Savoie
1200
Beklager til alle som ventet på nyhetsbrevet tirsdag, men Vinguru fikk et ufrivillig opphold på Diakonhjemmet og var lite skrivefør noen dager. Derfor kommer ukens brev to dager forsinket.
Sommeren 2026 har for mange druknet i VM, naturlig nok, men etter overstått skal det godt gjøres å ikke ha fått med seg at det har brent og stadig brenner i Europa fra nord til sør, fra Tyrkia i sør til Skottland i nord, og at en ny varmebølge følger på etter den siste. Denne uken står vi ved inngangen til årets femte store varmebølge, forhåpentligvis den siste i sommer. Vi har fått med oss at kombinasjonen av høye temperaturer i lange perioder med begrenset til ingen nedbør og delvis kraftig vind er en effektiv oppskrift for farlige branner. Noen naturlig utløst, noen påtent uaktsomt og en andel påtent av folk med ulike motiver, økonomiske eller personlige. For mange vil sommeren 2026 huskes for VM, Norge og Haaland. Jeg tilstår gjerne at eksistensielt alvor gjør større inntrykk på meg enn underholdning, men har ikke tenkt å sette brann og fotball opp mot hverandre. Jeg vil huske begge deler fra 2026, men jeg vet hva som gjorde sterkest inntrykk. Jeg har nøye fulgt utviklingen av brannene rundt Bordeaux, med et betydelig ubehag, og som berømt region får den mye oppmerksomhet, men selvsagt er det ikke bare Bordeaux som rammes hardt. Vinmarkene slapp stort sett unna, men enorme landbruksområder og skogsområder er gått tapt, med de konsekvensene det vil få. Mange sentraleuropere husker sommeren 2026 som da det brant i store deler av Europa, og da mange av de store vannveiene i Europa så godt som tørket ut; midt i august er det knapt vann i Donau og Themsen og en rekke andre viktige vannveier.
Jeg kommer med en ny bok på Kagge forlag tredje uken av september, en bok om vin og klima. Det er ingen klagemurbok fra endetidene, en bok om alt som går til helvete. Det er snarere en bok som forteller hvor Europas vinproduksjon står nå i forhold til klimautfordringene, hvordan et utvalg regioner påvirkes, på godt og vondt, hva som kan gjøres lokalt; det er handlingsrom, absolutt, men mest av alt handler boken og hvor jeg mener vi skal lete etter kvalitet i et varmere klima. For kystnære regioner, som langs Atlanterhavskysten og gjerne også høyereliggende områder innlands for Atlanterhavskysten, er det nye og gode tider, men er vi først i innlandet i Europa, langt fra det nedkjølende havet, er det høydemetre som teller mest, og da handler det særlig om nærheten til det store Alpemassivet, og særlig de nedre delene av det. Savoie er en slik region, der de i dag ser seg i stand til å modne druematerialet bedre enn før og gitt godt arbeid i vinmarkene og en omlegging av arbeidet for å ta høyde for annerledes solmoden frukt enn før på mer regelmessig basis, ikke bare i unntaksårene. Det gjør de i stand til å produsere en vinstil og en kvalitet som var utenkelig for kort tid tilbake. Savoie er på flere måter en klimavinner.
Det er ikke lenge siden jeg skrev om samme vin i årgang 2024. Jeg ba da om en prøve fra importøren fra den ellers ganske kjølige 2024-årgangen over store deler i Europa, ikke minst i de kjøligste klimasonene, og innrømmer ærlig at jeg hadde betenkeligheter med den krevende kombinasjonen Savoie, pinot noir og 2024, men der ble jeg overrasket: en lys, delikat, spirituell, transparent vin med lav alkohol og ingen grønne aromatiske trekk. En ubetalelig kombinasjon i vår tid, for det var slik røde burgundere oppførte seg på 1980-tallet og de første årene av 1990-tallet, den gangen Côte d’Or stadig lå i en marginal klimasone. Det var slike viner som satte meg i gang med røde burgundere. Nå finner jeg slike viner fra Savoie (og for den saks skyld Sancerre). I dagens Europa må vi se andre steder enn der vi lette før hvis vi ser etter pinot noir slik røde burgundere pleide å være: rød og frisk frukt, delikat struktur, god syrlighet og lav alkohol. Det er veien fremtidsrettede vinfolk ser i retning av for tiden, de som ikke har lyst til å følge de røde burgunderne fra den globale oppvarmingens tid på veien mot undergangen, til skyhøye priser. Sjekk denne, røde burgunderkvaliteter slik vi pleide å like dem, stadig liker dem, til 399 kr. Det er nokså uslåelig. Hvorfor så rimelig? Vinmarkedet henger etter, som det alltid gjør, ingen kjenner vinen, Savoie eller Anne-Sophie & Jean-Francois Quénard. Ingen skriver om dem. De befinner seg milevis under radaren for de merkevareinteresserte. Og smaker de den, rynker de på nesen, jakter instinktivt etter noe å trekke for, som de finner, oftest tyr de til ordet «enkel». Hvorfor gjør de det? De beskytter seg og territoriet; hegner om gammel storhet slik museumsvoktere gjerne gjør, de kommer aldri ut av det hamsterhjulet med mindre ingen stopper hjulet. Det gjør jeg nå.
Jeg er mer enn alminnelig opptatt av Alpevin. Med global oppvarming som en stadig sterkere faktor som påvirker stiler og kvalitet i vinproduksjonen, er de lavere delene av Alpeområdet en sone som i økende grad tiltrekker seg interesse og oppmerksomhet. Savoie er et slikt område, et undervurdert, underkjent og geografisk avgrenset territorium øst i Frankrike helt inn mot foten av Alpene og med kort avstand til Italia og Sveits. Vinmarkene ligger ofte i bratte skråninger mellom 200-550 meter over havet og nyter godt av et kjølig alpint klima med store temperaturforskjeller mellom natt og dag, og der kalde vinder fra de høyere Alpeområdene kjøler ned vinmarkene om kvelden og natten. Det er samtidig også et område med mye sol, og vinene fra Savoie preges av høy friskhet, aromatisk finesse og beleilig lav alkohol, 10,5-12% er utbredt, og ukens vin er 12%.
Savoie er et område som vinfolk tripper litt nervøst rundt, de vet liksom ikke hva de skal mene om det. På den ene side har de ikke lyst på å fremstå som uinformerte; det er aldri spesielt gøy, men de klarer ikke å mobilisere den store interessen heller. Så det blir lunken begeistring, eller oftere ingen begeistring i det hele tatt, mer en slags nølende undring, forvirret ubesluttsomhet. I grunnen er det ikke så underlig at det er blitt slik, vinene kan være vanskelig å skjønne, ganske enkelt fordi de skal forstås annerledes. De har sine egne kriterier for kvalitet, og må forstås fra en posisjon som avviker fra målestokkene de langt fleste styrer etter når det gjelder å bedømme kvalitet, enten de har et bevisst forhold til normene eller ikke, og det siste er ofte det vanligste. Det kan forlede mange til å mene at hvorfor i all verden skal de bruke tid og penger i en region som ytterst få vinfolk har et forhold til, og der vinene ofte er slanke til skrinne oftere enn det motsatte, og som ikke har noen store, berømte og anerkjente appellasjoner eller enkeltviner? Hvorfor ikke bare droppe Savoie, det er tross alt mye annet og mer gøy å bruke tid og penger på? I så fall gjør du som de fleste andre og følger strømmen, men så var det å komme seg videre da? Erfare noe nytt, utfordre seg selv, snu de store regionene og merkevarene ryggen en stund.
Det går an å snu argumentasjon, snu tankesettet. Istedenfor å tenke at hvorfor bruke tiden på Savoie når området mest av alt mangler det de store regionene har, kan du tenke: Hva er det Savoie har som ingen av de store og kjente regionene har? Aksepterer du først den vendingen i argumentasjonen, er du på riktig vei. Så, hva er det Savoie mobiliserer som de store og kjente regionene savner nå og i økende grad misunner dem? De har høyt beliggende vinmarker, kjølig klima, lav alkohol, god friskhet og energi, og ikke minst, og det aller viktigste, de har det som kalles en lys fremtid. Mens store og berømte regioner i Frankrike, Burgund, Bordeaux, Rhône, Alsace og Champagne i økende grad sliter med et galopperende varmere klima, som påvirker stiler og kvalitet, og som på sikt vil være ødeleggende for kvalitet og omdømme, får Savoie et gradvis varmere klima, og det som tidligere ble vurdert som minusfaktorer, kommer raskt til å bli plussfaktorer. Tenker du på den måten, snur minus til pluss, og ser verdien av det, tilhører du fremtiden, og hvem vil ikke bevege seg opplyst inn i fremtiden heller enn å forbli trofast av sentimentale årsaker i fortiden, applaudere det som kommer istedenfor å late som situasjonen i Burgund og andre regioner er som den alltid har vært? Det er den ikke, det er det bare å ta det inn.
Savoie er ikke som de fleste andre franske vinregioner. Regionen har en del åpenbare praktiske begrensninger. Selv om området er relativt stort i geografisk omfang, er regionen lite beplantet. Hva er årsaken til det? Det er det flere grunner til, det handler om en kombinasjon av geografi, historie, økonomi og kultur. Den viktigste årsaken er topografien og det håndfaste faktum at Alpene er den dominerende topografiske faktoren i landskapet, som gir flere begrensninger enn muligheter. Store deler av Savoie består av høye fjell og klipper, bratte skråninger og åsrygger og mye skog. Store deler av regionen er høytliggende og derved kjølige, det er mye ras og erosjon i området, og mekanisering av produksjonen er vanskelig for ikke å si umulig mange steder. I et slikt krevende landskap er det få vokseplasser som egner seg for vinproduksjon, som oftest er begrenset til små områder med sør- og sørøstvendt soleksponering, moderat høyde og god beskyttelse mot frost. I praksis finnes derfor vinmarkene og eiendommene i varme dalfører og i nærheten av innsjøer. For noen tiår siden, før den globale oppvarmingen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende, var Savoie for kjølig til å produsere kvalitetsfrukt for økonomisk bærekraftig vinproduksjon. Vekstsesongene var for korte, frukten ble ofte undermoden, og vårfrost var et regelmessig problem, og resultatet av alle disse utfordringene var at ytterst få turte satse på vinproduksjon, og det lille som ble produsert ble drukket i området som del av lokal økonomi i landsbyene. Så godt som ingenting ble eksportert. Næringsgrunnlaget i området var da heller ikke vin, men meieriprodukter som ost, melk og kjøtt i tillegg til skogsdrift og mye turisme, ikke minst skiturisme. På grunn av de begrensede vokseplassene for druer, lå eiendommene spredt, beplantningsområdene var få, de var lite mekaniserte, tunge og kostbare å drive og ekspansjon var begrenset av geografi og topografi. Det var kort sagt vanskelig å leve som vinprodusent i Savoie. Det handlet om hardt arbeid, høy kostnad pr flaske og lav produktivitet. Også i dag er situasjonen krevende, som det heter om det meste for tiden, men et gradvis varmere klima gir langt bedre og mer modne druer å jobbe videre med i langt flere årganger enn tidligere, men ekspansjon er stadig begrenset av de samme faktorene som før. Likevel er det håp der fremme et sted i form av noe høyere beplantet vinmark, gamle og forlatte parseller revitaliseres, det er mye større interesse for den alpine stilen enn tidligere og eksportmarkedene har åpnet seg opp.
Anne-Sophie og Jean Francois Quenard holder til i den lille landsbyen Chignin, og familien har gamle aner i området. Det har vært drevet vinproduksjon på eiendommen siden 1644. De dyrker i dag 16 vinmarker, som dyrkes økologisk. Vinmarkene ligger i bratte skråninger under foten av Bauges-fjellmassivet på hovedsakelig kalkholdige jordsmonn. Selv om familien har drevet her lenge, har dagens eiere løftet produksjonen takket være kvalitetsarbeid med viktig hjelp av de positive sidene ved et gradvis varmere klima. Uttrykket i huset, det gjelder for produksjonen i sin helhet, er friske og elegante viner med høy grad av finesse. Stilen er umanipulert, uanstrengt og transparent med kjølig og presis frukt. Slik sett er Pinot Le Baraterie et godt eksempel på stilen.
Så hva skiller 2025 fra 2024? Det er opplagt veldig forskjellige årganger, 2025 er en tydelig varmere årgang enn 2024, men i denne kjølige klimasonen har ikke det flyttet alkoholen, den hviler støtt på 12 %, et deilig sted for pinot noir å utforske hva den får til av aromatikk i Savoie. Stilen er kosmetisk en ørliten tanke mer moden, men fruktens equilibrium, det alt henger på, er bringebær i en litt mer moden selvsikker versjon enn den lett trippende feminine ynden i 2024, som ikke holdt noe tilbake, gav alt den hadde uten å ha altfor finurlige tanker om fremtiden, og hvem faller ikke for en slik uforbeholden sjenerøsitet da? Jeg gjør og mange med meg har jeg forstått, etter tilbakemeldingene å dømme. La meg bore meg litt lenger inn i 2025, en vin med herlig avdempet stråleglans, som viser pinot noir litt mindre fløyelseslansepreget innbydende. 2025 er en vin med en plan frem i tid, en horisont og en arena der fremme å by seg frem på, en uforstilt ujålete og tempurauglanset overflate som gjør den til en tenksom mer enn kokett vin. Den har alle kvalitetene som jeg så etter i røde burgundere, en fornemmelse av vektløshet og stoffløs letthet, men den holder noe igjen, en ørliten tannisk besluttsomhet og en tanke om et ettermæle. Se hva jeg kan bli til? Ja, si det. Som alltid er det bare en måte å finne ut av det på? La Baraterie er stadig ikke Musigny på billigsalg, og selve sammenligningen har ingen relevans, men minner om hva slags kvaliteter mange av oss så etter da vi gav oss i kast med pinot noir for et halvt liv siden. Det er pinot noir som migrerte i god tid før det allerede var blitt for sent. Jeg applauderer utfartsviljen og nikker anerkjennende til stedene der den har funnet seg et nytt hjem. Kjør den i en vid tulipan på 14-16 grader og finn ut av om dere vil være sammen i noen år.