Når du kjører gjennom Mosel, den nordlige delen av Rhônedalen – eller nær sagt hvor som helst i Piemonte og Alto Adige – kan du feilaktig komme til å tro at de mest spektakulære vertikale kulturlandskapene gir de største vinene. Det er lett å overveldes av katedrallignende landskaper, de har noe utfordrende ved seg, noe vilt konfronterende vakkert som tar pusten fra en. Valle Isarco for eksempel, en utendørskatedral uten metafysiske anfektelser. Du trenger ikke tro på høyere makter for å finne ro i sjelen der, det er så sublimt som du får det. Slik er det ikke i Bordeaux, og kanskje særlig ikke i Médoc, der bør du helst være riktig troende for å imponeres. Det er grått, konturløst og ensformig, og horisonten er så flat og nøytral som man får den. Det er lite å feste blikket på dersom du er påkoplet det sløve turistblikket. I dette landskapet har det i noen hundre år vært produsert vin av uovervinnelig kvalitet. En rekke av de største vinopplevelsene mine har adresse i dette golde kystlandskapet. Her er blikket en dårlig rettesnor for kvalitet, i beste fall får du øye på et Disney-lignende slott. Du må la deg overbevise på annen måte, og hva er nå bedre enn å søke trøst i noe så enkelt som kvalitet?
I min verden har bordeaux kommet og gått. Jeg har invitert dem inn og kastet dem ut med ujevne mellomrom, og vi har tidvis vært grinete mot hverandre, kanskje med god grunn. For tiden er vi perlevenner, og i vår alder tror jeg det klokeste vil være å holde ut med hverandre. Vi er som to gamle ektefeller; vi to har kranglet oss ferdig. Resten av tiden vår skal vi elske hverandre. Folk tror med urette at bordeaux har en uforanderlig museal kvalitet, at det er en vin å mimre over, kun for mennesker med klare geriatriske ambisjoner. Iblant har også jeg tenkt tanken. Da har vi ikke vært på talefot, men det er nye tider i Bordeaux nå, og fra å være blant de mest fornemt forsiktige og endringsuvillige områdene i vinverdenen, har Bordeaux tatt skrittet inn i fremtiden på en måte som gjør at det er håp for alle som vil noe nytt. Men det skulle noen nyttige kriser til før de kom på den tanken. Her er historien om hva som skjedde.
Bordeaux er et klassisk vinområde. Men hva mener folk med det? Sikkert mye forskjellig. Det er ikke opplagt hva som menes når vi slår fast at bordeaux er å betrakte som en klassiker. Ordet kan brukes som hedersbetegnelse, som et kompliment, men kan like gjerne anvendes nedvurderende: gammeldags, nedstøvet og antikvarisk. Begge synspunktene kan gi mening. Oftest er jeg usikker på hva folk egentlig forstår med ordet klassisk. Mange har et uavklart forhold til betydningen av ordet, de klarer ikke å bestemme seg for hva det betyr. Liker de at noe er klassisk, eller er det en lite subtil måte å si at noe har gått ut på dato? Klassisk pent, klassisk antrekk, klassisk måltid. Tja, det er en undertone her, en avmålt entusiasme. På den annen side: Hvem gleder seg vel ikke over et klassisk fransk måltid selv om det ikke akkurat spruter kreativ nyskapning av det som kommer på bordet? For du vet da i det minste hva du får. Det er aldri feil å sette en entrecôte på bordet, er det vel? Og servere en moden bordeaux til? På nyåret 2026 var jeg i en middag med to venner og det som ble et klassisk fransk måltid. I forkant av måltidet var det en meningsutveksling knyttet til vinvalget. Hva skulle vi drikke? Jeg tok med en vin jeg karakteriserte som «klassisk fransk pluss» − rød bordeaux, med andre ord. Vi moret oss over begrepet. Det blir neppe årets nyord i Norge, men dekker en realitet.
Hvis jeg hadde fått valget mellom å være en idiot eller en klassiker, ville valget vært enkelt. Hvis det derimot stod mellom moderne og klassiker, er jeg mer usikker, men jeg ville trolig falt ned på det første. Klassiker er et begrep som faller mellom to stoler, noe fortjenestefullt ærverdig og en tanke kjedelig? Men jeg leser gjerne klassikere, gjør det hele tiden og liker det, men vil helst ikke være en klassiker. Det høres litt ut som å ha en fot i graven og den andre til behandling for år i lang og tro tjeneste. Da jeg begynte å farte rundt i Bordeaux for flere tiår siden, fikk jeg raskt en museal følelse, og ikke nok med det, jeg fikk følelsen av at det museale var å betrakte som en kvalitet. Slapp av, folkens, her skjer det ikke en dritt, dere kan ta det helt med ro. Her er alt stille som i graven, bare nyt det. Greit nok at det er stille under gravsteinen, og dit kommer vi alle før eller siden, så litt liv og røre før er bra. På dette tidlige tidspunktet i mitt vinliv var bordeaux det jeg vil kalle en ustressende vin, en som det med innsats og penger lot seg gjøre å finne ut av og forstå. Det var et sted å starte før turen gikk videre til mer krevende strøk. Like fullt gjorde det at jeg fikk med meg solid ballast, selvtillit, jeg kunne noe. En god porsjon selvtillit var fint da Burgund ble neste stoppested. Det var godt å kunne noe da jeg skulle gi meg i kast med det som var den store styrkeprøven. Ikke det at det hjalp all verdens med Bordeaux når jeg skulle i gang med Burgund, men det var trygghet i å vite at jeg hadde klart å beherske Bordeaux, og da var kanskje Burgund også innen rimelig skuddhold? Det var tanken jeg hadde da jeg fartet til Bordeaux, at det var et bra sted å begynne, og det skulle det absolutt også vise seg å bli. Derfor faller det naturlig for meg å stille et viktig spørsmål: Har du lyst til å bli kjent med en klassisk vin? Jeg ville takket ja til tilbudet. Rød bordeaux er en klassisk vintype med historie, med en fortid, en vin som har utviklet seg over et lengre tidsrom. Bordeaux er en kulturgjenstand, historisk, agronomisk, teknologisk, økonomisk og sosiologisk, og sånn sett skiller den seg ikke nevneverdig fra andre landbruksprodukter. Den har også en dannelsesdimensjon, den er ikke oppstått og utviklet i et kunnskapsmessig vakuum på utsiden av samfunnsutviklingen. Det kan synes opplagt, for all vin og vinproduksjon speiler vel samtiden sin? Det er likevel noen viktige forskjeller på bordeaux og vin fra andre områder. Bordeaux er en kjent og anerkjent vintype som har en svært viktig plass i den historiske utviklingen av hva vinkvalitet er blitt. Den har maktet å være relevant og tillitsskapende i flere hundre år og vil også trolig fortsette å være det. Ingen historisk vin har maktet å være i markedet med den samme utholdenheten som bordeaux, og den har unnsluppet skjebnen det er å bli mote, og derved en tidstynget døgnflue. Det handler om kontinuitet og stø kurs også i perioder der markedet ikke er det beste, som nå. Men kontinuitet er vanskelig, det å finne den hårfine og krevende balansen mellom å bevare og utvikle. Noen får bare øye på den historiske dimensjonen, eller tror de ser den, oftest mot bedre vitende. De får ganske enkelt ikke øye på at det skjer en hel masse viktig nybrottsarbeid i Bordeaux. Hvorfor får de ikke det? Det handler om kommunikasjon, eller snarere mangel på det. Bordeaux er flinke til mye, men akkurat her skorter det på evnen. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at de kommuniserer så dårlig? Det handler om selvbildet deres. Klassisk høres pensjonert ut, gjør det ikke? Slik som meg, men i likhet med meg har Bordeaux mye å drive med; de har fulle dager for tiden, og kanskje bør de bruke mer av tiden sin på å finne ut av hvorfor bordeaux har endt opp med denne suspekte betegnelsen klassiker, som i beste fall er et drepende trist kompliment. En klassiker har jo oftest fremtiden og laurbærene bak seg, og hvordan vende klassikerstempelet til noe langt mer interessant, fremadrettet, noe å se frem til?