Sylvaner R 2024 Weingut Köfererhof

Alto-Adige er på alle måter et mektig område. For flatlandsmennesker som meg, oppvokst i Tønsberg i Vestfold, betraktet jeg landskapet horisontalt ved å snu hodet fra venstre til høyre. Alt handlet om horisontlinjen, det var slik jeg tok landskapene inn og forstod dem. Jeg tenkte ikke det da det stod på, jeg tenker det nå, og det som fikk meg til å reflektere over den måten å se på, var Alpelandskapene i Alto-Adige. For det ble en øyneåpner på alle måter. I juli 1973 kom jeg meg gjennom Brennerpasset med toget fra München. Der hadde det vært regn og overskyet, men da toget endelig kom gjennom tunellen på den italienske siden, var det et landskap der som jeg ikke trodde fantes. Det var så mye rom, endeløst, horisontalt og vertikalt. Jeg satt på taket av verden, kunne se i alle retninger, og så alt lyset, solen stod rett over hodet mitt, som en enorm lyskaster og jeg kunne se bratt nedover i den frodige, brede dalbunnen, gnistrende grønn, verdens største hage. Det var mektig, det var den største landskapsopplevelsen jeg hadde hatt, og opplevelsen vil jeg aldri glemme. Jeg bærer den med meg omtrent som ryggsekken min, den er med over alt.

Det er slik vinene er, på taket av verden, og de av dere som har lest meg en stund, som leste den forrige boken min, og den neste som kommer på Kagge i den tredje uken av september, vil vite at jeg er veldig opptatt av Alto-Adige, landskapet, vinene, produsentene. Jeg har lyst til å kalle folkene her klimavinnere, men det er de ikke så glad for å høre, for alt er ikke bare enkelt her heller. De får sin del av problemene de også, vårfrost, stormer, regn, hagl, flom, hete, for lange perioden med for høye temperaturer. Kanskje skal jeg slutte å snakke om klimavinnere, heller droppe det? Men kanskje skal jeg likevel beholde det, for på tross av alle vanskelighetene, de flinkeste folkene i det magiske alpelandskapet lager nå faktisk de beste vinene de har gjort.

Da jeg begynte å reise i disse områdene var vinstilen knapp, frisk, korrekt og tilfredsstillende. Vinene var gode, og selv om de hadde en tendens til å mangle litt kjøtt og flesk rundt midjen, var de herlige på en frisk og tiltalende klar måte. Det var bra det som var der, og så kunne jeg gjerne ønske meg litt mer, rikere aromatikk og noe mer fedme i midten. Men den tekniske kvaliteten var god. Så jeg klaget ikke, og spesielt langt nord i Novacella og Valle Isarco var det den rådende stilen. I dag er det nye tider, den globale oppvarmingen har hilst på disse områdene også; alle skal med, og det har skapt en serie med problemer, men det også bidratt til noe eksepsjonelt.

Ja, det er trøbbel, men på det beste, fra de flinkeste hodene, Weingut Köfererhof er helt der oppe blant dem, ser jeg nå en vinstil som makter å kombinere friskhet med sjenerøsitet. Det er enorme kontraster og gnistrende komplementaritet i hvordan vinene oppfører seg nå; det horisontale og vertikale, sjenerøse og strikte, reflekteres i fullt monn i vinene og vinstilene. Hadde det vært så enkelt at du finner begge vinstiler i området – det gjør det selvsagt også – hadde ikke vinene i regionen hatt samme graden av tiltrekning som de har på meg. Det mest fascinerende – og det er det som er Alto Adige – er at du finner begge egenskapene i samme viner, de mikser og forener begge ytterpunktene: det solmodent sjenerøse og det strikte og kjølige. Det er en genial kombinasjon når den klaffer, og det er den kvaliteten jeg leter etter.

Jeg har vært innom den rolige og sindige Günther Kerschbaumer ved endel anledninger i de senere årene. Han er vennlig, imøtekommende, smart og vet nøyaktig hva han holder på med. Valle Isarco er en høykvalitetsregion for hvite viner langt nord i Alto Adige, og det skyldes en kombinasjon av høyt anlagte vinmarker i åssidene snarere enn i dalbunnen og et kjølig alpint klima. Det gir store temperaturforskjeller mellom natt og dag og sen innhøsting. Köfererhof, som har røtter tilbake til intet mindre enn år 976, og har vinmarkene sine på 650–800 meter, er uten tvil referansekvalitet for alpin vinmaking, og Günther har aldri laget bedre vin enn han gjør nå. Stilen er krystallinsk og klar med høy friskhet og mer avdempet fruktighet enn det som ellers er vanlig hos andre produsenter i området. Produksjonen er liten, vanligvis mellom 50 000–60 000 flasker årlig. Det er et skikkelig håndverksprosjekt. Alt foregår manuelt og kompetent med høy grad av omsorg for hver vin. Günther treffer klokkerent med en avdempet fruktig stil der jeg alltid tenker mer alpin karakter og stedegenhet enn det druespesifikke, som er en mer vanlig stil her oppe. Det er viner som har det du ser etter i en presis og kjølig stil, alpeviner tatt på kornet. For enkelte av dere kan det være at sylvaner vekker lite applaus, men jeg utfordrer den vurderingen. Ja, det er mye nitrist sylvaner i markedet, men sånn skal dere ikke tenke her. År ut og år inn er Sylvaner R Günthers beste vin, i blant i konkurranse med Grüner Veltliner. 2024 er i min verden den beste Sylvaner R han har laget, den er et monument hva det går an å få til på verdens tak.

I gamle dager, den gangen Novacella var på grensen til det helsetruende for drueproduksjon, badet vinene i sitrus, lime og grønt eple, de hadde en frost i seg som lagringen aldri klarte å varme. I dag er vi en annen, adskillig mer sjenerøst fruktig og åpen medgjørlig verden, men det er en dempet miks her av åpenhjertig og tilbakeholdt kjørlig energi. Den leverer på en strikt medgjørlighet som gir og holder igjen, og skaper et stort spenningsfelt av motstridende valør. Frukten er avdempet mettet, og dybden speiler frukthavenes sjenerøsitet i dalbunnen med den kjøligere disiplinen fra vinmarkene på 600-800 meter i det som er en vekstsone i randsonene. Frukten spiller solåpen, myk og lett plommegul medgjørlig, før den snurper sammen i en fast, steinstøvaktig mineralitet og en lang og salt utgang, som minner om et stort uforløst indre rom. Det er en hvitvin full av hemmeligeter, kriker og kroker, indre mørklagte rom, og som trenger tid. En kvinne med sjal som skjuler seg mer enn hun slipper deg til. Det er sånn hun vil ha det. Gi den én time i en vid karaffel, og la den puste uhindret i sitt eget tempo, den gir seg ikke hen gratis. Tid og temperatur. Gradvis ekspanderer den nølende i bredden, kremet og tiltalende sjenerøs. Her i høyden i Novacella er ofte vinene uhindrert fruktekspressive rett ut av flasken. Ikke denne.