Jeg er som de fleste av dere nå vet opptatt av italiensk hvitvin. Ikke i egenskap av fan, det har lett for å overskygge faglige vurderinger. Jeg er det fordi utviklingen i italiensk hvitvin har vært og er formidabel. Det dukker stadig opp produsenter og viner som bekrefter det. I de ukentlige nyhetsbrevene har jeg skrevet om hvorfor italiensk hvitvin i de senere årene hevder seg bedre internasjonalt, og jeg har ikke tenkt å repetere det enda en gang. Det kan dere lese ved å gå i arkivet på Vinguru.no og bla i flere nyhetsbrev som tidligere har omhandlet italienske hvitviner.
Enkelte regioner i Italia er spesielt toneangivende når det gjelder hvitvin av høyere kvalitet, og særlig handler det om Trentino Alto-Adige, Campania, Friuli, Marche, Sicilia og Liguria, mens rødvinsregioner som Toscana og Piemonte mest utmerker seg ved fraværet av betydningsfulle hvitviner. Jeg sier ikke at det i disse regionene ikke produseres gode hvitviner her og der, for det finnes, absolutt, men i relativt liten målestokk. Så har vi Lazio da, som inntil nylig har utmerket seg, eller helst det motsatte, ved verken å lage spesielt interessante hvite eller røde viner, og det kan oppleves pussig. Er det fordi Lazio, områdene i alle retninger rundt Roma, mangler naturgitte betingelser for å produsere hvite og røde viner av kvalitet? Nei, det er ikke der problemet ligger.
I volum er Lazio er lite vinproduserende område og kommer godt ned på listen når det gjelder volum. Kun 2-3% av det samlede produksjonsvolumet i Italia har geografisk opprinnelse i Lazio. Historisk har Lazio og Roma vært mest kjent for anstendig til intetsigende vinkvalitet og det som verre var. Min mening er vinene fra Lazio ville vært adskillig bedre hadde det ikke vært for Roma. Det er jeg ikke alene om å mene, det en utbredt oppfatning. Hva er det med Roma som har gjort at vinkvaliteten i Lazio har vært lite å glede seg over? I likhet med mange andre tilreisende har jeg prøvd å lokalisere lokale hvitviner av høy kvalitet i byen. Oftest har jeg frustrert måttet søke tilflukt i andre regioner, gjerne fra nærliggende Campania, eller Trentino Alto-Adige eller Friuli. Det liker jeg dårlig, jeg drikker bare ugjerne annet enn lokalt når jeg befinner meg på et bestemt sted. De få gangene jeg har vært innom Lazio i embetets medfør, altså for Vinmonopolet, har jeg gravd mye for å finne gull blant gråsteinen, men har returnert med uforrettet sak. Og selv om jeg i blant klarte å finne frem til en anstendig Frascati eller to, ble resultatet aldri godt. Vinene viste seg vanskelige å selge. Kundene hadde ikke tro til at det kunne komme noe bemerkelsesverdig fra Lazio. Roma har åpenbare kvaliteter, men å slukke tørsten med en god flaske hvitvin fra Lazio hører ikke til blant byens fremste attraksjoner. Hvorfor? Her verserer det ulike forklaringer. Én av dem er at Lazio, fra naturens side, mangler de nødvendige naturgitte forutsetningene, klima og geologi, for å produsere gode hvite og røde viner. Den forklaringen holder definitivt ikke vann. Verken beliggenheten i Lazio, eller klimatiske eller geologiske forutsetninger, er utfordringen, Produsentene er problemet. Ikke fordi de er inkompetente, de har bare hatt det for lett. De har aldri måttet anstrenge seg for å produsere høy kvalitet og det blir du selvsagt sløv av. Det er et grunnleggende menneskelig karaktertrekk for et flertall av oss at dersom vi ikke blir presset eller tvunget til å anstrenge oss så gjør vi ikke det. Kanskje var det slik hjernen var programmert fra tidenes morgen? Vi bruker ikke mer energi enn vi trenger, det gjelder å økonomisere bruken av ressursene til det virkelig er bruk for dem. Det er en måte å overleve på. Kanskje er det slik at vi fysisk og intellektuelt er programmert til å være late for å spare på energien til tøffere tider og oppgaver? Til når en løve løper etter oss? En besnærende tanke, men jeg tror jeg dropper den.
Det handler om dette: Årlig besøker 35-40 millioner mennesker Roma i egenskap av turister. I høysesongen øker byens befolkning med 100 000 mennesker, hver dag. Romersk kjøkken er forholdsvis enkelt, mange av de meste kjente romerske pastaene kommer fra det som blir kalt cucina povera, fattigmannskjøkkenet; tenk pastaer som cacio a pepe, carbonara, amatriciana eller gricia. For å fortære den slags trengs en lett, frisk hvitvin, og historisk har da også mange produsenter i Lazio uten å anstrenge seg levert den typen så vidt akseptabel vinkvalitet. Hva trengs vel på en fortausrestaurant i Trastevere midt på dagen med 30 grader i gatene? Noen gode antipasti og en av de lokale pastaene og en beskjeden, lettdrikkelig hvitvin med moderat alkohol og beskjeden aromatikk for å roe hjernen etter anstrengende timer i Romas historiske sentrum eller ute på Via Appia i katakombene. Vinen skal bare gjøre jobben, få deg til å slappe av uten å gjøre så mye ut av seg. Det er turistmarkedet produsentene rundt Roma historisk har livnært seg av. Relativt enkle viner, oftest basert på nøytrale druer av typen malvasia bianca di candida og trebbiano toscano og så høye avlinger at det har vært umulig å produsere kvalitet. Men det har aldri spilt noen stor rolle. Roma har slukt omsetningen, uansett. Når du er født og oppvekst vokst midt i matfatet, er sult og ambisjoner i beste fall en intellektuell syssel, aldri en akutt overlevelsesstrategi. Lazio-produsentene har hatt markedet sitt rett utenfor dørstokken, bokstavelig talt. Det har påvirket kvaliteten negativt. Når så jeg sist en anstendig hvitvin fra Lazio på et vinkart utenfor regionen? I farten kan jeg ikke huske å ha sett det. Jeg har blitt fortalt at til og med de stedegne romerne synes de lokale hvitvinene kunne vært bedre enn det de må nøye seg med å drikke. Når applauderte jeg en Frascati sist? Av notatene mine kan jeg knapt se at jeg har gjort det. Men det er nye tider nå, italiensk hvitvin har fått et betydelig kvalitetsløft, og Lazio har også del i denne positive utviklingen. De av dere som leser nyhetsbrevene har vel en klar idé om hvorfor utviklingen kommer nå og hvorfor det har tatt lang tid for italiensk hvitvin å etablere seg på et høyere nivå. Betyr det at det nå kryr av interessante hvite Lazio-viner på vinkartene i Trastevere? Nei, det er stadig slik at turistmagneten Roma ikke først og fremst sorterer på høy vinkvalitet. Men kvaliteten begynner gradvis å gå seg til. Det går ikke fort, men det er utvikling.
Som bringer meg til dagens vin og produsent, Marco Carpineti og Moro 2024. Jeg har som noen av dere husker skrevet om samme produsent før, den gangen om Collesanti Bellone 2024. Den solgte ut i full fart og jeg fikk noen entusiastiske tilbakemeldinger på vinen. Det er jeg sikker på at denne også vil gjøre. Moro koster noen få kroner mer og er basert på 100% greco. Da tenker sikkert alle at greco betyr greco di tufo fra Campania. Nei, nå er vi i Italia, og da er ting ikke så enkelt. Greco er en druefamilie, og for en herlig kaotisk italiensk familie det viser seg å være. Jeg skal spare dere for det meste av moroa. Men det finnes en bråte grecovarianter, druer med greco i navnet, men som genetisk er distinkt forskjellige druesorter. Den lokale greco bianco i Calabria er for eksempel identifisert som malvasia di lipari, som har egen DOC i Calabria, mens greco di tufo i Campania er navn på en DOCG i den samme regionen. Og det er bare toppen av isfjellet. Vår greco består av to biotyper, de heter henholdsvis greco moro og greco giallo, og begge har svært begrenset geografisk utbredelse, så begrenset at den kun finnes sporadisk rundt byen Cori utenfor Roma og der så godt som alt dyrkes av dagens produsent, Marco Carpineti. Frukten fra de to versjonene oppfører seg veldig forskjellig, klasene er forskjellige i form og størrelse, bladverket er forskjellig og de oppfører seg også ulikt med hensyn til plantesykdommer. Denne ukens vin har i mange år vært komponert på en miks av moro og giallo fordelt 90/10, men det opplyser produsenten nå at han har sluttet å gjøre. Nå er det kun moro. I min verden er Carpineti den mest interessante og begavede vinmakeren i Lazio for tiden, og det bygger jeg ikke på at jeg har mye kjennskap til vinene, eller har besøkt ham titt og ofte. Det har jeg ikke. Men det jeg har smakt stiller i en annen liga med med hensyn til intensitet, egenart og dybde enn hva jeg ellers har smakt i Roma og Lazio. Carpineti driver vinmarkene økologisk, og er opptatt av å gjenopplive gamle lokale druesorter. Vinmarkene er anlagt 250-400 meter i Lepini-fjellene, og de nyter godt av middelhavsklima med nedkjølende vind fra fjellene. Jordsmonnet er hovedsakelig kalkholdig i kombinasjon med lokal basalt. Moro gjæres og lagres videre i stål. Deretter følger en periode på bunnfallet for å bygge vinen i bredden med struktur og fedme.
Jeg kjenner alltid oppstemthet når jeg gir meg i kast med et antikt druemateriale som her. De to greco-variantene moro og giallo knyttes til Magna Graecia, betegnelsen som romerne brukte på de greske koloniene i Sør-Italia, Calabria, Puglia, Campania, Basilicata og deler av Sicilia, og jeg liker å tenke på at vinstokkene har nådd Roma langs handelsveiene til lands eller til sjøs. Der har de slått røtter i det romerske kulturlandskapet og har fulgt byen i tykt og tynt i nesten 3000 år. Et veldig historisk seil slås opp for meg, blafrer i vinden, og dette verdt å reflektere over. Avdempet aromatisk mot nærmest sjenert i inngangen, og det slår meg at det er den høye forekomsten av basalt som gjør det bergarten stort sett gjør, skaper en raffinert aromatisk tilbaketrukkethet som sender meg langs en bestemt og usminket linje der røyk, våt stein, aske, salt, anis og fennikel og rå sitrusfrukt. Det gir et avdempet uttrykk snarere enn å sminke seg opp med primærfruktighet. Basalt har en særskilt appell i min vinverden, og selv om bergarten ikke er spesielt næringsfattig, krever slike jordsmonn at vinstokkene må arbeide beinhardt. De opplever ofte varmestress, gir liten avkastning og konsentrert frukt. Kvalitetsfaktorene ligger her. Det er vin til ettertanke, og får meg til å tenke på de gamle handelsrutene og den lange tidslinjen. Det er noe trassig, kjempende og gedigent seirende over druer som har motstått alt, og har blitt et glass med historie. I Roma er det kulturarv uansett hvor du plasserer deg selv eller blikket, arven er kompakt til stede. Et huslig råd og oppfordring også denne uken. Moro er mer villig til å fortelle sin historie etter et par timer i karaffel. Det er en kamp mellom tilbaketrukkethet og krefter som trenger assistanse. Still opp for en antikvitet. Det er omtrent det jeg tenker når jeg gir plassen til en eldre herre på trikken. Jeg er tross alt bare en godt trent mann på 71 år. Gi vinen og druene respekt. De overlever meg og deg.