Opprinnelse: PDO Santorini
Importør: Vinarius
Varenummer: 13016201
Pris: kr 499,90
Det er lite vin tilgjengelig rundt i butikkene, men den kan bestilles via bestillingsutvalget. Importøren opplyser at det er ca 250 flasker på lager.
Jeg har allerede skrevet et par nyhetsbrev om gresk hvitvin så for de av dere som har mottatt og lest brevene, vet dere at de lokale greske druene er i fremgang over hele Hellas. Men akkurat når det gjelder PDO Santorini og assyrtiko, er den franske innflytelsen å regne lik null. På Santorini er det hovedsakelig assyrtiko det handler om, og uansett er det assyrtiko omdømmet her hviler på.
Jeg lever i en tid der overforbruk av adjektiver forringer presisjon og tømmer ord for nyanser. Ta nå ordet ekstrem, for eksempel. Hvor ofte i et ganske alminnelig konvensjonelt liv er det at vi trenger å trekke ekstrem opp av den norske verbale verktøykassen for å beskrive en særskilt erfaring? Jeg kan bare svare for meg selv. Det er veldig sjelden at jeg har bruk for et slikt ord i mine hverdager, men tilstår gjerne at jeg ufrivillig og ureflektert iblant henter sånne ord. Få jeg kjenner går klar av sånt verbalt misbruk. Det er mest dem som ikke har ødelagt språket ved å forsøke å kommunisere med unge voksne på deres språk, der det meste er sykt og sinnsykt.
Men noen ganger er ekstrem et egnet ord for en erfaring hinsides hverdagene. Når det gjelder Santorini og assyrtiko, er jeg faktisk tilbøyelig til å mene at ekstrem er det mest presise ordet.
Hva er ekstremt ved Santorini? La meg snu det, illustrere det bedre. Hva er ikke ekstremt her? Alt, øya, de geologiske restene av en av de to største vulkanske eksplosjonene som har funnet sted på jorden. Det skjedde i 1645 f.Kr og det antas at det var flodbølgene fra eksplosjonen som ødela den viktige minoiske kulturen på Kreta og som dannet grunnlaget for mytene om Atlantis.
En stor assyrtiko fra Santorini speiler antikkens fire elementer, ild, jord, luft og vann, gjennom solen, jordsmonnet, vind og nedbør, eller - og i økende grad - fraværet av vann gjennom året. Santorini er ingen komfortsone for hardt arbeidende vinstokker. I farten kan jeg ikke tenke meg noen vinstokker i verden som har tøffere - mer ekstreme - arbeidsforhold å produsere druer under. Den nådeløse Middelhavssolen, det næringsfattige vulkanske jordsmonnet, rasende vinder og nedbørsmengder så ørsmå at det grenser til det livstruende. Fra dette destruktive energifeltet skapes en vin uten familiær likhet med noe annet. De største vinene fra Santorini konsentrerer all energien. Det er territoriale viner, men på en sterkere måte enn de sedvanlige jordsmonnsvinene. Kanskje er det riktigst å kalle dem elementære viner? De oppstår av ild, jord, luft og vann, eller i økende grad fraværet av nedbør. En stor Santorinivin er en egen målestokk.
Alt er radikalt, intensitet i frukt, det nådeløse saltpreget og den markante syrligheten. Det er en bue spent til bristepunktet. Energien i vinen er høy og balanser hårfint på grensen mellom det enestående, uforlignelige, og utmattende. Den har ingen nøytral dimensjon, er vidunderlig og produktet av ugjestmilde omgivelser og en brutal oppvekst. Ekstrem er det forløsende ordet.
Ble dere skremt nå? Tenk heller at dette er noe dere vil smake og ønske å bli kjent med. Det er Formel 1, ingen Tesla eller Kinabil som triller på veiene rundt i verden og flytter oss hit og dit. Dette er en opplevelse i seg selv, ikke et glass vin som drukner i kommunikasjon rundt bordet, en vin det er verdt å reflektere over heller enn å fylle ut tomrommet mellom rettene i et måltid. Og vet dere hva, jeg vet faktisk ikke hvor lenge de eldgamle vinstokkene der ute leverer druer.
Den globale oppvarmingen både gir og tar. Noen regioner og områder drar nytte av det; kjølige områder som oppnår en høyere og bedre modning av druematerialet, mens andre nærmer seg regionalt identitetstap og utslettelse, som Chablis. På Santorini handler det om å miste frukten, druer. Går det i det hele tatt an å få bærekraftige avlinger fra vinmarkene i årene som kommer? Det er en fullt legitim, berettiget og artikulert bekymring som det er mer enn godt belegg for. Så la oss glede oss over vinene så lenge vi kan, det er det skremmende perspektivet for Santorini.
Artemis Karamolegos er dagens eier av et selskap som startet opp i 1952. Selskapet speiler utviklingen på øya i de senere årene. Ideen om å produsere enkeltvinmarksvin så dagens lys i 2004, året etter at nytt vineri i Exo Gonia kom i drift. Ukens vin Santorini assyrtiko ‘34’ kom i begynnende produksjon i denne tidlige perioden, og senere har en serie enkeltvinmarksviner kommet til der produksjonen gjennomgående er lav. Kvalitativt har vinene aldri vært bedre.
Enkeltvinmarksvinene hos Karamolegos er i snitt basert på 150 år gamle vinstokker, som selv på Santorini er å regne som høy alder. Cuveen ‘34’ inneholder frukt fra yngre vinstokker, ca. 100 år i snitt, som isolert sett er en anstendig alder for en vinmark, med dype røtter og små avlinger. ‘34’ henspiller på det faktum at det er 3400 år siden vulkanutbruddet som skapte dagens Santorini. Druematerialet for cuveen kommer fra fem landsbyer, Pyrgos, Megalochori, Exo Gonia, Akrotiri og Fira. Druene gis en delvis prefermentering. 80 % av druene gjæres i ståltank, 20 % i en miks av eldre fat, betongtanker og amfora. Vinen lagres videre på bunnfall for minimum 12 måneder.
Karamolegos produserer en rekke viner, deriblant en serie på fire enkeltvinmarksviner. Alle er bemerkelsesverdige viner med kraft og intensitet som knapt noen andre hvitviner viser maken til. Du bør helst være motivert og i form til det for å gå løs på en slik stor og egenartet opplevelse. Vinene er ikke rimelige og skal ikke være det, for topp kvalitet produsert i ørsmå kvanta koster gjerne. Santorini Assyrtiko ‘34’ 2022 dilter rett bak i stil og kvalitet og er et røverkjøp. Du får en vin i verdensklasse til rett under 500 kr og fra det som er en betydelig årgang på Santorini. Jeg er ikke storforbruker av ord som røverkjøp, det dukker ikke opp altfor ofte hos meg. Her virker det.
Starter motvillig diskré med rå sitronzest, parfymert kapersblomst og kapers, som får meg til å tenke på Nino Caravaglios lokaler på Salina der kapersen produseres og oppbevares. Det er en duft det er vanskelig å glemme eller stille seg nøytral til. Den minner ikke om noe annet jeg vet om. Så er det mest havet det handler om, saltvann; pålandsvind på Jæren, jod, tang og tare og knuste skjell, hummerkraft og et distinkt røykpreg som blandes med saltet. Mye vin kan ha et saltpreg, det dukker ofte opp i slutten av smakskurven som et raffinert supplement til frukten. Her er det så annerledes, saltet snakker først og deretter slipper vinen til rå sitrustoner. Tett og konsentrert vin i munnen med uanstrengt intensitet og rå konsentrasjon. De gamle vinstokkene kommuniserer virtuost magien magasinert et ukjent antall vulkanske meter under bakkenivået. Folk oppvokst på nordvestlandet med salt fisk og klippfiskproduksjon nikker anerkjennende her? Vinen er noe av det minst nøytrale som finnes på hvitvinsfronten og er verdt hver krone. Den er en gåsehudvin, men hold den unna folk som trives best i komfortsonen, det er ikke chardonnay.