Dão
Importøren opplyser at 680 flasker er tilgjengelig.
Da jeg skrev om den samme produsentens Encruzado Reserva 2025 nylig, røk partiet ut på to timer. Leserne har fått øye på Taboadella.
Nyhetsbrevene fra Vinguru fyller år i disse dager, riktignok bare ett år, men alt må starte i det små, og det har skjedd mye dette året. Jeg startet med en liten håndfull folk som kjente meg fra før, og har nå ca. 5500 lesere. Første nyhetsbrev portretterte Pigato Riviera Ligure di Ponente 2023 La Ginestraia, og ble siden fulgt opp med den supre 2024-årgangen, og fra å være en ukjent vin for de fleste, har den fått et stort salg som det ikke var lett å se for seg for bare ett år siden. Det er også vin som fortjener det. Og om noen få uker vil jeg skrive om 2025-årgangen. Nyhetsbrev fra Vinguru flytter vin, og det tyder på at jeg treffer mange lesere med vinene jeg skriver om og anbefaler. Jeg tror det skyldes en kombinasjon av at jeg skriver om vin som få få portretterer, at prisene er anstendige; de ligger et sted mellom 200-500 kr, og at det er mye å lære av brevene. For min egen del er jeg særlig glad for at ingen av dere ser ut til å savne poeng. Enkelte forteller meg at de nå kun kjøper Vinguruviner, og det tar jeg til meg som et kompliment.
Det er lett å se for seg at det kan bli varmt i Europas vinmarker gjennom sommeren 2026. En produsent i Loiredalen sendte meg nylig en melding at det var 40 grader i Saumur-Champigny, og det skal godt gjøres å ikke fange opp at det koker i mange områder, særlig vest i Europa. Det er selvsagt i overkant tidlig å bekymre seg for årgangen 2026, men for enkelte er det mindre grunn til bekymring enn for andre, og de heldige, vinnerne, er vinbønder med vinmarkene sine høyt, la oss si 500 meter og videre oppover. Historisk har det ikke vært slik at høyt beliggende vinmarker har vært å foretrekke, heller motsatt. For noen tiår siden var høyt anlagte vinmarker krevende å jobbe med og vinstilen ble ofte skrinn, slank, syrlig og alkoholsvak i langt de fleste årganger, for så unntaksvis i varme årganger å produsere vin av høy kvalitet på solmodne druer, men det skjedde ikke ofte. Det kunne gå mange år mellom hver gang en solmoden avling så dagens lys, og det som langt fra var å regne som et konkurransefortrinn, har rukket å bli det.
Den nye adelen blant vinprodusenter har vinmarker i kjølige klimasoner og en lang rekke i høyden. Tenk på Alpemassivene i Sentral-Europa, der skulle gjerne jeg hatt vinmark om jeg hadde drevet med sånt. Et nytt klasseskille oppstår mellom folk som disponerer høyt anlagte vinmarker og alle de andre. Riktignok er det mye druedyrkere kan gjøre for å beskytte frukten mot varmen og sollyset, og vi er ennå ikke i nærheten av å se den fulle rekkevidden av den beredskapen, men vinbønder med vinmarker i høyden som er kjølige og godt ventilerte, vil uansett ha et (tilfeldig) fortrinn. Et stort antall av vinene jeg skriver om, har en slik beliggenhet. Taboedella i Dão, en underpriset vinregion i den nordlige delen av Portugal, er blant de heldige, en vinner i den globale oppvarmingens tidsalder. Dão-regionen er skjermet for Atlanterhavets fuktighet og fra varmen fra Douro takket være fjellene som omkranser området. Dão har et kontinentalt til kjølig klima med kalde vintre og varme og tørre somre. De beste vinmarkene ligger høyt, ofte mellom 400 og 700 meter. Det gir kjølige netter og en vinstil med friskhet, avdempet fruktighet og moderat alkohol, som er behagelig, og ikke minst en luksus i vår tid.
Taboadella holder til i Silva de Cima i Satao og drives av Amorim-familien, har hatt interesser i vin- og korkindustrin siden 1870, og de disponerer 42 hektar vinmark på et platå mellom Vale do Pereiro og Vale do Sequeiro ved foten av Serra da Estrela. Jordsmonnet her er næringsfattig og består hovedsakelig av kvarts og granitt, med hovedvekt på den siste typen, og en avgjørende kvalitetsfaktor. Kombinasjonen høyde og næringsfattig jordsmonn er en gullstandard i vår tid. Det er så godt som ingen som har hørt om alfrocheiro, som er en lokal portugisisk rødvinsdrue som er begrenset dyrket i Dão-regionen. Her finner den seg til rette av to årsaker. Dels fordi vinmarkene ligger høyt, 490 meter over havet fordelt på to parseller, og fordi vinmarkene ligger 100 % på granittbaserte jordsmonn. Det blir det god og avdempet vinkvalitet ut av fordi Dão-regionen har et kjølig kontinentalt klima med varme dager og kjølige netter, som gir gunstig kombinasjonen av bra druemodning og tilsvarende fin syrlighet og fruktfriskhet takket være nedkjøling av vinmarkene sent på kvelden og gjennom natten. Druen dyrkes noe i Bairrada og Alentejo, og det lavere, varmere klimaet i spesielt Alentejo gir en ganske annerledes varm og robust vinstil hvor den slanke, slentrende og elegante stilen i Dão byttes ut med noe bløtere, rundere, mørkere og alkoholrikere. Alfrocheiros geografiske opprinnelse er ukjent. Den dukket opp i Dão i årene etter phylloxeraens herjinger under navnet tinta francesa de Viseu, fransk druetype fra Viseu i Dão. I min verden er alfrocheiro fra denne regionen langt å foretrekke for biotypen fra Alentejo. I Dão har druen fordelen av granittbaserte jordsmonn, som gir enda en konkurransefordel. Granitt er et næringsfattig jordsmonn med god drenering som gir små druer og en liten avling. Det gir en fruktstil på den røde siden med god friskhet og konsentrasjon i et typisk elegant uttrykk. Det hjelper godt på at druen har vært dyrket i regionen i mer enn 150 år, og at det er kompetanse lokalt til å vite hvordan den best skal dyrkes, hvor den trives, på hva slags type jordsmonn (granitt), og hvordan den skal vinifiseres for å få den beste kvaliteten av druematerialet. Historisk har alfrocheiro i Portugal vært blandet sammen med de mer kjente touriga nacional og jaen (mencia) for friskhet, aroma og farge, men klarer seg utmerket alene.
Alle druer endrer karakter med voksestedet, og alfrocheiro er ikke noe unntak, men du verden så mye mer interessant druen blir i en kjølig klima på 490 meter på granitt enn lavt og lenger sør i Alentejo. Høyt i Dão er den tiltalende lys, delikat og bringebærfrisk med leskende syrlighet og delikat struktur. Men det er så mye annet her også i tillegg til en rett frem lys og saftig stil. Det er også middelhavsaromatikk av lam og svin på grillen, gnidd inn med lokale urter, i særdeleshet rosmarin, og olivenolje. Alfrocheiro i Dãa, og kanskje særlig fra Taboadella, har deilig uanstrengt rød og frisk fruktighet, en lett konverserende sanselig stil som gjør den til et inviterende selskap. En delikat og forfinet vin som på tross av sin lyse imøtekommenhet får meg til å lytte til samtalen. Jeg svinger på glasset og lar vinen komme og gå, lar den utvikle seg i sitt eget tempo slik at vi kan bli bedre kjent med hverandre. Det er en sval rød kjølighet her, og et lett tannisk håndtrykk, og det slår meg at det er vin for senkede skuldre og en vin som hviler i lys rødlig fullkommenhet.