Opprinnelse: Campania, DOCG Fiano di Avellino
Importør: Grappolo
Varenummer: 19634701
Pris: kr 580
Ukens vin er en SU-vin, et produkt i spesialutvalget. Normalt er ulempen med SU-viner høye priser, lav tilgjengelighet og at distribusjonen er begrenset all den stund de kun kan kjøpes i SU-butikkene rundt i landet. Så, ikke ideelt, for her er det ikke bare gå inn på Vinmonopolet.no og kjøpe vinen med ønsket leveranse i en lokal butikk. Vinen må hentes der den er bestilt og det er forhåpentligvis overkommelig for ganske mange av dere. Tilgjengeligheten i dette tilfellet er god til å være SU, 360 flasker, og alle butikker med unntak av Bodø har tilgjengelighet. Det er også beholdning av de tilsvarende supre hvite Greco di Tufo Giallo d’Arles 2024 og Irpinia Falanghina Via del Campo 2024. I tillegg kommer den røde Aglianico Irpinia Terre d’Eclano 2022, som er flott. Det finnes også få flasker Taurasi cru, for dem som vil sjekke gullstandarden for druen. Det kan være verdt å merke seg at produsenten mener han har laget sine beste hvite i årgang 2024.
Jeg har skrevet om fiano før og kommer til å gjør det igjen. Italiensk hvitvin på topp nivå er så undervurdert og underkjent i Norge, og har vært det lenge. Men det begynner å gå seg til. Å dømme etter det jeg hører fra abonnenter og andre, er det mange som har konvertert forbruket til en høyere andel hvitt italiensk. Det er en positiv utvikling, og det føles meningsfullt at det går an å drikke noe annet enn hvitvin fra Tyskland og Frankrike. Litt rekap om hvorfor det er verdt å se nærmere på italiensk hvitvin er på sin plass, særlig for nye abonnenter, som det er mange av.
Hva har skjedd i Italia de siste årene som har påvirket hvitvinskvaliteten positivt? Selv om Italia historisk var et rødvinsland, betyr ikke det at det ikke ble produsert hvitvin fra nord til sør. Den ble stort sett konsumert lokalt. Måltidskulturen trengte hvitvin. Kvaliteten var så som så og det var gode grunner til det. Ambisjonene var lave, avlingene for store til å produsere kvalitetsfrukt, vitikulturen slurvete og vineriene manglet også teknologien for kvalitetshvitvinsproduksjon. Det skjedde først da temperaturregulerbare ståltanker kom i bruk. Det skjedde i industriell målestokk på slutten av 1980-tallet, uten at resultatet ble godt over natten av den grunn. Det skyldes i høy grad størrelsen på avlingene og lite innsikt i å bruke teknologien riktig. Det skulle ennå gå endel år før kvaliteten på vinene ble bedre. Den første perioden med ståltanker gikk sånn passe dårlig.
Gjæringstemperaturene var ofte så lave at vinene var sunne, men intetsigende og nøytrale. Det var først med moderne vitikultur, avlingsbegrensninger, bedre druemodning og gjæring ved høyere temperaturer i kombinasjon med opphold på bunnfallet før tapping at vinene begynte på ferden frem til der de beste befinner seg i dag. For høyereliggende regioner i Alpelandskapet handlet det i høy grad også om gevinsten av global oppvarming. Et siste og avgjørende punkt: Vinutdanningen har vært kritisk. Endelig stod produsentene rustet til å produsere hvitvin med samme kunnskapsbase og teknologi som ellers i Europa. Med det på plass kom resultatene, og med dem kom ambisjonene og internasjonal anerkjennelse. Det er der vi er nå, det er historien.
Det er ingen grunn til ikke å snu seg i retning av Italia når det gjelder hvitvin av høy kvalitet. Mest handler det om omstilling, om å møte kvaliteten fra riktig posisjon på nøytral grunn – kall det gjerne åpenhet og interesse – istedenfor å bebreide italiensk hvitvin for ikke å ligne fransk og tysk hvitvin. Mange av de mest forutseende og fordomsfrie vinfolkene jeg kjenner i Norge har annektert italiensk hvitvin på høyt nivå for lenge siden. Ikke glem en annen viktig ting, italiensk hvitvin har svært god og attraktivt inkluderende matanvendelighet. De er friske, aromatisk presise, de er så godt som aldri tunge og fete. Det er det store bildet, som du forholder deg til.
Ser vi på kartet over Italia, er det vanskelig å komme unna det faktum at Napoli ligger langt sør. Det kan forlede noen til å mene og tro at vinstilen rundt Napoli er på den varme, rike og tunge siden. Det er den ikke. Egentlig er det paradoksalt at Campania produserer vin i en kjølig stil, beliggenheten i betraktning. Da jeg startet å orientere meg mot Italia på 1980-tallet, klarte jeg ikke å forstå kombinasjonen sydlig beliggenhet og kjølige viner. Her er forklaringen på dette.
Store deler av Campania ligger på vulkansk jordsmonn fra Vesuv og det såkalte Campi Flegrei, en enorm undersjøisk kaldera nordvest for Napoli, en rund forsenkning eller et basseng dannet i vulkanske områder ved at taket over et område med flytende masse bryter sammen og skaper en forsenkning som gradvis fylles av erosjonsprodukter og vulkanske bergarter. Campania ligger i en slik dyp forsenkning og jordsmonnet er rikt på mineraler og porøse bergarter og drenerer godt. Det gir igjen reduserte avlinger og ofte hvite viner med en karakteristisk saltaktig karakter. Andre forhold som påvirker vinstilen, er kombinasjonen av vind fra havet og kjølig innlandsklima grunnet høy beliggenhet. Spesielt nettene kan være kjølige. Det gir stor variasjon i temperatur fra dag til natt og det konserverer friskheten i vinene, som også er typisk for de beste områdene av Campania. Et tredje forhold som bidrar til friskheten i vinene, er forekomst av lokale druer som over tid har tilpasset seg forholdene i vekstsonene. De er bedre genetisk tilpasset det lokale klimaet og geologien, som gjør at de bedre beholder friskhet og energi enn importerte druer.
Ukens nyhetsbrev er viet Luigi Moios eiendom Quintodecimo og Fiano di Avellino Exultet. Moio er i dag en anerkjent professor i ønologi ved universitet i Napoli og spesialiteten hans er sensoriske, biokjemiske og teknologiske aspekter knyttet til aromautvikling, druetyper og teknisk produksjon. Moio produserer fire hvite viner på tre ulike druer, fiano, greco og falanghina og en fjerde hvitvin der han mikser frukt. Dessuten produserer han fire røde viner, alle basert på aglianico, hvorav tre av dem har appellasjonen Taurasi og alle er referansekvalitet for både druetypen og appellasjon.
Jeg har kjent Luigi Moios viner i ca. 10 år, og den første årgang Fiano Exultet jeg smakte var i Porto Ercole sør i Toscana. Det var årgang 2014 og jeg ble anbefalt den i en vinbutikk på torget i landsbyen. Den var en god del dyrere enn alle andre hvitviner i butikken, men anbefalingen virket troverdig så jeg kjøpte en flaske og testet den til middagen. Det var noe helt nytt, en åpenbaring, lignet ikke på noe annet jeg hadde smakt av fiano tidligere. Det var ganske enkelt en klasse for seg. Frukten var klarere, dypere og mer presis, dybden i aromatikken var i en annen divisjon enn jeg hadde smakt i italiensk hvitvin tidligere og utgangen var viskøs, pakket, stofflig, lang, salt og forfriskende livlig. Det var utvilsomt den mest ambisiøse italienske hvitvinen jeg hadde smakt. Det tok endel tid før vinene kom til Norge, og fra og med 2021 har det vært noe vin hvert år. Jeg har applaudert vinene overalt der det har bydd seg anledninger. De blir kjøpt inn til SU. Nå har det ordentlig begynt å løsne for dem og Exultet 2024 røk ut da den ble lansert i august. Nå er den gjenkjøpt i SU for relansering i spesialbutikkene og det er 360 flasker tilgjengelig. Det er i underkant av hva jeg liker å skrive om i brevet, men jeg synes det er en vin dere skal kjenne til.
Fiano er trolig av gresk opprinnelse, selv om det er uklarhet om den geografiske opprinnelsen. Historisk er den dokumentert dyrket i Campania siden 1200-tallet, og trolig først i og omkring landsbyen Lapio, øst i Avellino på ca. 600 meters høyde, som allment regnes som det beste dyrkingsområdet for fiano. Jeg er blant den som mener fiano står for mange av Italias beste hvitviner. Fiano var nær utdødd rundt 1970 og den ble holdt liv i lokalt inntil den begynnende anerkjennelsen på 80-tallet. Oppfatningen er at fiano trenger vulkansk jordsmonn for å levere best kvalitet. For meg er stor fiano en klar, lys, kjølig vintype med friskhet, tiltalende fedme og saltaktig mineralitet. Det ser jeg etter i fiano. Ingen gjør det bedre enn Moio og Quintodecimo.
Store viner har - skal og må ha - glassklar aromatisk presisjon. Vin blir aldri kompleks uten den dimensjonen, og kun dyktige produsenter med det beste druematerialet klarer å levere på den kvaliteten. Frukten i Exultet 2024 er så krystallinsk forseggjort at jeg blir sittende fjetret og lukte på den, snurrer vinen rundt i glasset og lukter på den igjen, før den tar turen innom hjernen og frontallappen for å analysere de dypere lagene i vinen. Det er her hjernen jobber med å kjenne igjen, vurdere og skille mellom luktene, selve kvalitetsvurderingen, og det er så mye som skjer. Kjølig søtsalt i inngangen, raffinert utmeislet hvit fersken, lime- og sval anisblomst. Sjenerøs, fløyelsaktig avdempet i midtpartiet, med fascinerende sprø frukt. Italienerne har et ord for det, croccante. Lang, salt, tett og konsentrert i utgangen med uklanderlig grasiøs tilstedeværelse. Det er vinens struktur: elegant kjølig disiplinert og tiltalende stofflig. Den tikker av på alt jeg ser etter i vin, en kjølig katteaktig avslappet imøtekommenhet samtidig som den selvbevisst byr på seg selv med en pisket kremaktig stofflighet. Poler glasset, ikke lite, ikke for bredt, og hygg dere, deg og katten. Et par timer i bred karaffel trengs. Et velkomponert mesterverk, signert Moio, og hans beste Exultet til dags dato. Kast den ikke bort på små anledninger, ta deg tid til å reflektere over den.