Pinot noir La Baraterie 2024 Anne-Sophie & Jean-Francoise Quenard

Noen der ute som husker hvordan røde burgundere så ut på 1980-tallet og de første årene av 1990-tallet? Kanskje ikke så mange? Det var andre tider i et annet klima og stilen var kjøligere, rødere, friskere og i et uttrykk som var årsak til at jeg lot meg henføre av de røde burgunderne. Vel, dette er en retur til de tidene. Omsider er området Savoie nå i stand til å modne pinot noir. Det er en parallell her til hvordan pinot noir har utviklet seg i Loire og Sancerre i senere årene.

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av Alpevin. Med global oppvarming som en stadig sterkere faktor som påvirker stiler og kvalitet i vinproduksjonen, er de lavere delene av Alpeområdet en sone som i økende grad tiltrekker seg interesse og oppmerksomhet. Savoie er et slikt område, et undervurdert, underkjent og geografisk avgrenset territorium øst i Frankrike helt inn mot foten av Alpene og med kort avstand til Italia og Sveits. Vinmarkene ligger ofte i bratte skråninger mellom 200-550 meter over havet og nyter godt av et kjølig alpint klima med store temperaturforskjeller mellom natt og dag, og der kalde vinder fra de høyere Alpeområdene kjøler ned vinmarkene om kvelden og natten. Det er samtidig også et område med mye sol, og vinene fra Savoie preges av høy friskhet, aromatisk finesse og beleilig lav alkohol, 10,5-12% er utbredt, og ukens vin er 12%.

Savoie er et område som vinfolk tripper litt nervøst rundt, de vet liksom ikke hva de skal mene om det. På den ene side har de ikke lyst på å fremstå som uinformerte; det er aldri spesielt gøy, men de klarer ikke å mobilisere den store interessen heller. Så det blir lunken begeistring, eller oftere ingen begeistring i det hele tatt, mer en slags nølende undring, forvirret ubesluttsomhet. I grunnen er det ikke så underlig at det er blitt slik, vinene kan være vanskelig å skjønne, ganske enkelt fordi de skal forstås annerledes. De har sine egne kriterier for kvalitet, og må forstås fra en posisjon som avviker fra målestokkene de langt fleste styrer etter når det gjelder å bedømme kvalitet, enten de har et bevisst forhold til normene eller ikke, og det siste er ofte det vanligste. Det kan forlede mange til å mene at hvorfor i all verden skal de bruke tid og penger i en region som ytterst få vinfolk har et forhold til, og der vinene ofte er slanke til skrinne oftere enn det motsatte, og som ikke har noen store, berømte og anerkjente appellasjoner eller enkeltviner? Hvorfor ikke bare droppe Savoie, det er tross alt mye annet og mer gøy å bruke tid og penger på? I så fall gjør du som de fleste andre og følger strømmen, men så var det å komme seg videre da? Erfare noe nytt, utfordre seg selv, snu de store regionene og merkevarene ryggen en stund.

Det går an å snu argumentasjon, snu tankesettet. Istedenfor å tenke at hvorfor bruke tiden på Savoie når området mest av alt mangler det de store regionene har, kan du tenke: Hva er det Savoie har som ingen av de store og kjente regionene har? Aksepterer du først den vendingen i argumentasjonen, er du på riktig vei. Så, hva er det Savoie mobiliserer som de store og kjente regionene savner nå og i økende grad misunner dem? De har høyt beliggende vinmarker, kjølig klima, lav alkohol, god friskhet og energi, og ikke minst, og det aller viktigste, de har det som kalles en lys fremtid. Mens store og berømte regioner i Frankrike, Burgund, Bordeaux, Rhône, Alsace og Champagne i økende grad sliter med et galopperende varmere klima, som påvirker stiler og kvalitet, og som på sikt vil være ødeleggende for kvalitet og omdømme, får Savoie et gradvis varmere klima, og det som tidligere ble vurdert som minusfaktorer, kommer raskt til å bli plussfaktorer. Tenker du på den måten, snur minus til pluss, og ser verdien av dette, tilhører du fremtiden, og hvem vil ikke bevege seg lettbent inn i fremtiden heller enn å bevege seg baklengs inn i fortiden, applaudere det som kommer istedenfor å late som situasjonen i Burgund og andre regioner er som den alltid har vært og vil forbli? Hvorfor migrerer produsenter som Alex Moreau og Pierre Duroché til England og produserer chardonnay og pinot noir der? Det er trolig ikke for å lære engelsk. Hvor lang tid tar det før produsenter får seg vinmark i Savoie for å dra nytte av et kjøligere klima? Det er gammelt nytt, dette er i gang, om ikke ennå i stor målestokk, men det er vinmakere i området i dag med bakgrunn fra Jura, Burgund og Rhône og det vil bare eskalere.

Savoie er ikke som de fleste andre franske vinregioner. Regionen har endel åpenbare praktiske begrensninger. Selv om området er relativt stort i geografisk omfang, er regionen lite beplantet. Hva er årsaken til det? Det er det flere grunner til, det handler om en kombinasjon av geografi, historie, økonomi og kultur. Den viktigste årsaken er topografien og det håndfaste faktum at Alpene er den dominerende topografiske faktoren i landskapet, som gir flere begrensninger enn muligheter. Store deler av Savoie består av høye fjell og klipper, bratte skråninger og åsrygger og mye skog. Store deler av regionen er høytliggende og derved kjølige, det er mye ras og erosjon i området, og mekanisering av produksjonen er vanskelig for ikke å si umulig mange steder. I et slikt krevende landskap er det få vokseplasser som egner seg for vinproduksjon, som oftest er begrenset til små områder med sør- og sørøstvendt soleksponering, moderat høyde og god beskyttelse mot frost. I praksis finnes derfor vinmarkene og eiendommene i varme dalfører og i nærheten av innsjøer. For noen tiår siden, før den globale oppvarmingen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, var Savoie for kjølig til å produsere kvalitetsfrukt for økonomisk bærekraftig vinproduksjon. Vekstsesongene var for korte, frukten ble ofte undermoden, og vårfrost var et regelmessig problem, og resultatet av alle disse utfordringene var at ytterst få turte satse på vinproduksjon, og det lille som ble produsert ble drukket i området som del av lokal økonomi i landsbyene. Så godt som ingenting ble eksportert. Næringsgrunnlaget i områder var da heller ikke vin, men meieriprodukter som ost, melk og kjøtt i tillegg til skogsdrift og mye turisme, ikke minst skiturisme. På grunn av de begrensede vokseplassene for druer, lå eiendommene spredt, beplantningsområdene var få, de var lite mekaniserte, tunge og kostbare å drive og ekspansjon var begrenset av geografi og topografi. Det var kort sagt vanskelig å leve som vinprodusent i Savoie. Det handlet om hardt arbeid, høy kostnad pr flaske og lav produktivitet. Også i dag er situasjonen krevende, som det heter om det meste for tiden, men et gradvis varme klima gir langt bedre og mer modne druer å jobbe videre med i langt flere årganger enn tidligere, men ekspansjon er stadig begrenset av de samme faktorene som før. Likevel er det håp der fremme et sted i form av noe høyere beplantet vinmark, gamle og forlatte parseller revitaliseres, det er mye større interesse for den alpine stilen enn tidligere og eksportmarkedene har åpnet seg opp.

Anne-Sophie og Jean Francois Quenard holder til i den lille landsbyen Chignin, og familien har gamle aner i området. Det har vært drevet vinproduksjon på eiendommen siden 1644. De dyrker i dag 16 vinmark, som dyrkes økologisk. Vinmarkene ligger i bratte skråninger under foten av Bauges-fellmassivet på hovedsakelig kalkholdige jordsmonn. Selv om familien har drevet her lenge, har dagens eiere løftet produksjonen takket være kvalitetsarbeid med viktig hjelp av de positive sidene var et gradvis varmere klima. Uttrykket i huset, det gjelder for produksjonen i sin helhet, er friske og elegante viner med høy grad av finesse. Stilen er umanipulert, uanstrengt og transparent med kjølig og presis frukt. Slik sett er Pinot Le Baraterie et godt eksempel på stilen.

Når jeg svinger glasset og etterhvert lukter på vinen, går tankene tilbake til den gangen røde burgundere var lyse i fargen, med eterisk, lett trippende subtil fruktkvalitet, lyse villbringebær, eller noe annet i den gaten, og denne besnærende vektløsheten jeg alltid nikket bekreftende gjenkjennende til. Det var slike burgundere jeg gav tilslutning, eller uttrykte min misnøye eller skepsis med dersom de ikke levde opp til kravene til uinnskrenket forfinelse, og der stofflighet, grovhet og fasthet ble betraktet som uvedkommende og en fornærmelse mot selve ideen om hva en rød burgunder skulle være. Ukens vin gjenskaper slike tanker om behersket forfinethet, og jeg vet med meg selv at denne skinnende lyse rødheten som forsvinner uten å avsette spor, ikke lenger finnes i Burgund. Côte d’Or er blitt for varm til å frembringe den stoffløse lettheten. Det er fornemmelse av kjølig vektløshet her som kringkaster i sordin selve ideen om hva røde burgundere pleide å være tidligere, en tilstedeværelse som ikke omsettes til en stofflig erfaring. Nei, Baraterie er ingen Musigny på billigsalg, den tanken skal vi slå fra oss først som sist, men den bærer med seg den sjeldne kvaliteten om hva burgundere pleide å være langt tilbake i tid. Den er destillatet av ideen om en rød burgunder, forfinet til punktet der det stofflige forsvinner, der det taktile, fastheten, grovhet og alt annet som beskriver en vins fysikk, er uten reell verdi. Pinot noir har migrert til et annet sted, Savoie, og jeg er glad for at den har funnet et nytt hjem. Server deg selv i et glass med bred tulipan, 14-15 grader. Se om dere blir kjent med hverandre.