Etna nord er på mange måter et bilde på det nye vin-Europa, høyt anlagt på et mye høyere fjell, og med vinmarker som strekker seg opp til 1000 meter og mer. For endel tiår siden var det ikke mulig å arbeide i den høyden, det var ganske enkelt for høyt der oppe under vulkanen til å få modnet frukten tilstrekkelig til å produsere hvite og røde viner av topp kvalitet. Men det var før, det. Da jeg begynte å bevege meg på Etna for 15 år siden, var det stadig et upåaktet område. Det var få produsenter i gang der oppe, og det var et svært utprøvende sted for de som var i gang uten erfaring. Det gjaldt å finne ut om druer som nerello mascalese og carricante kunne levere høy kvalitet under den truende vulkanen, og det vet vi mye om i dag. Da jeg kom første gang hadde Frank Cornelissen allerede produsert vin på Etna siden årtusenskiftet. Han startet mot ønske og intensjon opp som et naturvinikon i en svært opprørsk tid. Og mange tror stadig det er det han holder på med oppe på Etna, men det bildet er antikvarisk, bare å droppe. I dag oppleves vinene alltid som konvensjonelle, Etna-typiske, langt fra eksentriske og avvikende.
Jeg har diskutert og snakket mye med Frank opp gjennom årene, og har sett hvordan han har vridd og vendt på druematerialet for å få det til å jobbe med ham snarere enn mot ham. Frank er dypt nomadisk i sjelen, prosessuell i måten han forholder seg til kvalitet. Når jeg smaker ukens vin har jeg likevel følelsen av at Frank og vinstokkene har forsonet seg med hverandre, de ser ut til å arbeide i samme retningen. Det er en harmoniserende besinnelse over Susucaru som ikke har vært der tidligere år. Frank og vinstokkene har kommet til enighet om et eller annet; jeg vet ikke hva det er. Det er viktig å huske på at da Frank, Marco de Gracia (Terre Nere) og Andrea Franchetti (Passopischiaro) startet opp på Etna, eksisterte det ingen etablert målestokk for vinkvalitet og regionalforståelse der oppe under vulkanen. De gamle kooperativenes enklere kvalitet var laget uten ambisjon og omsorg for de gamle stokkene, stående utsatt og uforløst i det beksvarte vulkanske jordsmonnet. Fremtiden var nå, det var bare å gå i gang og følge med på hva utfallet ble. I starten ble det mye forskjellig kvalitet fra den karakterfaste gjengen. Det skulle ta tid før de og vinstokkene fant ut av det med hverandre. Selv om de beveget seg i ulike retninger og laget sine viner forskjellig, forsonet de seg med Etna på hver sin personlige måte.
Etna er en særegen plass for vinproduksjon. Jordsmonnet består av vulkansk aske, mer eller mindre dekomponert, avhengig av alder på lavastrømmene etter utbruddene, og rikt på ulike typer mineraler, slike som magnesium, jern, kalium og silisium. Det gir en svært stedegen stil, som i kombinasjon med dreneringen, tvinger rotsystemene langt nedover for å finne et stabilt næringsopptak. Som følge av den gode dreneringen, holder det også avlingene naturlig lave. Fraværet av phylloxera, vinlusen som nesten raderte ut Europas vinmarker i slutten av 1800-tallet; den trives ikke i jordsmonn av vulkansk opprinnelse, sikrer tilgangen til store mengder vinstokker med høy alder. Det bidrar også til å holde avlingene lavere enn det som er vanlig. Vinmarkene ligger høyt, for Frank handler det om mellom 650-1000 meter over havet. Det gir i sin tur betydelig temperaturforskjell mellom dag og natt, en lang vekstsesong og sen plukking.
Frank har bakgrunn som vinhandler i Belgia. På et tidspunkt fant han ut at han ville kjøpe seg vinmark for å prøve ideene sine i et vinlandskap med ekstreme egenskaper. At Sicilia og Etna kom på radaren, skyldes begrenset interesse for omådet på dette tidspunktet. Frank liker å gå sine egne veier, og det var gode priser på vinmark. I dag eier og forpakter Frank ca. 30 hektar vinmark høyt på Etna, i første rekke i Contrada Feudo di Mezzo og høyt beliggende parseller i Solicchiata, der han bor og har produksjonsfasilitetene sine samt også i Randazzo-området.
Han startet i utprøvende førstegenerasjonsnaturvinånd med å lage vin uten tilsetninger eller svovel fra høytliggende vinmarker på vulkansk jordsmonn og beplantet med gamle, rotekte vinstokker. I starten gikk det ganske dårlig, for å uttrykke meg diplomatisk; det var han den første til å innrømme da han hadde lagt det bak seg, men for fansen var vinen utmerket - og ødelagt. Da jeg traff Frank hadde han ristet av seg støvet fra den pioneraktige naturvintiden. Frank er en miks av utholdende og utålmodig og har stanget videre i utvikling til der han står i dag. Og hvor er det? Franks viner oppleves i dag som konvensjonelle og typiske Etna-viner av høy kvalitet. Vinene er blitt så klassisk konvensjonelle i uttrykket at de nå kunne vært servert i konservative herreklubber uten at noen hadde hevet øyenbrynene. Det høres ut som en liten fornærmelse, men er faktisk det stikk motsatte. Hvem skulle trodd at Frank skulle vandre fra førstegenerasjonshippivinstil til noe raffinert presist, spindelvevaktig rødfruktig som kunne ha hatt sin opprinnelse i en kjølig vinmark i Côte d’Or, den gang det stadig fantes sånt i Burgund?
Susucaru produseres under appellasjonen Terre Siciliane IGP og altså ikke som Etna DOC. Det skyldes at appellasjonen Etna DOC samsvarer dårlig med Franks prioriteringer i produksjonen samt at Etna DOC tillater praksiser i kjelleren som han ønsker å distansere seg fra. Da jeg skrev om 2024, synes jeg det var den overlegent beste Susucaru han hadde produsert til dags dato. Nå har han toppet 2024 med en enda bedre 2025. Frukten er dypere og klarere og alkoholen behagelige 13%. Det gir vinen et luftig sprøtt rødfruktig preg og en god vital imøtekommenhet. Druemiks er 85% nerello mascalese, noe nerello cappuccio, minella, alicante bouschet og uva francesa. Druene er hentet fra Feudo di Mezzo Porcaria og Chiusa Spagnola og noe fra Picciolo, Malpasso, Campo Re og Crasà. De fleste vinmarkene har gamle vinstokker. Høsting foregår fra midten av oktober til tidlig i november og med flere runder for å sikre jevnest fenolisk modning.
Det besnærende med høyt anlagte vinmarker på Etna nord og nerello mascalese er de høye røde, luftige frukttonene som gir en gnistrende ren rips- og morellaktig fruktopplevelse. Det er som de eldgamle vinstokkene i det svarte vulkanske jordsmonnet på Etna har bestemt seg for å synge med den fineste, mest delikate sopranstemmen de har. I blant lurer seg på hvordan det kan ha seg at de gamle vinstokkene og druene klarer å mobilisere så gnistrende klart? Og hører du godt nok etter, durer det en balanserende ørliten lakrisbasstone under all rødheten, og som baner vei inn til hjertet av vinen, der den konsentrerte kraften fra de gamle vinstokkene endelig viser hvorfor vi skal hilse pent til hatten når vi går forbi rader med eldgamle vinstokker: Respekt. Det slår meg alltid at vinen er bygget nedenfra gjennom den mørke vulkanske jordsmonnet, der varmen og sødmen ligger magasinert, før den vrir seg som en spiral oppover i gnistrende rød frukt. Tanninene er sydd inn i frukten av en erfaren skredder, de følger frukten helt inn, som en trofast hund følger sin herre. De hører sammen, vet hva som skal til for at konstruksjonen sitter. To nyttige råd før flasken åpnes. Det er en vin som trygler om et stort tulipanglass, det er viktig. Susucaru er alltid ufiltrert, det betyr i praksis at den han ha et svært fint pudderaktig støv som helst ikke skal ned i glasset, det vil forstyrre de fineste aromatiske rødtonene. La den gjerne stå oppreist i noen dager, da faller støvet til ro, og det gjør du og vinen også. Vulkanvinen er klar nå.