Dão
600 flasker av 2021 er tilgjengelig. 600 flasker 2022 er på vei opp og vil bli levert i neste uke.
Da jeg besluttet meg for å opprette nettstedet Vinguru.no og publisere ukentlige nyhetsbrev, tok jeg noen valg. Jeg hadde ikke tenkt å bli nok en formidler av berømte merkevarer, det kunne andre som synes det er meningsfullt å drive med den slags, ta seg av, jeg ville lete etter høy kvalitet til lav/akseptabel pris fra områder som de færreste var fortrolige med, eller kjente til, og jeg ville legge meg sympatisk i prisspennet 200-500 kr. Agendaen min var ellers åpen, jeg la ingen føringer eller restriksjoner på meg selv utover det, aller minst når det kom til land og regioner. I starten visste jeg lite om hvor jeg ville finne vinene jeg skriver om. I overkant av ett år senere ser jeg tegningen bedre enn da jeg startet, og det samme gjør vel de av dere som kjøper de anbefalte vinene regelmessig.
Jeg har skrevet og jobbet med klassiske europeiske vinområder i mange tiår. Typisk for kjente og etablerte områder i senere årene er høy prisoppgang og vinstiler som i stadig sterkere grad er sjenerende preget av den globale oppvarmingen, og da oftest i form av mørkere og sødmefull frukt og høyere alkohol for de røde vinenes del og mer eksotisk til tropisk fruktkarakter, lavere friskhet og høyere alkohol for de hvite. Jeg er ikke begeistret for utviklingen, prisene går én vei, mens vinstilen utvikler seg ufordelaktig, en særdeles dårlig kombinasjon. De marginale klimasonene som har sikret høy kvalitet i områder som Burgund, Piemonte og Champagne flytter seg stadig nordover med de konsekvensene det får for vinstilene og kvaliteten. I realiteten er vi der i mange regioner at kvaliteten forringes og prisene øker. En lite tiltalende utvikling og kombinasjon, både når det gjelder stil, kvalitet og pris. Det markedet er det gradvis færre som tiltrekkes av, det er heller ingen grunn til å oppholde seg der.
Spesielt ett forhold slår meg når jeg vurderer kvalitet i dag: kvalitetsforskjellen mellom store og kjente vinområder og nye oppdukkende områder blir raskt mindre. Kombinasjon av vinskoler og vinutdanning, bedre teknisk utstyr, og evnen til å bruke det, bedre vitikultur og i blant også fordelen av et varmere klima i tidligere for kjølige klimasoner bidrar til at produsenter i mindre anerkjente områder er i stand til å produsere langt høyere kvalitet enn før. En lang rekke av de ukentlige anbefalingene i nyhetsbrevene dette året omfatter den typen viner. Jeg finner lett sensorisk og teknisk høy kvalitet fra 200 kr. Forrige ukes nyhetsbrev, La Ginestraia Pigato Riviera Ligure di Ponente er et godt eksempel hvor mye kvalitet du faktisk kan få til 300 kroner, eller for den saks skyld Encruzado Reserva 2025 fra Taboadella, og begge ligger i det samme prissjiktet. Langt de fleste vinene fra Vinguru ligger rundt der i pris. Så godt som alle nyhetsbrevene på Vinguru.no er høykvalitetsviner til det jeg anser som en beskjeden pris.
Leserne har fått øye på Taboadella, det hersker det ingen tvil om. Det er den fjerde vinen jeg skriver om, og kvaliteten er gjennomgående beroligende høy, og det samme gjelder også for ukens vin, Dão Jaen Reserva 2022. Hva er det med Dão som gjør området spesielt interessant for tiden? Det er flere ting som virker samtidig. Høy beliggenhet, vinmarkene for jaen ligger på 530 meter, næringsfattig jordsmonn (granitt) og tilstrekkelig med nedbør. Det er luksus i våre dager, bedre kan du knapt nok få det noe sted i Europa. Hadde jeg lett etter vinmark et sted i Europa, hadde jeg vært tilfreds om jeg hadde funnet disse tre faktorene. Den nye adelen blant vinprodusenter har vinmark i kjølige klimasoner og en lang rekke av dem i høyden. Tenk på Alpemassivene i Sentral-Europa. Her vil det skje mye i årene som kommer. Et nytt klasseskille vil oppstå mellom folk som disponerer høyt anlagte vinmarker og andre. Riktignok er det mye druedyrkere kan gjøre for å beskytte frukten mot varmen og sollyset, men vinbønder med vinmarker i høyden som er kjølige og godt ventilerte, vil uansett få et fortrinn. Et stort antall av vinene jeg skriver om har slik beliggenhet. Taboadella i Dão, en underpriset vinregion i den nordlige delen av Portugal, er en vinner i den globale oppvarmingens tidsalder. Dão-regionen er godt skjermet for Atlanterhavets fuktighet og fra varmen fra Douro takket være alle fjellene som omkranser området. Dão har et kontinentalt til kjølig klima med kalde vintre og varme og tørre somre. De beste vinmarkene ligger ofte mellom 400 og 700 meter. Det gir kjølige netter og en vinstil med friskhet, avdempet fruktighet og moderat alkohol, som er behagelig, luksus i vår tid.
Taboadella holder til i Silvã de Cima i Sátão og drives av Amorim-familien, har hatt interesser i vin- og korkindustrien i 150 år. De disponerer 42 hektar vinmark på et platå mellom Vale do Pereiro og Vale do Sequeiró ved foten av Serra da Estrela. Jordsmonnet er næringsfattig og består hovedsakelig av kvarts og granitt, med hovedvekt på siste typen, og en avgjørende kvalitetsfaktor. Kombinasjonen høyde og næringsfattig jordsmonn er gullstandard i vår tid. Det er få som har hørt om jaen, men hvis vi anvender det spanske navnet på den, mencia, er det kanskje noen som nikker bekreftende? Det er uvisst hvor lenge den har vært dyrket i Dão, og i de senere årene har DNA-analyser bekreftet at de to druene er så godt som genetisk identiske. Mens druen i Spania er kjent, brukt og produsert i flere regioner, særlig i Bierzo, Ribeira Sacra og Valdeorras, er den i Portugal først og fremst knyttet til høy kvalitet i Dão. Her finner jaen seg til rette av to grunner. Dels fordi vinmarkene ligger høyt, 530 meter over havet fordelt på to parseller, og fordi vinmarkene ligger på 100 % granittbaserte jordsmonn. Det blir det god og avdempet vinkvalitet av fordi Dão-regionen har et kjølig kontinentalt klima med varme dager og kjølige netter, som gir kombinasjonen av god druemodning og tilsvarende syrlighet og friskhet takket være nedkjøling av vinmarkene sent på kvelden og gjennom natten. Jeg tilstår gjerne at jeg ikke har klart å bli entusiastisk for mencia i Spania, uansett hvor påkostede de er. Jeg synes oftest de har en litt for rett-frem-enkelhet i frukten. Bevares, de har god friskhet og god matanvendelighet, og jeg kan absolutt ha glede av en flaske mencia, men særlig mye lenger kommer jeg ikke. Jeg synes Taboadellas jaen har adskillig finere og mer raffinert aromatikk, og den hører til mine favoritter blant jaen / mencia, og utmerker seg også spesielt hos produsenten. Vinen vinifiseres i ståltank, overføres så til nye franske eikefat på 500 l, der 25 % er nye, 45 % lagres i eldre eikefat mens resterende delen går i sement. Vinen tappes på flaske etter 12 mnd.
Det er noe ytterst beroligende med en glansfull, sunn og frisk rødlig tone i en vin, og før jeg har satt glasset i bevegelse for å lukte på vinen, vet jeg ganske mye om hva jeg kan forvente. Den innfrir: sursøt kirsebæraktig, som hilser oppmerksomt vennlig til hatten mot sangiovese i høyt beliggende vinmarker i Chianti Classico, fruktklarhet på millimeteren, og jeg tenker jo mitt rundt høyt anlagte vinmarker i kjølige til tempererte klimasoner. Jeg reflekterer over hvilken luksus det er med en slik klarhet i frukten, den balanserende friskheten og den herlige stoffligheten i vinen, et rødt sjal med lekre kniplinger og forsiringer, som dekker til skuldrene på vinen på elegant vis. Det er en typisk meditasjonsvin, passe oppmerksomhetssøkende og ubeskjeden selvbevisst. Den vet den innfrir på det den mestrer best: klarhet, punktklar frukt, friskhet, subtil stofflighet. Burgunderfansen, de gamle av dem, de som vokste opp med tidlige 1990-tallsårganger, har sikkert allerede snust seg til at den kan være i deres gate, og det bekrefter jeg mer enn gjerne. Her er et rent og ubesudlet raffinement, og for de av dere som tenker at matanvendelighet er sånn passe, kan jeg avkrefte det også. Den stilte seg på ingen måte avvisende til grillspyd på dielam og svin, signert Annis i Bjørvika. Litt reklame for en flott butikk med gode varer får være på sin plass. Unn dere denne, det er jo sjelden forsiringer og kniplinger i rødt koster 299 kroner. Glasset? Kjør den i en vid tulipan slik at raffinementet får slå seg løs, og temperaturen ca. 15 °C.