangler det de store regionene har, kan du tenke: Hva er det Savoie har som ingen av de store og kjente regionene har? Aksepterer du først den vendingen i argumentasjonen, er du på riktig vei. Så, hva er det Savoie mobiliserer som de store og kjente regionene savner nå og i økende grad misunner dem? De har høyt beliggende vinmarker, kjølig klima, lav alkohol, god friskhet og energi, og ikke minst, og det aller viktigste, de har det som kalles en lys fremtid. Mens store og berømte regioner i Frankrike, Burgund, Bordeaux, Rhône, Alsace og Champagne i økende grad sliter med et galopperende varmere klima, som påvirker stiler og kvalitet, og som på sikt vil være ødeleggende for kvalitet og omdømme, får Savoie et gradvis varmere klima, og det som tidligere ble vurdert som minusfaktorer, kommer raskt til å bli plussfaktorer. Tenker du på den måten, snur minus til pluss, og ser verdien av dette, tilhører du fremtiden, og hvem vil ikke bevege seg lettbent inn i fremtiden heller enn å bevege seg baklengs inn i fortiden? Hvor lang tid tar det før produsenter får seg vinmark i Savoie for å dra nytte av et kjøligere klima? Det er gammelt nytt, dette er i gang, om ikke ennå i stor målestokk, men det er vinmakere i området i dag med bakgrunn fra Jura, Burgund og Rhône og det vil bare eskalere.
Savoie er ikke som de fleste andre franske vinregioner. Regionen har endel åpenbare praktiske begrensninger. Selv om området er relativt stort i geografisk omfang, er regionen lite beplantet. Hva er årsaken til det? Det er det flere grunner til, det handler om en kombinasjon av geografi, historie, økonomi og kultur. Den viktigste årsaken er topografien og det håndfaste faktum at Alpene er den dominerende topografiske faktoren i landskapet, som gir flere begrensninger enn muligheter. Store deler av Savoie består av høye fjell og klipper, bratte skråninger og åsrygger og mye skog. Store deler av regionen er høytliggende og derved kjølige, det er mye ras og erosjon i området, og mekanisering av produksjonen er vanskelig for ikke å si umulig mange steder. I et slikt krevende landskap er det få vokseplasser som egner seg for vinproduksjon, som oftest er begrenset til små områder med sør- og sørøstvendt soleksponering, moderat høyde og god beskyttelse mot frost. I praksis finnes derfor vinmarkene og eiendommene i varme dalfører og i nærheten av innsjøer. For noen tiår siden, før den globale oppvarmingen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, var Savoie for kjølig til å produsere kvalitetsfrukt for økonomisk bærekraftig vinproduksjon. Vekstsesongene var for korte, frukten ble ofte undermoden, og vårfrost var et regelmessig problem, og resultatet av alle disse utfordringene var at ytterst få turte satse på vinproduksjon, og det lille som ble produsert ble drukket i området som del av lokal økonomi i landsbyene. Så godt som ingenting ble eksportert. Næringsgrunnlaget i områder var da heller ikke vin, men meieriprodukter som ost, melk og kjøtt i tillegg til skogsdrift og mye turisme, ikke minst skiturisme. På grunn av de begrensede vokseplassene for druer, lå eiendommene spredt, beplantningsområdene var få, de var lite mekaniserte, tunge og kostbare å drive og ekspansjon var begrenset av geografi og topografi. Det var kort sagt vanskelig å leve som vinprodusent i Savoie. Det handlet om hardt arbeid, høy kostnad pr flaske og lav produktivitet. Også i dag er situasjonen krevende, som det heter om det meste for tiden, men et gradvis varme klima gir langt bedre og mer modne druer å jobbe videre med i langt flere årganger enn tidligere, men ekspansjon er stadig begrenset av de samme faktorene som før. Likevel er det håp der fremme et sted i form av noe høyere beplantet vinmark, gamle og forlatte parseller revitaliseres, det er mye større interesse for den alpine stilen enn tidligere og eksportmarkedene har åpnet seg opp.
Anne-Sophie og Jean-Francois Quénard holder til i den lille landsbyen Chignin, og familien har gamle aner i området. Det har vært drevet vinproduksjon på eiendommen siden 1644. De dyrker i dag 16 vinmark, som dyrkes økologisk. Vinmarkene ligger i bratte skråninger under foten av Bauges-fellmassivet på hovedsakelig kalkholdige jordsmonn. Selv om familien har drevet her lenge, har dagens eiere løftet produksjonen takket være kvalitetsarbeid med viktig hjelp av de positive sidene var et gradvis varmere klima. Uttrykket i huset, det gjelder for produksjonen i sin helhet, er friske og elegante viner med høy grad av finesse. Stilen er umanipulert, uanstrengt og transparent med kjølig og presis frukt. Slik sett er Mondeuse 2024 et godt eksempel på stilen.
Det første jeg tenker på når jeg gir meg i kast med Quenards mondeuse, er alpint preg, og hvor mye vinen skiller seg fra de langt mer kjøttefulle og kraftigere utgavene av druen. Frøkenen her tripper rundt i lyserøde balettsko og svinger seg florlett rundt sin egen akse, som den aldri har gjort annet i sitt korte liv, en delikat ballerina, oppe på tåspissene, uanstrengt og uanfektet. Selv om høyden på vinmarkene ikke er mer enn 450 meter over havet, kjennes det alpine preget. Jeg merket effekten av det skrinne, kalkholdige jordsmonnet, helningsgraden ute i vinmarken og de kjølige nettene oppe i Massif des Bauges, i de franske alpene, og jeg vet med meg selv at det er en uinskrenket forfinelse, en skinnende blank rødhet som ikke etterlater seg det minste spor av stofflighet og struktur. Her får du destillatet av det krevende alpinske landskapet, og de av dere som falt for pinot noir fra samme produsenten, vil elske den kjølige, besnærende vektløsheten. Det er selve ideen om en alpevin som kommer til uttrykk her, forfinet til punktet der den stofflige dimensjonen forsvinner, der det taktile, fastheten, grovheten og alt annet som beskriver en vins fysiologi, er uten verdi, blir uvedkommende, for en vin som har sin kliniske identitet i tåspissene. Den har alt det jeg ser etter i en alpevin, friskheten, strikt klarhet, den glassaktige fruktrødheten. Hun står, rank og barhodet, på tåspissene, i en kjole av kjølig lyserød silke og rødskjæret i håret. Server deg selv i et glass med bred tulipan, 14-15 grader. Se om dere vil bli kjent med hverandre.