Moulis, Médoc
450 flasker, ytterligere 480 er på vei fra Bordeaux

I min verden er noen steder viktigere å reise til enn andre. Bordeaux er et sånt sted. Da den siste boken min, Viner og klima, ble utgitt, der det er 60 sider om Bordeaux, inkludert anbefalingene, fylte jeg opp kofferten med bøker, booket fly, og dro nedover for å besøke folk og levere en bok ved eiendommer som jeg har hatt fortrolig forhold til mer eller mindre sammenhengende i 50 år.
Det å komme seg til Bordeaux i de senere årene har ikke vært noen spøk, verken in persona eller med bagasje. Mer nøyaktig, du kommer deg alltids dit på et tidspunkt, men når er en annen sak. Med korte mellomlandinger, 45-90 minutter i Amsterdam eller Paris, har det i de senere årene gått dårlig. Denne gangen også, KLM-flyet var selvsagt forsinket, og da ble det et AF-fly, med forsikring om at bagasjen var i trygge hender. Vel fremme i Bordeaux, var det ingen bagasje på båndet. Ingen visste hvor den var heller, verken i Bordeaux eller Oslo. Etter to timer tikket det inn en melding fra Gardermoen. Bagasjen var omsider funnet, åpnet, på et toalett på ankomst utland på flyplassen, der noen hadde flyttet den fra bagasjeområdet til et toalett og stjålet fra kofferten. Det hadde jeg ikke opplevd tidligere, det er sånt jeg trodde hendte langt borte fra folkeskikken.
To dager gikk det før jeg fikk kofferten, og kunne konstatere at sokker, underbukser, t-skjorter, skjorter, bukser og jakker var stjålet, til og med tannbørsten, men de 20 eksemplarene med bøker hadde tyven latt ligge. Omtenksomt, og etter å ha fått kjøpt meg klær i Bordeaux, gikk turen ut til Médoc og Pessac-Léognan for å dele ut signerte bøker. Og det gikk bra. Turen hjem, da, med AF? Den fikk dårlig, nok en gang, 1 ½ time i Paris var ikke tilstrekkelig for å få bagasjen med til Oslo. På tross av alle de små og store ydmykelsene jeg regelmessig utsettes for ved å valfarte til Bordeaux, er det turen verdt. Men neste gang blir det med kabinkoffert, det er hevet over tvil. Jeg har måttet tåle mange amputerte reiser til Bordeaux, uten å få bagasjen. Likevel fortsetter jeg å dra dit. Hva er det som er så tiltrekkende at jeg ikke klarer å holde meg unna?
Vinene selvsagt, hva skulle det ellers være? Det er mange grunner til å like dem. At de er gode; det pleier å hjelpe; at vinene historisk sett har et stort renomme, og at de leverer kvalitet med høy grad av regelmessighet, alt dette er viktig, men for meg er det også avgjørende at hvit og rød bordeaux er det jeg vil karakterisere som beherskede viner, de utfolder seg mellom tradisjon og fornyelse. Ikke slik at de virker utdaterte, antikvariske, og ikke ved at de kaster seg vilt ut fra scenen i håp om at det er noen der nede blant publikum som er beredt til å ta imot dem, såkalt stage diving. Bordeaux tar sine forsiktige forholdsregler fremover, hiver seg aldri ut i det store intet blant publikum i håpet om at noen applauderer den slags. Det er kontinuiteten jeg liker her, selvbeherskelsen. Bordeaux er det jeg vil kalle en nøye reflektert vin, regionen beveger seg ikke fremover uten å tenke seg om. En disiplinert utvikling, som gjør at jeg som forbruker alltid kan vende tilbake til noe trygt og anerkjent. Bordeaux er en vintype som aldri vender oss ryggen, svikter oss. Bordeaux representerer en forutsigbarhet som de aller fleste av oss liker og trenger, også de av oss som ikke gjerne innrømmer det. For min del innrømmer jeg det mer enn gjerne, jeg hyller kontinuiteten, det gir retning, mening; en trygg havn der jeg ser de lange linjene i livet.
Ch. Chasse-Spleen i Moulis er en av flere eiendommer jeg har hatt med meg i flere tiår. Da jeg startet opp med vin på 1970-tallet med en ytterst begrensende studentøkonomi, måtte jeg da lokalisere en økonomisk smertegrense, og den fantes geografisk i kommuner som Haut-Médoc, Médoc, Listrac og Moulis. Der fant jeg meg godt til rette. Ikke minst identifiserte jeg en vinstil som jeg kunne utforske, fordype meg i. Gradvis, med en mer robust økonomisk buffer i ryggen, ble det cru classé på meg, og jeg begynte å boltre meg mellom 5 og 2. cru, men glemte aldri Haut-Médoc, Médoc, Listrac og Moulis, de mindre berømte kommunene og eiendommene. De har jeg ennå intakt i blodbanen, og når jeg vender tilbake til Ch. Chasse-Spleen for å skrive om slottet, føles det stadig som en varm berøring, en hjertelig hjemkomst til noe jeg aldri ordentlig forlot. Jeg merker at selv om det har gått noen tiår, er eiendommen i Moulis i høyeste grad den samme samtidig som noe også er endret, og da til det bedre. Det er det Bordeaux og Moulis handler om, små skritt fremover, kontinuitet, men også gjenkjennelse. Fornyelse og tradisjon.
Moulis fikk appellasjonsstatus i 1938, før det ble vinene solgt som enten Moulis, Médoc eller Haut-Médoc, men uten dagens formelle AOC-system. Haut-Médoc fikk først sin AOC i 1936. Moulis fikk appellasjonen sin i 1938 fordi det kunne dokumenteres en geografisk identitet med etablerte tradisjoner og særpreg, der særlig to eiendommer fremhevet seg, Ch. Poujeaux og Ch. Chasse-Spleen. Moulis ligger et godt stykke vest, mellom Margaux og Saint-Julien, i forhold til de mer kjente kommunene som ligger langs Gironde. Moulis har også en annen type geologi, med en svært variert jordsmonnssammensetning bestående av grus, kalkstein og leire. Det gir en vinstil som oftest gir medium fruktige viner kombinert med en hel del struktur og fasthet. I eldre tider, særlig på 1960- og 70-tallet, der årgangene i det store og hele bestod av svært få solmodne årganger, og der stilen på vinene ble såkalt klassisk, med en undermoden frukt, høy friskhet og barske tanniner, var vinene fra Moulis krevende å drikke og de trengte mye lagring, uten at de ble spesielt medgjørlige og sensorisk inviterende av den grunn. Til gjengjeld holdt de godt, og selv om de ikke kunne konkurrere med den høyere finessen til appellasjonene lenger i øst, var vinene sterke, karakterfulle og holdbare. Jeg har drukket mye Moulis gjennom årene. Det er en appellasjon som lærte meg å like rød bordeaux, the hard way, en tøff, uforsonlig opplæring.
På 1980-tallet fikk vi endring i klimaet, og det dukket opp godt solmodne årganger som 1982 og 1989, og nærmest over natten skjedde det en forandring i vinene. Særlig husker jeg kassen min med Ch. Chasse-Spleen i årgang 1989, som var en sjelden sødmefull vin uten den sedvanlige karakteristiske og nådeløse hardheten. Jeg lærte meg at appellasjoner som Moulis og Listrac fikk et identitetsskifte som følge av et nytt og varmere klima. Vinene fremstod plutselig som mer inviterende, rike og sødmefulle. Det resulterte i adskillig bedre balanse, som kledte vinene godt. Denne utviklingen har fortsatt, med enkelte retretter i kjøligere årganger til en mer klassisk stil. I min verden er appellasjoner som Moulig og Listrac spesielt attraktive å lete opp i de varmeste årgangene, der 2022 representerer en årgang der en varmere stil bidrar til å spille vinen bedre.
Her er den store forskjellen på Moulis og Ch. Chasse-Spleen i gamle dager, den gangen frukten var skrinn, syrligheten høy og tanninene nådeløse. Frukten hadde aldri muligheten til å følge ut. Det meste er det samme i dag, den dype jordligheten og den store strukturen, med den herlige forskjellen at nå er alt det gamle pakket inn i nye gevanter, en god og varm pels, som gjør at du må jobbe for å få øye på den gamle og krevende anatomien, den som trengte lang tilvenning. Men kjenner du godt nok etter, tar tiden til å komme deg bak all den sødmefulle frukten, og de rike lakristonene som i gamle dager ikke strakk seg lenger enn til mørk jord, lær og gammelt trevirke, er det også en tykk og fast struktur som åpenbarer seg bak all den formørkede fruktigheten i hjertet av vinen, og som forteller deg at i Moulis skal du stadig holde deg til de rike, solmodne årgangene. Frukten, den solmodne eimen av dekadent rike solbær og de mørkere lakristonene, gir en annen og mektigere dimensjon til Moulis, et tungt forheng som faller mørkt majestetisk ned mot jorden. Kommunene i landområdene innenfor Gironde, de som var en god del kjøligere enn langs vannet, har tjent mest på et varmere klima, i en slik grad, at jeg langt på vei vil snakke om en transformasjon, en sødme ruget frem i et mildere klima, og som sender kvaliteten dit den ikke tidligere har vært.