Attica
1200
Vinturer kan være så mangt, noen er mer enn alminnelig strabasiøse som følge av ubekvemme mellomlandinger med hasardiøse 45 minutters transfer på flyplasser som Amsterdam, Frankfurt eller München, og en lang kjøretur etter å ha ankommet en eller annen flyplass, ofte timer unna den endelige destinasjonen. Jeg aner ikke hvor mange ganger de senere årene jeg har mistet fly videre fra de tre flyplassene. Selvsagt er direktefly å foretrekke, men det utelukker de fleste vinområder i Europa, så kjøring må påregnes. Hvor mange vinområder er det som kan skryte på seg en flyplass en kort kjøretur fra vinmarkene? Det avhenger av hva vi legger i kort. Én time? Noen utmerker seg ved å ligge nærmere. Skal jeg for eksempel besøke Jim og Black Dog Hill i South Downs rett sør for London, er kjøretid ca. 30 minutter fra Gatwick, sørover, og det er til å leve med. Ingen mellomlanding, kun fra A til B, og en drøy halvtime med bil sørover A1. Men ingenting i min verden har så langt matchet avstanden fra flyplassen i Athen til de nærmeste vinmarkene i Attica, for de ligger fysisk sett rett i forlengelsen av rullebanen. Det er hva jeg vil kalle komfortabelt, praktisk og beleilig arbeidsbesparende. Jeg bodde i tettstedet Porto Rafti langs kysten, 15 minutter fra flyplassen i Athen, og kjøretiden er 7 minutter, til fots 37 minutter. Det må vel kunne kalles kort? I mitt hode er det så kort som det overhodet er mulig å få det.
Du skal ikke reise til Athen i juli / august, det er normalt (hva er normalt for tiden?) en av de varmeste storbyene i Europa på den tiden av året. Det forhindrer ikke at Athen er full av turister som etter beste evne forsøker å navigere fra severdighet til severdighet under den nådeløse middelhavssolen og ofte 40 grader og mer på den varmeste delen av døgnet. De lokale kattene holder ut, ser jeg, da er det verre med turistene som står i kø for å komme inn her og der. Det er tross alt en grunn til at det er mange ambulanser og mye medisinsk personell også for å ta seg av de mange overopphetede hodene og kroppene som går i bakken i køene utenfor Akropolis. Det er ingen spøk å flytte bena rundt i en kokende by. Men det er ikke bare katter, hunder (de ligger rett ut, orker ikke noe annet) og mennesker som skal holde ut. Også druer skal overleve.
Attika, regionen der Athen ligger, er også et betydningsfullt vinområde, mot alle odds, kanskje. Burde det ikke være for kokende varmt gjennom sommermånedene? Druer og vinstokker trives ikke, som meg, katter og hunder, de sliter vel også i de nødeløse temperaturene? Men det er en avgjørende forskjell, de er akklimatisert, de er vant til dette, de er tilpasset de lokale forholdene. Attika er på mange måter et paradoksalt vinområde. På den ene siden representerer Attika et av Europas varmeste dyrkingsområder for drue- og vinproduksjon. Nedbørsmengdene er svært lave, sommeren er lang, med til dels ekstreme temperaturer over lange perioder. Det er ikke et område som kjemper for å modne druematerialet, det handler om å beholde friskheten og unngå overmodning. Vinmarkene ligger på en miks av leire, skifer, sand og grus og vannkapasiteten er svært begrenset. Attika høres med andre ord ikke ut som et ideelt område for vinproduksjon.
Da jeg besøkte området i 2025, etter å ha smakt en del savatiano i Norge, var det mye som slo meg som umiddelbart bemerkelsesverdig. Smak på denne: På den ene siden var det kokende varmt i området, som det er alle år om sommeren, på den annen side klokker savatiano regelmessig inn på ca. 12% alkohol. Det er ikke så lite av et paradoks, er det ikke? Men det har sine forklaringer som det er verdt å se nærmere på. I et nyhetsbrev for noen uker siden skrev jeg om Novus’ moschofilero fra Mantineia, som også har lav alkohol, 12,5%, men det har en naturlig forklaring i et kjølig vekstområde, et platå på ca. 700 meter over havet. Da gir det mening. Men savatiano fra vinmarker noen titalls meter over havet i et kokende varmt område ved Athen krever en annerledes forklaring. Her får dere den, og den synes jeg dere bør lese og huske. Det forteller noe avgjørende om forholdet mellom sted, vitikultur og valg som tas i vinmarken.
For en vininteressert som er vant til å se konvensjonelt anlagte vinmarker i stilen du finner i klassiske vinområder, de du ser når du kjører i de fleste land midt i Europa, der særlig enkelte områder i Frankrike utmerker seg, og der vinstokkene står på rad og rekke, omtrent som oppmarsjerte soldater, og der plantetettheten, vinstokken, oppbindingen og bladverket følger en vitikulturell metode. Alt er på stell, disiplinert, planmessig, en sobert anlagt hage. Ikke noe å sette fingeren på. Kanskje vil noen synes det er i overkant ordentlig, men det er jo variasjoner, innenfor fastlagte mønstre. Så helt sveitsisk pedantisk er det ikke. Men da jeg sendte et bilde fra ulike vinmarker i Attika til en gammel venn med hus i Burgund, og som blant annet har gjort vitikulturist av seg på sine eldre dager, og forklarte at slik så vinmarkene ut der de dyrker savatiano i Attika, virket det ikke som han klarte å ta det innover seg at det var vinmarker og stokker i aktiv produksjon, ikke forlatte vinmarker uten tilsyn. Eller var det kanskje bare en gal vinhippie og naturvinmann som ville demonstrere for all verden at han ville vende tilbake til antikken, etter logikken: alt var bedre i gamle dager. Det finnes faktisk sånne folk der ute.
Hvordan ser de gamle savatianovinstokkene til Papagiannakos i Attika ut, og de fleste andre som arbeider med samme drue i området? De er store, omfangsrike, buskete, frittstående og tankene går ikke i retning av en aktiv og bevisst vitikultur etter fransk mønster. Er det likegyldighet, latskap, eller er det en plan? Og hva er nå den? Vinene kan være riktig så gode, som ukens vin viser, og det er på grunn av den særegne vitikulturen, ikke på tross av den. Hovedforklaringen er at i de delene av Europa som tidligere trengte mye sol og varme for å modne frukten, la de til rette for en vitikultur der maksimal soleksponering av druene ble ansett som ønskelig for å ha mest mulig moden frukt å arbeide med for å kunne lage høy kvalitet. I dag ser vi en bevegelse i motsatt retning, de bruker løvverket aktivt for å beskytte druene mot direkte solbestråling for å beskytte mot forbrenning og for å få rødere frukt, høyere friskhet, lavere alkohol og mindre grove tanniner. I dag har de forstått at de må jobbe mot årgangene mens de før jobbet med dem, og de gikk for modning lenge etter at de burde moderert seg. De forstod at de måtte jobbe annerledes.
I Attika, et historisk varmt område ved Athen, har de alltid måttet tenke tiltak mot varmen , av nødvendighet. Savatianovinstokkene har masse bladverk, og det er ikke av latskap, men fordi et digert løvverk gir god skygge og beskytter mot den intense varmen og middelhavssolen. Mens klassisk fransk vitikultur i et område som Bordeaux har lagt sine lokale vekstforhold til grunn, nødvendighet av soleksponering, forhindring av plantesykdommer (ofte soppsykdommer som følge av høy fuktighet) og for å oppnå god tanninmodning, er det i Attika andre grep som gjelder, og nettopp for å reflektere de ekstreme lokale forholdene på voksestedet. Her handler det om å beskytte eller gjemme bort frukten, ikke eksponere den, for å holde temperaturen på druene lavere. Med massiv solbestråling og varme er det viktig å unngå overoppheting og skolding. Derfor ser vinmarkene i Attika en tanke uryddige ut i forhold til det vi er vant til å se, men har sin begrunnelse ved at mye bladverk beskytter druene, reduserer uttørkingen som følge av sterke lokale vinder. Det hjelper også at savatiano på gamle vinstokker er usedvanlig tørkeresistente og dermed godt tilpasset et av de tørreste og varmeste områdene i Hellas. Sukkeroppbyggingen går langsomt og alkoholen er alltid lav. I tillegg plukkes gjerne savatiano tidlig av samme grunn.
Hva slags drue er savatiano? De er muligens Hellas’ mest plantede grønne drue, og har vært betraktet som moderat interessant, nok mest fordi den hovedsakelig er brukt i produksjonen av retsina. Men den har i Attika noen kvaliteter der den kommer til sin rett i det som er et ekstremt klima: den tåler tørke godt, beholder friskheten også under ekstreme forhold, modner langsomt og bygger lite sukker. Papagiannakos er selveste savatianopioneren, og har gjort et stort og viktig arbeid med å sette Attika og druen på kartet, og har gjort den til en lokal kvalitetsdrue.
Firmaet startet opp etter første verdenskrig. I dag er det Vassilis Papagiannakos som driver selskapet. Han har arbeidet målrettet i mange år for å vise at savatiano kan levere på høy kvalitet. Første flasketappede savatiano så dagens lys i 1996. Selskapet holder til midt i det historiske Attika og jobber hovedsakelig med gamle ikke-irrigerte vinstokker på kalkholdige jordsmonn. Det er særlig to tappinger av savatiano som utmerker seg i porteføljen, Savatiano Old Vines og enkeltvinmarken Vientzi Single Vineyard. Førstnevnte gjæres i stål på 16-18 grader. Deretter ligger vinen tre måneder på bunnfallet før tapping. En nokså enkel teknisk produksjon.
Det er sterke bilder som popper opp på netthinnen når jeg svinger på glasset: blå himmel, en diger busk av en vinstokk med overdådig sunt, grønt løvverk, der druene gjemmer seg i det beskyttende løvverket, den rødspettete leireholdige jorden, den intense lyden av sikadene, vinden som feier gjennom vinmarkene og den nådeløst trykkende solen. Her er Attika. Det er som det beskyttende bladverket kaster lange skygger innover i vinen og åpner den i en grønn, luftig vifte. Det er saltvann, tang og tare, saltkapers, oliven, grønn melon og nyansert spill med grønne urter: laurbær, salvie, rosmarin, og endelig aromatisk duft av saltbakt sitron som tar kontrollen, samler aromaelementene, stabler de riktig, får de til å smelte sammen. Med alt det mesterlige raffinementet i grønt, og den beskjedne alkoholen på 12 %, er det lett å se for seg at vinen kan bremse opp, og i beste fall forlate scenen i en beskjeden retrett; det er slettes ikke uvanlig med hvitviner med et skrint grønt aromabilde, men dette er langt fra spinkel vin. Her er det adskillig mer å hente, for i munnen ekspanderer den, vokser i intensitet og fasthet. Det som slår inn her er gamle vinstokker, små avlinger og druer som lever godt med ørlite næringsopptak. Det er vin som trygler om fisk på grillen, aller helst mot det grønnblå havets funklende bakgrunn. Absolutt ingen nøytral, forglemmelig vin, liker seg dårlig i bakgrunnen. Gi den oppmerksomhet og ikke minst 30 minutter i karaffel, da samler den seg mot sitrus, og kjør den gjerne på 8 grader.