Opprinnelse: Terrasses du Larzac, Languedoc-Roussillon
Importør: Heyday Wines/Norvin
Varenummer: 17407201 (2021) og 19681701 (2022)
Pris: kr 459,70 (2021) og kr 455 (2022)
Ukens vin i to årganger er SU-vin, et produkt i spesialutvalget. Vanligvis er ulempen med SU-viner høye priser, lav tilgjengelighet og at distribusjonen er begrenset all den stund de kun kan kjøpes i SU-butikker. Det er ikke bare å gå inn på Vinmonopolet.no og kjøpe vinen med ønsket leveranse i den lokale butikken din. Vinen må hentes der den er bestilt og det er overkommelig for ganske mange av dere har jeg nå forstått etter å ha skrevet om SU-produkter ved et par anledninger. Tilgjengeligheten er god til å være SU, ca. 175 flasker 2021 og 320 flasker 2022, og alle butikkene SU-butikkene i landet har tilgjengelighet av begge årgangene. Mas Cal Demoura produserer også tre røde enkeltvinmarksviner, Cambariolles, Fragments og Feu Sacré, som alle er av fremragende kvalitet og der det er tilgjengelighet i butikkene. De er veldig verdt å kjøpe.
Frankrike er et betydningsfullt vinland der enkelte regioner tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn andre. Forskjellige forhold ligger til grunn for det, historikk, omdømme, utvikling, kvalitet og omtale. Hvis jeg skal rangere de viktigste franske vinregionene etter disse fem kriteriene, ender jeg opp med Bordeaux, Burgund, Rhône, Champagne og Loire på de fem første plassene, og først deretter, et bra stykke nede på listen, i den andre enden, finner vi Languedoc-Roussillon.
Kort oppsummert status: Vinfolk i Norge bryr seg ikke nevneverdig om Languedoc-Roussillon, i utstrekning et kolossalt område som strekker seg fra Nimes i øst til spanskegrensen i vest. Det foregår mye interessant i regionen som fortjener oppmerksomhet. Mange av de beste kjøpene i Frankrike målt i forhold til kvalitet og pris kommer fra Languedoc-Roussillon. Spør du presumtivt informerte vinfolk i Norge om de kan navnet på tre produsenter i området, må du regne med at det blir ganske stille, en massiv talende taushet. Hvorfor er det slik? På norsk, bare uvitenhet. I Norge får Languedoc-Roussillon forsvinnende liten oppmerksomhet i pressen. Det ignorante, herskende synet er at røde viner er alkoholiske, svære og kompakte, mens de hvite er gule med dårlig friskhet. Selvsagt finnes det slike viner i området også, som i de fleste andre områder for tiden, men det er langt fra kvaliteten og stilen på det beste som kommer fra det territoriet i dag.
Historisk har Languedoc-Roussillon vært styrt av kooperativmakt med mye svak til likegyldig vinkvalitet. For noen tiår siden var det ikke enkelt å finne god vinkvalitet nede i sør. Regionen er stadig det minst utviklede og mest underkjente i Frankrike, men området er i endring og er blitt innflyttingsområde for folk utenfra som vil starte uten for høye investeringskostnader. Det er lett å få kjøpt godt land med eller uten vinstokker til en brøkdel av prisen de må regne med å betale i langt mer etablerte regioner. Det tiltrekker seg én type mennesker, folk med entreprenørånd, en nødvendig god porsjon tålmodighet og evne til å planlegge for et uvisst utfall fremover i tid. Det passer selvsagt ikke alle, for her må du fikse jobben og kvaliteten selv. Regionen selger ikke av seg selv. Produsenter må levere på personlig kvalitet mer enn regionalt omdømme. Du får ikke øye på produsenter i Languedoc-Roussillon uten videre, de må sørge for å bli lagt merke til selv.
Languedoc-Roussillon har et tørt og varmt Middelhavsklima og er naturlig godt skikket for økologisk landbruk. Det er få plantesykdommer å snakke om og det hjelper at lokale vinder; Tramontane er én av flere av dem, tørker opp vinmarkene og holder druene friske og sunne. Området er uoversiktlig med stor stilmessig variasjon på vinene. Joda, vi finner digre røde med ubeskjeden fruktighet og diger munnfølelse, men også langt friskere røde fra høytliggende og godt ventilerte vinmarker på 300-400 meter et godt stykke inn fra kyststripen, ca. 30 minutter fra Montpellier, og i økende grad forbausende mange friske hvitviner. Og det meste midt mellom.
Jeg har reist endel i områdene de senere årene og har et godt bilde av kvalitetsfaktorene. De kystnære områdene er uten skygge av tvil plaget av global oppvarming. Jeg har vært gjennom flere store smakinger der så godt som alle de røde vinene har hatt 15 % og høyere i alkohol i en usjarmerende syltet utmattende stil. Det er ganske enkelt ikke en vintype jeg orker drikke. Hvor finner vi så de beste kvalitetene i Languedoc-Roussillon? Vi må bort fra kyststripen og innover i landet, og ikke minst opp i høyden for å finne mer tempererte og ventilerte forhold tilpasset produksjon av høy kvalitet, steder som Pic Saint-Loup, Terrasses du Larzac, Faugères, Saint-Chinian, Collioure og utvalgte områder i Corbières. Det er her vi finne den beste kvaliteten nå.
Å kjøre rundt i Languedoc-Roussillon er en befriende egenartet opplevelse av noe kompakt annerledes. Det er ikke et kultivert område i betydningen kjent, etablert, og beskrevet i minste detalj, slik vi kjenner fra etablerte regioner som Bordeaux og Burgund der stilen og kvaliteten er kjent og vi kan lene oss trygt mot omtaler av produsenter, viner og kommuner. Her må vi finne frem selv i all uvissheten. Det er et territorium for folk som tåler det markant rudimentære, det uutforskede og uutviklede. Det er lite assistanse å få her, du må stole på din egen dømmekraft.
Jeg falt raskt pladask for de øde strekningene i denne sørlige delen av Frankrike da jeg kom dit. Territoriet har noe sympatisk vilt og udannet som er deilig befriende. Øde landskaper i dempet grågrønn farge, oliventrærnes koloritt, og truende golde fjellmassiver i grått og rødbrunt. Iblant, langs de smale, støvete routes nationales, eller oppe i åssidene, eldgamle skjeve vinstokker av det knudrete skulpturelle slaget. I dette harde, robuste landskapet får vinen sjel og forteller meg at ingenting kommer av seg selv. Det er monokromatisk solsvidd, varmt, tørt og forblåst. Her finnes det ingen nåde, ingen komfortsone å finne tilflukt eller trøst i. Landskapet er upolert rått, fullt av menneskelig oppofrelse, drama. Det er så monumentalt konfronterende som du får det.
Eiendommen Mas Cal Demoura i Terrasses Du Larzac ble etablert av Jean-Pierre Jullien på begynnelsen av 1990-tallet. Tidlig på 2000-tallet kjøpte så Vincent og Isabelle Goumard opp eiendommen. De er opprinnelig fra Paris, uten bakgrunn i vin eller vinutdanning. Gradvis har de løftet eiendommen og kvaliteten til dagens skyhøye nivå. Vincent Goumard har et uanstrengt profesjonelt nærvær. Han er pertentlig med alt han foretar seg i vinmarkene og vineriet, og han oser av kontroll og oversikt på absolutt alt. Vineriet er skinnende rent, utstyret tipp-topp og han oppviser imponerende faglig detaljeringsnivå som kommer fra personligheten hans langt mer enn vinutdanningen. Han er ganske enkelt en svært seriøs mann med et markant personlig og faglig nærvær, og har egenskapene som skal til for å lykkes. All vin holder referansestandarden her i huset, fra de hvite, den røde innstegsvinen – ukens 2 viner – til de røde enkeltvinmarksvinene.
Frukten er på den friske sjenerøse siden med tiltalende rød anis- og lakristone og aromatisk røykpreg som tvinnes uklanderlig grasiøst rundt rødfruktbasen, som er snekret sammen av en typisk druemiks for området, mourvèdre, grenache, carignan, syrah og cinsault. Mourvèdre er hovedarkitekten, et tiltalende varmt fløyelsteppe som gir de øvrige druene scenen å spille på. 2021 er en årgang som spiller virtuost behersket på det dekorativt røde, svale og delikate. Det slår meg at vinen forløses i dialog der det vertikalt røde og horisontalt mørke og sjenerøse får hjerte for hverandre, spiller hverandre gode, og gir vinen en tiltalende kompositorisk ynde. Den har en pyramidal geometrisk form der bunnlinjen er dekadent sødmefull og så blir alt lysere og friskere når aromatikken gradvis blir rødere i høyden inntil den dekorativt forløses i noe lyst og lett. I munnen skjer det samme, men i teksturen, fra det deilig sjenerøst sødmefulle til det røde og krispe. Det er et imponerende teknisk raffinement, en hånd på rattet, der alt er på sin plass. De to årgangene spiller veldig forskjellige spill, der 2021 har det røde flagget øverst i masten, årgangens ønske, mens 2022 starter dypt, dekorativt sjenerøst, og holder seg der hele veien. Det er fascinerende hvordan de ulike druesortene tar og gir plass når årgangene er forskjellige. Hver årgang skal komponeres fra et nytt materiale, alle årganger må skrus sammen på sitt vis. Det er det som skiller gode vinmakerne fra dårlige eller likegyldige: Improvisatorisk intelligens.