L’Esprit de Chevalier Rouge 2019 Domaine de Chevalier

Som mange av dere har fått med dere, har jeg gitt ut en ny bok på Kagge forlag et par uker siden, Viner og klima. Den får oppmerksomhet, som jeg er glad for, men oppmerksomheten er nok også knyttet til det faktum at ganske mange fikk med seg de foruroligende brannene som herjet rundt i Bordeaux i sommer. Noen synes jeg krisemaksimerer tilstandene og kaller dem “dommedagspregede”, mens jeg vil si jeg undermaksimerer det som foregår i Europa for tiden. En venn av meg som driver en eiendom i Bordeaux, skrev følgende til meg 26. juli, da brannene fortsatt ikke var under kontroll. “It’s terrible Per! Never had a situation like this in history! Wind changed and fires are moving to Bordx … Médoc is not in direct line, Pessac L is now in its trajectory …”. Noen som synes øyeblikksrapporten virker i overkant dommedagspreget? Det synes ikke jeg, og flere tanker gikk gjennom hodet da jeg fikk mailen fra min venn der nede. Én tanke handlet om Péssac-Leognan og om den særegne vegetasjonen i det nokså begrensede området ca. 30 minutter sør for Bordeaux by. Appellasjonen er, motsatt i forhold til store deler av Médoc, begunstiget med spredte skogsområder, og enkelte eiendommer ligger utsatt til når det kommer til en skogbrann. Den eiendommen jeg ble mest bekymdet for da var Domaine de Chevalier, som er omgitt av furuskog på tre sider. Det er lett å se for seg hva som kunne skjedd.

Nå fikk vi aldri det forferdelige scenarioet, men jeg har gått og tenkt på den, tenkt på folkene, eiendommen, vinmarkene, og for meg ble det en veldig spesiell situasjon ganske enkelt fordi Domaine de Chevalier er helt der oppe i toppen blant mine favoritteiendommer i Bordeaux, og har vært det siden jeg falt for de røde vinene på den andre halvdelen av 1970-tallet. I første halvdel av 1980-tallet så snublet jeg igjen, og den gangen handlet det om de hvite vinene fra eiendommen. Domaine de Chevalier, som har vært drevet av Olivier Bernard og familiens hans siden tidlig på 1980-tallet, har vært obligatoriske kjøp, år ut og år inn, og det skal videreføres.

I likhet med en annen favoritteiendom i Bordeaux, Ch. Léoville-Barton i St.-Julien i Médoc, utmerker Domaine de Chevalier seg ved å ha klart å bevare en beundringsverdig konsistent kvalitet og stil i en periode der mange eiendommer i Bordeaux har kapitulert for nye trender, ekstraherte viner, kompakte viner, overeikede og vin med alarmerende høy fruktighet. De har aldri latt seg forlede til å henge seg på motemessige døgnfluer og har holdt seg til det de har trodd på. Og hvorfor har det blitt slik? Det har bare med eierskapet å gjøre, og én familie som i tillegg er bosatt på eiendommen. Ingen aksjonærer og styreformenn sitter i Paris eller hvor det måtte være og ikke har et nært fortrolig forhold til eiendommen og vinen som år etter år blir til ute i vinmarkene. Familien lever livene sine blant vinstokkene her, det er den viktige forskjellen.

Eiendommen ligger i den sørlige delen av Péssac-Léognan, nærmere bestemt i kommunen Léognan. Beliggenheten er noe for seg selv, i realiteten ligger eiendommen i en åpen lysning midt i et større skogsområde med gammel furu, og det utgjør et annet mikroklima enn for de eiendommene i Pessac-Léognan som ligger åpent i landskapet. Skogsområdet er viktig for å forstå Domaine de Chevalier. Det skjermer for vind, øker temperaturforskjellen mellom dag og natt, skogen magasinerer kulden, men utsetter også vinmarkene for mulig frost tidlig på våren. Lenge før den globale oppvarmingen ble et anliggende, var Domaine de Chevalier en kjølig vintype, og i ufavorable årganger kunne den bli skrinn, smågrønn. I dagens varmere klima har Domaine de Chevalier fått et kvalitetsløft, men de holder seg stadig kjøligere enn sine naboer. Der betyr for eksempel at i årganger som anses som særlig varme, typisk her er 2018, lager eiendommen en vin som avviker en del i fordelaktig retning i forhold naboenes varmere stil. Eiendommen ligger på en av de store grusavleiringene i Graves, jordsmonnet er sammensatt, mye grus og småstein på overflaten, leire og sand under, og bra tilgang til vann dypere nede.

Domaine de Chevalier har siden 2004, da Stéphane Derenoncourt og teamet tok over som konsulent på eiendommen, utviklet seg til å bli en av de beste eiendommene i appellasjonen. Strukturelt er vinen noe for seg selv i Péssac-Léognan med sin faste, lineære stil, som i eldre tider kunne få et trangt, asketisk uttrykk, der særlig klassisk kjølige årganger pleide å være lagringskrevende. I dag er fortsatt vinen lineær snarere enn volumiøs i uttrykk, med medium fylde, god friskhet og lang og fast harmonisk avslutning. I senere år, særlig tydelig i de siste ti årene, har vinene lagt mer på seg i midten, har fått en rikere fruktbase, men strukturen er den samme. Mitt inntrykk de siste årene er at eiendommen har funnet sitt uttrykk, nå handler det mest om å skru litt her og der i vinmarkene og vineriet for å skape enda mer raffinert uttrykk. Domaine de Chevalier har aldri laget bedre hvit og rød vin enn de har gjort de seneste årene.

Forskjellen på Grand Vin og L’Esprit de Chevalier dreier seg om utvelgelsen av druematerialet. Hovedforskjellen på de to vinene handler mest om å skru sammen en vin med en annen type balanse mellom frukt, struktur og tannin. Formålet med L’Esprit de Chevalier er jo at den skal skinne tidligere, ha en ekspressiv medgjørlighet ved seg som gjør at den leverer kvalitet raskt. Det betyr druer fra yngre vinstokker, eller fra parseller som kanskje ikke passer inn i Grand Vin, som er en vin som trenger tid for å harmoniseres, mens L’Esprit de Chevalier er satt sammen av komponenter med mindre avstikkende og lagringskrevende kvaliteter. I de senere årene har det slått meg at både den hvite og den røde L’Esprit de Chevalier har økt tydelig i kvalitet, og det er en trend jeg også har sett ellers i Bordeaux. Andrevinene får like stor omsorg som en Grand Vin. Det gjelder ikke for alle eiendommer, har jeg registrert, bare ved et fåtall bra eiendommer, eller eiendommer som tenker og reflekterer annerledes rundt andrevinene enn de har gjort tidligere. I dag får du en vin som kunne ha passert som Grand Vin, det er ingen strukturell svakhet. Årgang 2019, som er en svært så vellykket årgang i særlig Médoc og Pessac-Léognan, er rett og slett en komplett rød bordeaux fra en topp produsent til en pris pent under 450 kroner. Det lar seg høre.

Det er noe fascinerende ved en klassisk rød bordeaux med noe modning, og vet dere hva den fortryllelsen handler om? Den setter meg i kontakt med en duftrik og sensorisk verden som har vendt ryggen til ferske, ungdommelige dufter, alt det banale som forstyrrer luktesansen og som ikke etterlater annet enn irritasjon: det intenst florale, bringebær, solbær, stikkelsesbær, sitron, alt det du bare identifiserer på ett sekund, som ikke etterlater noe som helst til fantasiens rike. Jeg vil stikke nesen ned i et glass, og i samme øyeblikk jeg gjør det vil jeg at fantasien min skal sende meg rundt i livet mitt, sette meg i kontakt med meg selv der jeg minst hadde ventet det. Her er det gammel, velkonservert lukt med patina, og strålende henført lar jeg meg geleide inn i en verden av gamle innrøkte rom, der mørke, eksotiske tresorter med balasamisk sur snert gir følelse av levd liv og gir en fortryllende opplevelse av at har folk sittet og delt vin, sigarer og ord. Rød bordeaux i en begynnende drikkefase, der jeg kanskje liker dem best, vitner om en verden vi i beste fall opplever på museer, i gamle innbodde bygninger med inventarer av tre, der lukten er uendelig sammensatt og kompleks, tunge dufter så mettet av inntrykksfylde at fantasien løper løpsk: den sure lukten av røkt på gamlehytta høyt til fjells i Telemarksheiene, torvbrenning da jeg var liten, den varme lukten av rød teglstein fra tegnsteinbrenneriene i Stoke, lukten av brent løv i hagene ved Blindern sent på høsten og all den balsamiske herligheten fra gammelt søtt tevirke. Velkommen til rød bordeaux, det er en meditativ glanset fornøyelse å gi seg hen til gamle lukter. Slik startet det, like tankespringende vidtvekkende som Prousts kamomillete og madelinekaken. Herlig strikt og samtidig sjenerøs i munnen med den utfyllende sødmen fra godt solmodne druer. Komplekst, modent og sødmefullt, deilig pakket sammen, ingenting som stikker seg ut, roter det til. Utgangen er som å puste, uanstrengt, naturlig og skjødesløst, elegant og luftig som en korde.