Ukens vin fra Vinguru har vært publisert i litt over ett år, og det blir stadig flere av dere som abonnerer på brevet. Et år er nok til at det begynner å avtegne seg et bilde av hva som utløser interesse. Det handler mye om pris, og særlig er høy kvalitet i prisspennet 200-300 kr attraktivt, dernest er det de fleste av dere anser som ukjente produsenter, viner og områder fengende. Så er det selvsagt stas med en rimelig rød bordeaux. Brevene genererer mye interesse og salg, og for mange viner vedvarer salget og interessen utover uken da nyhetsbrevet publiseres. Lesere finner en vin de virkelig liker, og som de tydeligvis ikke kan få nok av. Ukens vin Pigato Riviera Ligure di Ponente fra La Ginestraia er en sånn vin. Fra å ha salg i enkelte Oslo-butikker og noe salg også i Horeca, har vinen fått eksplosivt salg og har blitt en personlig favoritt blant mange abonnenter. Hva er det som treffer midt i blinken? Riktig pris, det som for mange er et ukjent område, i det minste når det gjelder vin, en raskt voksende interesse for italiensk hvitvin og særlig kvalitet som treffer blinken: kjølig stil, medium aromatisk og høy grad av anvendelighet. Nå er ny årgang ute og går, 2025 kom inn i forrige uke. Den fortjener virkelig oppmerksomhet.
Jeg har fulgt La Ginestraia i noen år, og var kjempebegeistret for 2022 da jeg først smakte den. Så kom 2023, som var et godt stykke opp i kvalitet, og som var den første årgangen jeg skrev om. Så kom 2024 seilende, en gjennomgående kjølig og syrlig årgang for hvitvin over stort sett hele Europa, og som for den vinen ga en avdempet friskhet og vitalitet som jeg ikke hadde sett før, og som jeg så langt vurderte som en beste pigatoen fra produsenten jeg hadde sett. 2024 satte for meg en ny standard for vinen hva gjaldt presisjon og klarhet. Den aromatisk fruktige dimensjonen ved pigato ble skjøvet kledelig i bakgrunnen, og det gav vinen en ekstra skarp kvalitet. Jeg så ikke for meg at La Ginestraia kunne klare å levere på høyere kvalitetsnivå enn 2024. Men det gjør 2025, den kombinerer friskheten til 2024 med en tiltalende fedme. Det gjør den uimotståelig. Hvor kommer kvaliteten i 2025 fra? Overordnet har frukten i 2025 en høyere modning enn i 2024, det gjelder i alminnelighet for hvitvin i den delen av Europa, og det kunne tatt vekk vitalitet og presisjon, men så er det de små regionale forskjellene da, som slår inn og endrer bildet. Importøren forteller meg at da han var i området i de første par ukene av juli var det kjølig i området, under 20 grader på kvelden og natten, og her ligger trolig en viktig del av forklaringen. Det gir energinivå og aromatisk presisjon i kombinasjon med årgangens noe høyere fedme. Det er kombinasjonen, det beste av to verdener og stiler, som slår inn med full kraft her.
Så hjelper det at det foregår en kvalitetsrevolusjon for hvitvin i Italia, som jeg har skrevet om ved flere anledninger det siste året. Det er en herlig utvikling, men forhindrer ikke at italiensk hvitvin på høyt nivå stadig er undervurdert og underkjent blant norske forbrukere. Men det går seg til. Jeg hører ofte fra abonnenter at de konverterer forbruket til høyere andel italiensk hvitt. Det går faktisk an å drikke hvitvin fra andre land enn Tyskland og Frankrike. Hva har skjedd i Italia de siste årene som har endret hvitvinskvaliteten i positiv retning? Litt repetisjon for nye lesere er på sin plass. Selv om Italia historisk er et rødvinsland, betyr ikke det at det ikke ble produsert hvitvin fra nord til sør. Den ble drukket lokalt, eksporten var begrenset. Matkulturen trengte jo hvitvin. Men kvaliteten var så som så. Ambisjonene var begrenset, avlingene for store til å produsere kvalitetsfrukt, vitikulturen mangelfull og vineriene manglet teknologi for å produsere gode hvitviner. Det skjedde først da de temperaturregulerbare ståltankene kom i bruk i industriell målestokk på slutten av 1980-tallet, uten at resultatet over natten ble all verden av den grunn. Det skyldes i høy grad størrelsen på avlingene og begrenset kompetanse i å bruke teknologien riktig. Den første perioden med ståltanker gikk heller dårlig. Vinmarksarbeidet holdt ikke mål og gjæringstemperaturene var så lave at selv om vinen var sunn, var den intetsigende og nøytral. Med moderne vitikultur, markante avlingsbegrensninger, bedre druemodning og gjæring ved høyere temperaturer, ofte i kombinasjon med opphold på bunnfallet før tapping, begynte ferden frem til der de beste produsentene befinner seg nå. Et siste, avgjørende punkt: Vinutdanningen var avgjørende. Endelig stod produsentene godt rustet til å produsere hvitvin med samme kunnskapsbase og teknologi som ellers i Europa. Med det på plass kom resultatene, og med dem ambisjonene og den internasjonale anerkjennelsen. Det er historien, så langt, og utviklingen peker bare en vei. Det er ingen grunn til ikke å snu seg i retning Italia når det gjelder hvitvin av høy kvalitet. Ta et avbrekk fra riesling og chardonnay, det vil dere ikke angre på. Så handler det også mye om omstilling, om å møte den nye kvaliteten med åpenhet og interesse istedenfor å klage over at italiensk hvitvin ikke ligner chardonnay og riesling. Mange av de mest oppegående og fordomsfrie hodene jeg kjenner i Norge, har adoptert italiensk hvitvin for lengst. Glem for all del ikke at italiensk hvitvin også har uvanlig godt inkluderende matanvendelighet. De er friske, aromatisk inviterende og sjelden tunge eller fete. Det er det store bildet så bare å komme i gang.
Pigato er en lokal ligurisk drue som dyrkes i den vestlige delen av regionen, nærmere bestemt DOC Riviera Ligure de Ponente, som strekker seg fra Savona til grensen av Frankrike. Inntil ganske nylig har pigato levd en nokså ukjent lokal tilværelse og har fartet begrenset på seg utenfor Italia. Først i de senere årene har den vært å se i eksportområdet, som delvis også har sammenheng med at produksjonen er begrenset, slik at den massive turistindustrien i Liguria har drukket det meste gjennom de varme sommermånedene. Azienda Agricola Ginestraia startet opp i 2007 av de to kameratene Marco Brangero og Marco Lupi. Målet da var å lage en hvitvin basert på pigato og vermentino etter forbilde fra Tomasso Lupi og den måten han produserte pigato i Pieve di Teco i Liguria på 1960- og 1970-tallet. Vinmarkene er de samme. De ligger i Ortavero, et lite tettsted mellom Albenga og Pieve di Teco, er vest til sydvestlig eksponert og er anlagt i terrasser fra bunn til topp, som er det vanlige i området. De ligger i kjerneområdene der pigato historisk har vært dyrket. Ukens vin har en ukomplisert produksjon, druene presses og fermenteres i ståltank. Deretter får den 6-8 måneder på bunnfallet før tappingen på flaske. Den tappes i runder, den første etter 6 måneder, den siste to måneder senere. Det var vært en kraftig kvalitetsheving her de senere årene, der mye også skal tilskrives et nytt vineri, mer nøyaktig vitikultur og bedre pressing. Så har selvsagt også disse gutta blitt adskillig flinkere til å lage vin.
Nok en strålende pigato fra La Ginestraia og i og med at jeg var overbegeistret for 2024, føles det nesten som en umulig oppgave å skulle gi meg i kast med årgang 2025, som ble lansert i forrige uke. Men, helt unyansert uttrykt, og ikke helt i tråd med de notatene jeg pleier å skrive: 2025 er rett og slett en knallvin, og det er en glede å skulle gi meg i kast med den. Den starter opp med avdempet hvit fersken, fenikkelblomst, søtlig anis og kjølig streif av sjøvannsmineralitet. 2025 er syrlig skarp og treffer på millimeter i presisjon på aromatikken, alt er vektet i forhold til hverandre, ingenting stikker seg ut, en blafrende kreasjon av transparente stofflige kvaliteter, og som, når jeg tror jeg har fanget den, gjenkjent den, gir den meg en rundhåndet fedme i utgang og en lang saltaktig tone når den takker for seg, omtrent som en lang hestehale nedover ryggen. Hvis det er noen av dere som stadig lurer på hvorfor jeg stadig vender tilbake til italiensk hvitvin, skal dere kjøpe den. De som ikke finner stormende glede i vinen, finner aldri ut av magien. Det er en vin som har alle kvalitetene jeg leter etter i en hvitvin, hypnotisk klar fruktighet i et samlet aromabilde, tilstrekkelig aromatisk kompleks til at jeg ikke blir ferdig med den og så avdempet. Sett deg ned med den, i et glass uten for vid og stor tulipan, det vil forrykke balansen i den. Ta deg en times tid med den og bruk tiden på å reflektere over hva du savner av kvalitet i vinen. I likhet med 2024 stiller den i vektklassen mellomvekt, med noen ekstra kilo siden vi har å gjøre med 2025, og som gir vinen enda større matanvendelighet. Dere får ikke mer hvitvin for 310 kr. Vet dere hva, egentlig er prisen å betrakte som en idiotisk distraksjon, det kan forlede noen til å tro at det er prisen som gjør vinen til et godt kjøp. Det er en makeløs vin til en pris du bare ler av.