Opprinnelse: Gutswein, Mittelmosel
Importør: Oslo Wine Agency
Varenummer: 4828701
Pris: kr 250
Det er god tilgjengelighet i landet og vinen er å finne i enkelte butikker og kan bestilles via BU.
Det er interessant å reflektere over historien rundt tørr tysk riesling. Mange tenker sikkert at de har vært her i evigheter, men det er ikke tilfellet. De første vellykkede tørre rieslingene i stilen Grosses Gewächs dukket blygt og beskjedent opp i det norske markedet med 2001-årgangen, for så virkelig å etablere seg med 2004-årgangen. Siden den gangen for mer enn 20 år siden har vintypen i alle dens avskygninger og uttrykk ikke sett seg tilbake. Det var en nyhet som umiddelbart falt i smak hos tidens journalister, inkludert meg selv. Tørr tysk riesling fikk raskt uinnskrenket makt i det norske markedet. Nyvinningen ble heiet frem av absolutt alle. Hva med forbrukerne, likte de å bli overrumplet av den tyske nykommeren? De kunne vært skeptiske, som de ofte er når noe nytt prøver å få fotfeste i markedet, men her var det ingen angst og skepsis å spore. De dundret inn i butikkene og på norske bord og er blitt der. Fortrengte de noe på veien? Absolutt, inntil på det tidspunktet etter årtusenskiftet hadde Alsace dominert markedet for tørr riesling, men kundene vendte det markedet ryggen på rekordtid. Stort annerledes er det ikke i dag. Alsace er detronisert. Prisene i den første perioden var svært lave for kvaliteten. Prismessig er vi et annet sted i dag, og noe annet skulle da også bare mangle. Kvaliteten er høy, markedene viser betalingsvilje og vinene har fått internasjonal anerkjennelse. Da går prisene gjerne én vei.
Hvorfor dukket tørr tysk riesling opp ved årtusenskiftet? Hvorfor ikke 20 år tidligere? Historisk har det vært laget tørr riesling i varmere områder av det tyske vinlandsskapet lenge. Pfalz og Baden er eksempler på områder som har hatt tradisjon for å kunne produsere tørr riesling når årgangen tillot det. Men plutselig handlet det ikke lenger bare om Pfalz og Baden. Nå gjorde Nahe og Rheinhessen seg gjeldende, særlig førstnevnte med gode navn som Dönnhoff, Emrich-Schönleber og Schäfer-Fröhlich. I en periode var Pfalz, Nahe og Rheinhessen dominerende i markedet for tørr riesling, men i tidsrommet 2007-2015 ser vi at Moselområdet begynner å følge etter i trockenbølgen. Hvorfor kom de senere i gang? De hadde for det første mindre erfaring med å lage tørre viner; de måtte først lære seg håndverket både når det gjaldt vinmarks- og kjellerarbeidet, men viktigst var det at markedet var nådeløst når det gjaldt interessen for søte predikater. De var ganske enkelt tvunget til å vende produksjonen mot nye og tørrere vintyper.
Men uten global oppvarming hadde tørr tysk riesling i dagens utgaver vært en umulighet. Ved siden av den sørlige delen av England, Bordeaux og Loire-dalen er Tyskland det landet som har fått mest positivt ut av et varmere klima. Selvsagt sliter de med ulemper også, vårfrost, kraftige lokale stormer og ekstrem varme i deler av vekstsesongen, men uten den globale oppvarmingen hadde ikke tørr tysk riesling i dagens utgaver vært en realitet. Det reddet tysk vins omdømme i det internasjonale markedet; se bare på det norske markedet, som er stort på tørr tysk riesling.
Loewen-familien har holdt til i Leiwen i Mittelmosel siden midten på 1800-tallet og har ikke alltid utmerket seg på samme positive måten som nå. Spesielt etter Christopher tok over etter faren rundt 2010, har kvaliteten skutt i været. Oppkjøpet av Weingut Schmitt-Wagner i 2008 sikret familien tilgang til fremragende gamle parseller i vinmarken Maximin Herrenberg, der de i dag produserer sine beste viner. En anekdote som verdt å referere er at den russiske tsarfamilien kjøpte produksjonen fra Herrenberg i sin helhet frem til revolusjonen i Russland i 1917. Tsaren drakk vin produsert fra samme gamle vinstokkene fra 1896 som vi kan glede oss over i dag. Vi skal være ganske ufølsomme for ikke å kjenne at historiens vinder skaper bølger i vinglassene.
Vinmarksarealet til Loewen ligger på skifer av varierende type og farge. Mens Herrenberg har rød skifer, som gir vin med mye substans og krydret fruktighet, domineres Leiwen-vinmarkene av blå skifer, og gir en mer vertikal og strikt sitrusdrevet stil. Parsellene i Erdener Treppchen og Ürziger Würzgarten ligger hovedsakelig på rødlig skifer, og vinene er gjerne ekspressive, rike og krydret.
Produksjonen følger lavintervenerende metoder. Mange produksjonsformer er tilbakeført fra tidligere tider. Således anvendes idag kun stedegen gjær i produksjonen og gjæringen skjer i gamle eikefoudre. Jeg har fulgt Loewen-vinene litt til og fra siden ca. 2010 og vinene er alltid stedtypiske for sin geografisk opprinnelse i skiferbaserte jordsmonn av ulike typer og farge fra Mittelmosel, men utmerker seg spesielt som uvanlig substansrike og karaktersterke viner med høy aromatisk intensitet og konsentrasjon. Jeg synes vinstilen hos Loewen er best egnet for trockenstil, altså tørre viner. Vinene med endel restsødme blir i overkant svære for mitt hode.
Den store andelen rotekte, upodede vinstokker spesielt i Herrenberg har sin årsak i at vinlusen (phylloxera) overlever dårlig i vinmarker bestående av høy andel skifer og sand med dertil god drenering. I vinmarker i Mosel med dårlig drenering er lusen mer skadelig og mengden upodede stokker færre. De gamle vinstokkene gir viner med stor autoritet, uanstrengt kraft og intensitet. Alte Reben-cuveen er bygget opp av druemateriale fra flere parseller med gamle vinstokker. Noen av disse ligger i Herrenberg, men det inngår også materiale fra Leiwen Klostergarten og Detzem Würzgarten. Om dette er en fast miks, eller om den er skiftende, er noe uklart for meg.
Kvalitetsbevisste produsenter har alltid en plan for hvordan vinen er komponert, denne er ikke noe unntak. Vinen er klokt bygget rundt intensiteten i frukten fra de gamle parsellene. Det gir en aromatisk raffinert overdådighet som det er ytterst sjelden at du vil finne i denne prisklassen. Den røde skiferen får utfolde seg uinnskrenket, og for en prakt den har å by på her. Alte Reben har skimrende lyse toner av hvit fersken, anis og raffinert dekadent kledelig skjær av appelsin. Under fruktraffinementet er det et stort krydderskrin som åpner seg, kamfer, kanel og ingefær. Fruktintensiteten er så høy at uerfarne - og mer erfarne også - faller for tanken at vinen har høy sødme. Nei, det er bare den rå intensiteten i de gamle parsellene som spiller deg et puss. Men når du har lekt lenge nok med den, duftet og drømt deg langt bort, kjenner du at bak all den gallakledde overdådigheten i frukten er det en ganske strikt og frisk medspiller med på laget. Vinen avslutter friskt, syrlig og salt, og får meg til å tenke at den blå skiferen har sin rolle. Du finner ikke mer spektakulær tørr tysk riesling enn dette i markedet nå til en så rimelig penge.