Da jeg skrev om vinen i årgang 2024, var jeg litt i tvil om den var litt for obskur til å tiltrekke seg interesse. Den bekymringen kunne jeg tydeligvis ha spart meg, den feide unna på rekordtid og siden har det slått meg at tilsvarende ganske ukjente regioner har en tydelig tiltrekningskraft. Kvaliteten er høy, det er snakk om nye områder og prisene er svært gode. Den kombinasjonen tiltrekker, og så jeg er glad for at leserne mine mer enn gjerne ser kvalitet utenfor de kjente og etablerte regionene. Gamle storheter til altfor høye priser trenger å hilse på sine konkurrenter.
For nordmenn er Tenerife først og fremst ferieøy, i det minste for dem som sikter seg inn på sørsiden av øya. Der er det strender, solmadrasser og paraplydrinker, for dem som ser etter det. Nordvest på øya er det litt annerledes klimatiske forhold, og det er her det produseres vin av den typen som portretteres i ukens nyhetsbrev. Her er det ganske så harde og krevende forhold, så utfordrende at det finnes et særskilt navn og begrep for bestrebelsene det koster å produsere vin her. Heroisk vitikultur brukes om vitikultur mer enn vinproduksjon under svært tøffe forhold, slike som bratt anlagte vinmarker (mer enn 30%), høyt beliggende vinmarker, tilnærmet umulig å arbeide ved mekanisk hjelp, ekstreme geologiske eller klimatiske forhold og små parseller dyrket etter tradisjonelle metoder i en bestemt region. Tankene bak er å beskrive et krevende fysisk arbeid og å fremheve vinbøndenes harde arbeid i områder som holder liv i lokale kulturlandskap, biologisk mangfold og tradisjonelle måter å dyrke vinmarkene på, ofte i områder der mekanisert arbeid i liten grad kan brukes. Det er betingelsene det arbeides under på den delen av Tenerife.
Området er relativt kjølig og vinmarkene ligger i terrasser i en høyde fra 200 opp til 1600 meter. Vulkanen Teide, som har sitt høyeste punkt på 3718 meter, blokkerer for de hyppige og kraftige passatvindene fra Atlanterhavet og ikke minst det medfølgende regnet fra å nå turistområdene sør på øya. En kort titt på kartet – der Tenerife ligger langt ute i Atlanterhavet – 300 km fra det afrikanske kontinentet på den afrikanske kontinentalsokkelen, gjør det nærliggende å tenke seg at vin fra Tenerife vil være preget av den subtropiske nærheten til det afrikanske fastlandet. Da må du tenke nytt. Forestill deg at du raver apatisk i 42 grader i Athen istedenfor å sitte på en liten øy ute i Kykladene én kort time med ferje ut i øyriket, der temperaturen er behagelige 27 grader.
Øykulturen med høyt beliggende vinmarker langs sidene av vulkanen, stor forskjell på dag- og nattetemperaturene og nedkjølende passatvind fra Atlanterhavet, som regelmessig tar med nedbør, gir en vinstil på den fruktig avdempede kjølige siden fra vulkanske jordsmonn bestående av pimpstein, lava og svart sand, som er ganske likt jordsmonnet på deler av Etna. Vinene er mineralske snarere enn fruktige og oppleves syrlige og energiske. I likhet med det vulkanske jordsmonnet på Etna nord har vinmarkene på Tenerife sluppet unna vinlusen, som ikke finner seg til rette i vulkanske jordsmonn selv om den geografiske isolasjonen langt ute i Atlanterhavet kan ha hatt sitt å si når det gjelder spredning. En stor andel av vinstokkene på Tenerife er europeiske og derved rotekte snarere enn amerikanske, og ikke minst har de høy alder, mellom 100 til 200 år, som bidrar til å gi naturlig lave avlinger og påvirker intensiteten og kvaliteten på vinen. Kort oppsummert: Kvalitetsfaktorene på Tenerife er høyt beliggende vinmarker i et ventilert område med store forskjeller i temperatur fra dag til natt, gamle upodede vinstokker og lokale druesorter.
Av de lokale grønne druene er det særlig listán blanco, gual, verdello, albillo criollo og malvasia som utmerker seg. Av de blå druene handler det om listán negro, negramoll, baboso negro og tintilla. Tenerife er oppdelt i 5 DO-områder eller appellasjoner, Abona i sør, Tacoronte-Acentejo i nord, Valle de Güímar i øst, Valle de la Orotava i nordvest og Ycoden-Daute-Isora i vest/nordvest. Suertes del Marqués holder til i DO Valle de la Orotava og er en forholdsvis ny produsent. De startet så sent som i 2006, etter å ha brukt en del år på å kjøpe opp vinmarker beplantet med lokale druesorter. Suertes del Marqués jobber både tradisjonelt og moderne. De holder seg på den ene siden til de gamle druesortene og tradisjonelle oppbindingsteknikker samtidig som de anvender moderne metoder i produksjonen. Alle parsellene plukkes og vinifiseres for seg, kun stedegen gjær brukes i vinifikasjonen og fatbruken begrenser seg til eldre eik. Svovlingsregimet er strikt, det svovles kun før tapping på flaske, og da mest mulig moderat. Produksjonen er lavt intervenerende, uten at det er grunn til å bekymre seg. Stilen er konvensjonell og vinene stabile. Selv om listán blanco og palomino - den klassiske sherrydruen fra Jerez - er genetisk identiske, oppleves de som så forskjellige at det mest virker meningsløst å trekke noen sammenligninger. Det måtte da være at den tilpasser seg de lokale forholdene, speiler de stedegne betingelsene.
Det er noe deilig befriende ved Tenerife, øya setter preg på vinene på en særegen måte. Ofte starter de ganske gjerrige, som de egentlig ikke er så lystne på å gi fra seg mer enn det høyst nødvendige, og vi sitter her, jeg og vinen, og forsøker å finne ut av det med hverandre. Endelig, etter mye godsnakk, starter den først motvillig, så gradvis litt inviterende en aromatisk reise inn eplepreg, kjernefrukt, lakris og fennikel, før den gir etter for røyktoner og salt- og sjømineralitet. På et tidspunkt oppleves det likevel som lite givende å stirre på fruktaromatiske komponenter. Trenzado snakker mer på tross av enn på grunn av frukt, den er en blyg vin fra det vulkanske territoriet, fra terrasser under vulkanen, den er ingen primærfruktig vin i aromatisk dressur. Det er en vin du må famle deg frem til, snarere enn å gi deg enkelt primærfruktig opplevelse. Her er mer eventyr enn fasit, mer stedegen og regional karakter, enn frukt. Den er 12% alkohol, og om noen skulle mene at den mangler tekstur og konsentrasjon av den grunn, kan du avskrive det. Det er et stofflig salt nærvær her som er en territorial signatur. Om du lurer på hva mineralitet er, og gjerne vil se en slik vin i kortene, har du fasiten enkelt i hånden. Den henter sin imponerende karakter og identitet fra innsiden av territoriet. Da jeg vurderte den i årgangen 2024, angret jeg på at jeg ikke hadde satt den på en bred karaffel. 2025 er minst like trengende, den trenger å puste langsomt og lenge med sjenerøse mengder oksygen. Gjerne noen timer hvis du har nerver og tålmodighet til det. Suveren vin til all rikere sjømat, skalldyr og ikke minst til blekkspruten.